Valgkampen er i gang, men det Arne O. Walbye foreslår for partiene, er et årlig stipend på for eksempel 20.000 statlige kroner per lærer i 100 prosent stilling, der læreren selv velger om summen skal benyttes til kortkurs eller akkumuleres til et studium.
Valgkampen er i gang, men det Arne O. Walbye foreslår for partiene, er et årlig stipend på for eksempel 20.000 statlige kroner per lærer i 100 prosent stilling, der læreren selv velger om summen skal benyttes til kortkurs eller akkumuleres til et studium.

Valgkampen er i gang, huhei!
Politikere skal krangle om hvem som har det dårligste opplegget for lærere og skole.

Vi rakk ikke engang fram til høstferien første år med fagfornyelsen før Høyre meldte at fagstrukturen på ungdomstrinnet må endres.

Publisert

Venstre viftet like ivrig fra sin lille taburett og melder at elevene på barnetrinnet må få valgfag. Hjelpes! Og så dukket Arbeiderpartiet opp og skal leke edel ridder på vegne av lærerne, men de snur kappen etter vinden så hurtig at man knapt ser kappen, eller vindretningen. Skal vi tro Høyre, er Arbeiderpartiet nå imot sin egen politikk, minst på andre runden. Men skal vi tro på Høyre? Partiet har selv vist lærerne liten tiltro gjennom sju lange år.

Høyre har klart en sak politikere er flinke til. De har så mange ganger gjentatt påstanden om «tidenes beste etter- og videreutdanningstilbud for lærere» at det har blitt en sannhet. Til og med Arbeiderpartiet tror på budskapet nå, de skriver i sitt valgprogram at de minst skal videreføre høyrepolitikken. Minst.

Samtidig skal de fjerne den tilbakevirkende kraften som har bundet kompetanseutviklingen til de nasjonale målsettingene, særlig knyttet til norsk, matematikk og engelsk, der kravene om ekstra studiepoeng har paralysert skoleeier. Nå blir nok skoleeier glad, ingen må på skolebenken!

Ap selger inn følgende i sitt program: «Gjøre det obligatorisk for alle kommuner å lage en plan for videreutdanning for lærerne». En plan koster lite. Legg også merke til at her er ordet «etterutdanning» utelatt. Snedig. Det er arbeidsgiver som har ansvar for etterutdanning. Vanligvis da.

Høyre har (...) så mange ganger gjentatt påstanden om «tidenes beste etter- og videreutdanningstilbud for lærere» at det har blitt en sannhet.

Les også: Facebook som kollega og etterutdanning

Kommer Arbeiderpartiet til makten, kan vi se at den tilbakevirkende kraften løser seg opp som tåke en sommerdag i 2022. Tøft. Da slipper vi å stå i kompetansekø, rektor vil kunne bruke egnet lærer på beste sted. Det blir allerede gjort. Undersøkelsen Kompetanse i grunnskolen 2007/21 viser at lærere med mange studiepoeng underviser mest i de fagene de har fordypning, lærere med få studiepoeng er lite inne i fagene. Følgelig får de ikke føkka opp så mye, slik Høyre er redd for. Nå er Høyre ute og frykter alt skal rakne fordi kompetansenettet får litt større masker. Rart at Høyre ikke de siste sju årene har tettet det største hullet. Ufaglærte vikarer svømmer gjennom nota som frigjorte Willy-hvaler. Sløvt.

Nå blir nok skoleeier glad, ingen må på skolebenken!

Den som finleser Arbeiderpartiets politikk om lærerkompetanse, ser lett at politikken er uten egen ryggrad. Ap lar seg dvaskt føre over dansegulvet som en overskjenket kontorsekretær på julebord. Det er Høyre som fører an. Begge vet at de må manøvrere seg rundt elefanten på dansegulvet. KS, Kommune-Sluggeren, sjefer fra orkesteret og ned til dassen. Hvis ikke KS, arbeidsgiveren for kommunene, vil, blir det ikke til!

«Kompetanse er mer enn studiepoeng» skrev KS-direktør Lasse Hansen som overskrift i en kronikk 18. november 2015, dager før partene skulle samles for å drøfte regjeringens kompetanseplaner for lærerne. KS liker tanken om at lærere skal drive kompetanseutvikling på egen arbeidsplass. Flott det. Raskt, enkelt og billig. Som kneipp på tilbud. Ikke engang utgifter til wienerbrød blir det. Det heter jo: «Gi en lærer et wienerbrød, og du har en venn for livet!» Hint – hint!

Ja, KS, kompetanseutvikling er mer enn studiepoeng. Utviklingsarbeid er også klokken 14.40 å sette seg sammen i tre kvarter med kollegaer på et svett, skittent klasserom, nærmest sveiseblind etter dagens slag, drøfte videre det man tror man gjorde på tilsvarende møte forrige uke. Fett? Nei!

KS liker tanken om at lærere skal drive kompetanseutvikling på egen arbeidsplass.

Selvsagt kan vi kompetanseutvikle hverandre. Vi kan til og med ligge i sirkel på gulvet og kile hverandre i navlen og kjenne lykke og livsmestring sammen. Lukkede sirkler har sin svakhet; hva skjer i andre univers? Slik som kvinnene sikrer det genetiske mangfoldet i Øvre Innbygda ved at postmannen setter av litt ekstra tid under elgjakta, vil lærere også sette pris på litt ytre stimuli.

La lærere besøke andre lærere, fagmiljøer og danne nettverk. Slik befester vi lik rett til utdanning mye kraftigere enn at noen på skolekontoret leser tabeller med lupe og tweeddress.

Les også: Halvparten av lærerne som søkte får videreutdanning til høsten

Jeg vil ut, treffe likesinnede, få litt luft i håret (mens det ennå er noe hår igjen), kjenne at det bruser. Så kjære kollegaer, det er ikke dere det er noe galt med, jeg trenger bare å komme ut. Gi meg space! Slik det er nå, blir hovedvekten av de frie midlene vi måtte skrape sammen på kistebunnen, eller skjære ut av beinet, bundet opp til sentralt gitte opplegg. Høyre og Venstre på Stortinget vet jo best hva jeg trenger. Samtidig tenker de at elevene vet best hva de selv trenger, og frister med flere elevstyrte valg. Kvalmt.

La lærere besøke andre lærere, fagmiljøer og danne nettverk.

Ungdomsundersøkelsen viser at elevene kjeder seg mer på skolen. Elevundersøkelsen på min arbeidsplass viser at elevene ønsker mer praktisk undervisning. Jeg trenger tips og triks heller enn studiepoeng for å hamle opp med dette. Vil jeg som formingslærer formidle bærekraft ved å bruke plantefarging som metode, trenger jeg å stå krokbøyd noen dager sammen med kloke koner som rører i gryta og gir meg besvergelsene. Jeg trenger ikke påfyll med glansvaskede studiepoeng basert på at jeg kan skrive en drøss med flinke ord til en studieveileder med hev-og-senk på sitt kontorbord.

Gi meg som naturfaglærer ferdighet i ti nye forsøk som er spennende fordi jeg kan dem, ikke fordi jeg tabber meg ut og lager flekker i taket på laben. Ja, vaktmester, de flekkene er mine.

Jeg skal ikke sitte her og si at myndighetene ikke har prøvd, men rammefinansiering er skumle greier. Du gir ikke pengegave til konfirmanten hvis pappaen er fyllik. De pengene settes rett på sperret konto! Vel, rådmennene må ikke på AKAN, men kanskje på Luksusfellen?

Jeg trenger tips og triks heller enn studiepoeng for å hamle opp med dette.

«Kompetanse for utvikling» (2005–2008) utgjorde en stor politisk satsing på kompetanseutvikling blant lærere, med en samlet statlig ekstrabevilgning på om lag 1,4 milliarder kroner. Det stilles i rapporten «Utdanning 2009» spørsmål om kommunene klarte å realisere disse midlene til fordel for lærernes kompetanseutvikling. Mellom linjene leser jeg ramsalt kritikk. Jeg har hørt om en kommune som brukte halvparten av de tildelte midlene til å lønne en ny kompetansekonsulent på skolekontoret.

Les også: Indre motivasjon får lærere til å videreutdanne seg

Hurra for arbeidsplasser på rådhuset! Går vi litt lenger tilbake, tar «Kultur for læring», Stortingsmelding 10 (2003–04) også opp kompetanse. Der pekes det også på en undersøkelse som viser at et flertall av lærerne i grunnskolen ikke hadde deltatt i etterutdanning knyttet til Reform 97 i de fagene de underviste i, og at etterutdanningen for de fleste som deltok, som regel var fra én til tre dager.

Norske lærere har i gjennomsnitt brukt tre og en halv dag på kurs og samlinger i året, mens gjennomsnittet i OECD er åtte og en halv dag, ifølge Stortingsmelding 21 (2016-17), «Lærelyst».

Meldingen tar for seg kompetanseutvikling i skolen. Det skal stakes ut en ny kurs med desentralisert ansvar for kompetanseutviklingen i et samspill mellom skolen og universitets- og høgskolesektoren. (Puh!)

Regjeringen sier at tiden for de store statlige kompetansepakkene er over med «Kompetanse for kvalitet». Framover skal skoleeier eie kompetanseutviklingen. Å, kor æ glær mæ!

I realfagundersøkelsen Timss slås det også fast at norske lærere får lite tilgang til etterutdanning. Dette gjelder altså i prestisjefylte realfag, og da forstår selv den umodne seksåringen hvordan det står til i mindre «viktige» fag, kosefagene, som gjør at førsteklassingen overlever i ti år. I den norske delrapporten «Vi kan lykkes med realfag» tas det opp at satsingen på kurs dabbet raskt av etter innføringen av LK 06.

Norske lærere har i gjennomsnitt brukt tre og en halv dag på kurs og samlinger i året, mens gjennomsnittet i OECD er åtte og en halv dag.

I Danmark fikk folkeskolen en raus donasjon på en milliard kroner i 2013. Maersk-fondet er et resultat av like rause avtaler i sin tid med myndighetene om tilgang til oljekildene; «Mærsk betaler lidt tilbage af fortjenesten fra Nordsøolien. Ganske rimeligt. Så mangler vi bare en god håndfuld milliarder mere,» skrev gruppeformand Stine Brix (Ø) på Twitter. Det ble om lag 20.000 danske kroner per lærer til det fondet liker.

Er vi der i Norge også snart? Hvilken riking kan ville speile sitt navn i en lignende donasjon, en av dagligvarekjempene? De har det jo litt bedre enn kaksene med hoteller i porteføljen nå.

Hva med han som måtte kutte båndet til sine aksjer for å få seg ny jobb? Nei, han skal jo fortsette å kjøpe kunst for pengene han ikke disponerer, ifølge Dagens Næringsliv. Vi er på vei inn i mesenens tid. Jeg har vært på kurs sponset av Sparebankstiftelsen, hvor det var bestemt at programmeringsutstyret kommunen fikk, skulle brukes på mellomtrinnet. Ikke visste jeg at DnB skrev lokale læreplaner.

Skal vi prostituere oss for å få tilgang til kurs og utstyr? Nei, dette må være et offentlig anliggende om vi skal bevare en fellesskole. Integriteten ligger i uavhengigheten. Vi setter ikke opp en sponset brusautomat i gymsalen for å skaffe penger til nytt gulvbelegg. Vi vil ikke ha amerikanske tilstander.

Den som fremdeles henger med i svingene her, lurer vel på hva jeg ikke ser som problem etter at jeg har trukket opp så mye grums.

Mitt forslag er like enkelt som genialt: Vis tillit til læreren!

Ikke visste jeg at DnB skrev lokale læreplaner.

Greit nok, skoleeier vil helt sikkert ha et ord med i laget, noen tyngre prosjekter må drives på nasjonalt nivå, basert på forskning og politiske vinder. Jeg hevder at det er å sette læreren i sentrum, vise tillit og gi status om læreren får en hånd på rattet i egen kompetanseutvikling. Lærere har opp gjennom årene brukt midler av egen lomme for å studere videre. Vi som underviser, vil jo gjerne lære mer. Nå sier ledende politiske partier at de skal holde fram med kompetanse for lærere i fokus. Takk!

Lag en stipendordning der det årlig fylles på med retten til å løse ut, la oss si 20.000 kroner til hver lærer i 100 prosent stilling.

Disse pengene må komme rett fra staten, slik staten allerede gjør med midlene til lærerspesialistene (og derved viser fingeren til avtaleverket). La læreren selv velge om pengene skal benyttes til kortere kurs eller akkumulere midlene til et studium, kanskje etter fem år. Kommuner som vil fri til nye lærere, kan gjerne fylle på ekstra i potten.

Systemet skulle temmelig raskt skape et marked for seminarer, studiereiser og kjærkomne kurs definert av lærere, utviklet for lærere, basert på et minimum med byråkrati. Smart, ikke sant?

En mager trøst er munnhellet «man lærer så lenge man har elever». La meg derfor avslutte med ungdommelig språkdrakt.

Kompetansepolitikken til Høyre suger. Nå ser det ut til at Ap vil la oss sutte på den samme sure sokken.