Drei fokus fra målbare, kortsiktige mål til forståelse og relevans
Lenge har det vært en kjent sak for pedagoger og samfunnsvitere at elevenes sosiale og kulturelle miljø spiller en større rolle for deres utvikling og læring enn det skolen gjør. Hvilken nytte kan skolen dra av denne kunnskapen?
Under vil jeg kort komme med noen tiltak jeg tror vil heve læringen i norsk skole.
Læringen i hjemmet foregår på ulike måter. Det er allikevel visse momenter som går igjen; læringen er uformell, den er ofte praktisk og den foregår i en nær tilknytning til det man skal lære. Ofte snapper barn og unge opp det foreldrene snakker om ved middagsbordet. Sønnen lærer om politikk fordi foreldrene er politisk engasjerte. Han trenger ikke pugge den politiske høyre-venstre-aksen, men forstår politiske sammenhenger ved at de blir satt inn i aktuelle kontekster. Jenta som leker matteleker med moren sin, får interesse for matematikk. Kunnskapen blir ikke pådyttet, men føles som en naturlig del av «livets skole».
Skolen styres i dag av læreplaner som går over flere år. Disse brytes så ned til halvårsplaner på den enkelte skole. Slik kan det skapes forutsigbarhet og sammenheng mellom de ulike fagene. I boka Klasseromsforskning (Klette, 1998) vises det til at lærere i svært stor grad er lærebokstyrte. Dette gjør at det ofte kan være vanskelig å gjøre læringen relevant og samfunnsaktuell. Det kan derfor stilles spørsmål ved om det er i elevenes interesse at skolen er såpass plan- og lærebokstyrt. Kunne elevene lært mer om de ble forelagt aktuelle problemstillinger som de skulle løse ved å søke kunnskap hos læreren først?
Den tiårige grunnskolen i Norge er en kjempemulighet for å drive integrering, sosial og kulturell utjevning, kunnskapsinnhenting og ikke minst for å nå formålsparagrafens mål om «gagnlege og sjølstendige menneske i heim og samfunn». Skal vi klare å nå dette målet, må skolens fokus dreies vekk fra ren datainnhenting, til fokus på forståelse og relevans. Barn av foreldre med høy utdanning gjør det bedre i skolen fordi de har knagger å henge kunnskapen på. Disse knaggene må skolen i større grad fokusere på.
Hvor mange av oss har ikke møtt skolesvake og/eller dyslektikere som etter år i arbeidslivet ikke lenger sliter. De har gjennom praktisk arbeid fått gjort kunnskapen relevant. Relevans skaper forståelse. Forståelse skaper læring.
Skoledagen bør i større grad bestå av praktiske fag. I dag er det for stort fokus på kvantitet, fremfor kvalitet. De gamle læreplanene M74 og M87 fokuserte i større grad på praktiske fag og valgfag. Etter L97 ble også de praktiske fagene gjort mer teoretiske, samtidig som valgfagene i stor grad forsvant. Læring er en prosess som tar lang tid. Den går ofte fra praksis, til teori. Det er vanskelig å måle forståelse gjennom mål i en læreplan. Barn fra hjem med høy sosial og kulturell kapital, blir sjelden utsatt for teoriprøver hjemme, men lærer allikevel mye. Hva forteller dette oss?
Om skolen har for høyt fokus på kortsiktige, målbare mål, er det en fare for at vi mister mye av læringspotensialet som den tiårige grunnskolen representerer. Ved å dreie fokuset over til forståelse og relevans, har jeg tro på at elevene lærer mer. Dette vil særlig komme elever fra hjem med liten sosial og kulturell kapital til gode.
