Erstatning for manglende vitnemål etter videregående opplæring

Saken reiser et prinsipielt spørsmål, nemlig om skolen kan være ansvarlig for elevens valg innen de alternativer som stilles til rådighet fra skolens side.
 
Eleven var heltidselev ved skolen og hadde et utradisjonelt studieløp. Det første skoleåret gikk han på grunnkurs allmennfag. Her var det krav om 30 uketimer, noe han oppfylte.
 
Andre året byttet eleven fra allmennfag til den nye datalinjen IKT Driftsfag, der læreplanen krever 35 timer. Eleven hadde kun 32 timer. Dette fordi han etter forespørsel ble opplyst at han ikke trengte å møte opp i engelsk- og norsktimene som inngikk i kurset, da han hadde hatt disse fagene det første året. Han ble ikke fortalt at fagene måtte erstattes med valgfag.
 
Det tredje året byttet eleven til allmennfaglig påbygning fordi det var vanskelig å skaffe lærlingplass, samt at IT-bransjen stupte. Her var det krav om 30 timer, men eleven hadde bare 26. Det ble av skolen ikke fanget opp at han hadde for få timer.
 
Dommen behandler blant annet spørsmålet om ulike bestemmelser i opplæringsloven og/eller forvaltningsloven med forskrifter er brutt. Dette får igjen betydning for om det foreligger et ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven.
 
Det at eleven gikk over fra å være heltidselev til deltidselev de to siste årene, innebar ikke - etter rettens syn - at det forelå brudd på retten til videregående opplæring etter lovens paragraf 3-1. Den viste her til forskriftenes paragraf 6-12, samt det faktum at opplæringen andre og tredje året utgjorde over 2/3 av timeantallet fastsatt for kursene.
 
Retten slo videre fast at det etter opplæringsloven ikke foreligger en selvstendig plikt for skolen til å kontrollere at elevenes fagvalg oppfyller kravene for å få vitnemål.
 
Retten fant imidlertid at skolen hadde forsømt sin rådgivnings-, informasjons- og veiledningsplikt etter opplæringsloven og forvaltningsloven med forskrifter. Informasjon om kravene for å få vitnemål - og hvorvidt kravene er oppfylt - ligger klart innenfor det rådgivnings-, informasjons- og veiledningsplikten må omfatte.
 
Retten mente at skolen også er nødt til å ha et minimum av oversikt over elevenes fagsammensetning, uten at det kan konstateres en selvstendig kontrollplikt.
 
Plikten ble forsømt gjennom flere forhold:
Skolen ga ikke eleven nødvendig generell rådgivning og informasjon om reglene for hans kombinasjon av årskurs.
 
Skolen ga ikke spesifikk informasjon annet og tredje skoleår om at eleven ikke hadde nok timer, og om at de ureglementerte "fritakene" fra fag medførte krav om flere valgfag.
 
Skolen ga heller ikke nødvendig veiledning og informasjon ved avslutningen av tredje skoleår. Den unnlot da å sørge for at eleven var innforstått med at hans tre år på videregående skole ikke hadde resultert i alminnelig studiekompetanse. Skolen hadde en spesiell oppfordring til dette fordi vitnemålutdelingen var preget av kaos, og det var flere med alminnelig studiekompetanse som heller ikke fikk utdelt vitnemål.
 
Retten vurderte det deretter slik at skolens gjentatte forsømmelser av rådgivnings-, informasjons- og veiledningsplikten innebar at de krav eleven med rimelighet kunne stille til skolen, ikke var oppfylt.
 
Retten tilføyde videre: "Utdanning er en av grunnverdiene i velferdsstaten og en av det offentliges sentrale oppgaver. At skolen skal gi nødvendig veiledning og informasjon for at en normalt oppegående elev ved den offentlige videregående skolen oppnår alminnelig studiekompetanse, kan ikke være å stille urimelige krav til en videregående skole."
 
Retten kom altså til at skolen hadde utvist uaktsomhet, idet de kravene skadelidte med rimelighet kunne stille til skolen, ble tilsidesatt.   
 
Dommen fra Sarpsborg tingrett ble ikke påanket. Den er dermed rettskraftig.
 
(Utdanning nr. 2/05)