En analyse av læreplan i programområdet Helse - og sosialfag i videregående opplæring

• Ellen Bjerknes er høgskolelektor ved avdeling for yrkesfaglærerutdanning ved Høgskolen i Akershus.

I dette innspillet stiller jeg spørsmål om Læreplan for programområdet Helse - Sosial fag ivaretar denne føringen eller om planen har en utforming som stimulerer vektlegging på teori i stedet for utvikling av god praktisk yrkeskompetanse. Analysen presenter eksempler på målformuleringer fra fagene i programområdet. Jeg viser eksempler på hvordan ulike verb eller ord brukes i målene – om det er praktiske "gjøre og handlings mål", eller teoretisk orientert formuleringer som f.eks. "å gjøre rede for" eller "å kunne"

St.meld 30 (2003-2004 )omtaler kompetanse som "Det eleven og lærlingen skal lære, fastsettes som mål for kompetanse. Kompetanse er evnen til å møte komplekse utfordringer. Kompetanse er å kunne mestre utfordringer på konkrete områder innenfor utdanning, yrke, samfunnsliv eller på det personlige plan."

Kompetansemål er et helhetlig begrep som omfatter integrering av kunnskap, ferdigheter og holdninger. Yrkeskompetanse omfatter fag – og nøkkelkompetanse. Fagkompetanse er knyttet til den spesifikke yrkesutøvelsen. Nøkkelkompetanse er generell kompetanse som kreves i alle yrker og som omfatter blant annet samarbeidsevne, selvstendighet, kommunikasjonsevne og omstillingsevne.

Noe av begrunnelsen for de brede programområdene på VG1 nivå er å gi grunnlag for å møte samfunnets endrede krav i løpet av yrkeslivet, samtidig som arbeidslivet skulle sikre kompetanse i tråd med framtidens behov. Opplæringen skal sikre en balanse mellom bredde og dybde – bl.a er faget Prosjekt til fordypning innført.

Utviklingen mot bredere yrkesfaglige utdanningsprogram skaper store utfordringer mht å gjøre opplæringen meningsfull og relevant. Den blir lett generell og uten yrkesfaglig forankring. Det generelle preget understøttes av styrkingen av fellsfagene skriftlig og muntlig norsk, regning/matematikk og digital kompetanse i alle programområder. Det konkrete grunnlaget for erfaringsdannelse og meningsfull læring kan bli borte. For yrkesopplæringen er det en stor utfordring å organisere en opplæring som både oppleves meningsfull i forhold til elevens ønsker om å lære et yrke og det å forberede til et arbeidsliv i kontinuerlig forandring.

Hvordan kan det så organiseres en moderne yrkesopplæring som oppleves som konkret, meningsfull og relevant – i et samfunn som vektlegger behovet for generelle kvalifikasjoner?

Høgskolen i Akershus, Avdeling for yrkesfaglærerutdanning, har nesten 60 års erfaring med yrkesfaglærerutdanning. Opplæringen er sentret rundt yrkesfaglærerens yrkesfunksjoner, og yrkesdidaktikk og erfaringslæring er sentrale begreper.

For studenter og elever innebærer en yrkesdidaktisk orientering bl.a at de arbeider med læringsoppgaver som knytter lærestoffet til arbeidsoppgaver i et yrke eller en praktisk sammenheng som de kjenner til, vil vite noe om, eller ønsker å utdanne seg til. Og at de får erfaringer som gjør lærestoffet konkret og meningsfullt.

Etter oppstart av Kunnskapsløftet er Helse – og sosialfag ett av ni yrkesforberedende yrkesfaglige utdanningsprogrammer. Det leder til ni yrker: ambulansearbeider, farmasitekniker, barne- og ungdomsarbeider, fotterapeut, helsefagarbeider, helsesekretær, hudpleier, ortopeditekniker og tannhelsesekretær.

Opplæringen skjer via et generelt Videregående kurs 1 (VG1) til et mere spesialisert VG2, deretter to års læretid ute i bedrift. Opplæringen avsluttes med en fagprøve og fagbrev..

I Kunnskapsløftet er betegnelsen på fagene i HS planen "Helsefremmende arbeid", "Kommunikasjon og samhandel" og "Yrkesutøvelse". Disse betegnelsene er gjennomgående og felles for alle på programfagene på Vg1, Vg2 og Vg3 / opplæring i bedrift. I forhold til Reform 94 planen er antall mål redusert kraftig. Det er meningen at kompetansemål skal erstatte kunnskaps, ferdighets - og holdningsmål.

I beskrivelse av programfagene i Kunnskapsløftet angis mange formuleringer som skal være retningsgivende for opplæringen, bl.a.:

Gjenfinner vi så disse prinsippene i læreplanen?

På Vg1 har "Helsefremmende arbeid" åtte kompetansemål. Tre er knyttet til praksis.

De øvrige fem har formuleringer som er teoretisk orienterte: "gjøre rede for" og "drøfte" og "forklare". De "praktiske målene" omfatter formuleringer som "å utføre" og "bruke"

Her finner vi ni kompetansemål. Noen er sammensatte og dekker flere mål. Av disse er 4 praktiske. I de praktiske målene finnes formuleringer som "å kommunisere med ulike brukere", "drøfte og prøve ut", "vise empati", "gjøre greie for ….og selv medvirke til…".De øvrige formuleringene er "å gjøre rede for", "forklare", "drøfte",

Her angis - noe overraskende, bare teoretiske orienterte formuleringer: "å gjøre greie for", "drøfte", "diskutere og gi eksempler" og "gi eksempler på" ..

Eksempler på mål i programområdet "Yrkesutøvelse" er:

En gjennomlesning av Vg2 planen for Helsearbeiderfaget viser de samme tendensene i formuleringene som for VG1 – mange teoretiske mål og lite praktiske - eller handlingsorienterte formuleringer. Først i planen for Vg3/opplæring i bedrift domineres planen av handlingsorienterte målformuleringer.

Målbeskrivelsene i læreplanen for HS-fag gjør den spesiell. Ved analyse av læreplaner for programområder som eks.:" Bygg og anlegg", "Elektro" og "Design og håndverk" finner vi en klar dominans av handlingsorienterte mål bruker verb som planlegge, utføre, montere.., måle, feilsøke, utføre, dokumentere og kvalitetssikre, gjennomføre, presentere, begrunne og argumentere for,"beregne", beskrive, utvikle, velge og bruke, lage og bruke, vurdere , ruke digitale verktøy

Fagene har i dag navn som peker mot generelle kvalifikasjoner. Dette gjenfinner vi på alle nivåer i alle programfagene - og yrkene innen HS. Kompetansemålene er for en stor del kunnskap - og teoriorienterte på VG1 og Vg2

Vi finner i liten grad kompetansemål og yrkesfunksjonsorientering. De mange "å kunne", å drøfte", å gjøre rede for"- målene kan læres utenfor praksisfeltet.

Praksis ikke sentralt i programfagene. Det er viktig å ha kunnskap om, til dels forstå og å gjøre rede for. Selv i programfagbetegnelser som "oser" av praksis som eksempelvis "Kommunikasjon og samhandling" og "Yrkesutøvelse" er dette tilfelle..

Planen formidler at det må bygges en teoretisk ballast før elevene kan møte og mestre praksis feltet. En utilsiktet bivirkning av at målene er såpass teoretiske er at det vanskelig å yrkesrette både programfag og fellesfagene.

Innledningsvis stilte spørsmål om læreplaner i HS fag ivaretar Kunnskapsløftets føringer om bruk av kompetansemål eller om planene har en utforming som stimulerer vektlegging av teori i stedet for utvikling av god praktisk yrkeskompetanse

Jeg mener at svarene på dette er nei til den første delen av spørsmålet ja til den andre.

Planene har liten grad kompetansemål, og på den måten skiller de seg ut blant andre læreplaner for yrkesfaglige programområder. Studier av HS læreplanene forteller at praksis har fått mindre plass i opplæringen, mens teori og generelle kvalifikasjoner har fått større plass. Opplæringen som helhet har fått et mer generelt preg – mindre "kontekst" som kan gi praktiske og personlige erfaringer som en vordende yrkesutøver i helse - og sosialsektoren.

En læreplan som vektlegger teori skaper forventninger om at det er det som skal læres i opplæringen. Den skaper også bindinger og forpliktelser for lærere som skal undervise der.

Det er et faktum at 1/3 av elevene ved programområde VG2 – helsefagarbeider – ikke ønsker å gå ut i læretid, men ønsker å ta et studieforberedende VG3. Dette innebærer at det utdannes for få i forhold til beregnet behov for faglærte helsefagarbeidere. Med en læreplan som vektlegger teori vil de som ønsker teori og studiekompetanse få det - mens de som velger studieprogram ut fra ønske om en praktisk opplæring i liten grad får det. Dette utgjør en stor pedagogisk utfordring. Noen skoler løser dette ved f.eks. å opprette egne klasser for VG2 helsefagarbeider om innholder teori tilsvarende VG2 studiespesialisering. Dette blir vurdert som en gunstig bakgrunn for å søke opptak ved en helsefaghøgskole.

Dette kan løse utfordringen for noen som ønsker seg dette, men løser ikke det grunnleggende problemet at det utdannes for få fagarbeidere.

En oppvurdering av helse – og omsorgsyrker er nødvendig for å øke rekrutteringen til yrkene. Praksis må synliggjøres og verdsettes. En oppvurdering av praksis gjennom hele opplæringsforløpet kan styrke motivasjonen for å bli yrkesutøver innen helse - og sosialomsorgen?

Kanskje en gjennomgang og revisjon av læreplanen kan være et verktøy i denne sammenheng!