Depresjon er vanligste årsak til at unge får psykisk hjelp

Det er vinter. Ingrid er 17 år og på klassetur på Lillehammer. Klokken nærmer seg seks og filmpremiere. Alle har pyntet seg og klare. Alle utenom Ingrid.

– De ville at jeg skulle ta på meg kjole, sier Ingrid. Det er den korte og enkle forklaringen på at hun løp ut av hytta, sto barbent i snøen i en halv time og ble sendt til Barne- og ungdomspsykiatrisk for umiddelbar hjelp. Den egentlige årsaken lå langt tilbake i tid.

Unge og deprimerte

55.300 barn og unge fikk behandling i psykisk helsevern i fjor, viser nye tall fra Norsk pasientregister. For de eldste barna er det i henvisningsskjemaet oftest krysset av for «mistanke om depresjon». I dag er Ingrid 20 år, har lærlingplass som IKT-servicemedarbeider og ser lyst på framtida. Utdanning møter henne på Østensjø i Oslo hvor hun løper.

– De lo av meg når jeg løp, sier hun. De, er de andre elevene i klassen på barneskolen. Ingrid har en medfødt lidelse som fører til at det vokser kuler på skjelettet. Etter hvert som hun vokste ble utvekstene mer synlige og preget motorikken.

– Jeg hatet måten jeg løp på. I gymmen turde jeg til slutt ikke gjøre noen ting, for jeg var så redd for at de andre skulle synes at jeg så dum ut, sier hun. Den gangen gikk hun i sjette klasse.

– Jeg fikk også kommentarer på utvekstene. Det førte til at jeg allerede som 12 åring fokuserte veldig på mitt eget utseende. Jeg følte meg annerledes og stygg, sier hun. Selv om de andre elevene lo og kom med stygge kommentarer følte ikke Ingrid seg som et mobbeoffer.

– Jeg tenkte aldri at jeg ble mobbet, jeg visste jo ikke hva mobbing innebar. Men når jeg ser tilbake på det nå, så var det jo mobbing, det jeg ble utsatt for, sier hun. Ingrid brukte etter hvert all energi på ikke å skille seg ut, og på ikke å vise at hun var redd for å skille seg ut.

– Du blir så redd for hva de skal tenke om deg at du ikke klarer å tenke på noe annet. Hvis jeg hørte at noen lo var jeg sikker på at det var meg de lo av, sier hun. På slutten av barneskolen ble det vanskelig å jobbe med skolearbeid. Alt hun klarte å konsentrere seg om var å ikke si eller gjøre noe feil.

– Jeg smilte og latet som om jeg var blid og fornøyd. Ville ikke at noen skulle se at jeg var en «taper», sier hun. Å holde seg selv under konstant oppsikt var krevende. Bare det å gå ut var slitsomt for den unge jenta, men hun tvang seg selv til å gå på skolen.

– Jeg har vel litt av det «flink pike» syndromet, og gikk på skolen for ikke å få fravær. Men i friminuttene var jeg mye for meg selv eller sammen med de voksne, sier hun. Det var flere lærere som visste at hun slet, og Ingrid husker dem som snille og forståelsesfulle.

– Jeg sa til læreren at jeg ikke følte meg vel med meg selv. Det var trygt for meg å vite at læreren visste, sier hun. I en periode gikk hun til helsesøster og pratet om problemene sine. Uten at det hjalp. Verken lærerne eller helsesøster skjønte nok hvor dårlig hun egentlig hadde det, og Ingrid bebreider dem ikke for det.

– Jeg skjulte det jo. Smilte og latet som om alt var greit, sier Ingrid.

Lærer, ikke psykolog

– Å se de usynlige barna er ikke lett. Disse barna gjemmer seg ofte bort og for å oppdage dem må læreren ha en overkommelig arbeidsmengde, sier Gro Hartveit. Hartveit er sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet og leder for FAS, Faglig-administrativt støttesystem. Ingrid har alltid følt seg støttet av lærerne sine, men i dag skulle hun ønske at de hadde hatt litt mer kunnskap.

– Det hadde vært fint om lærerne fikk kurs sånn at de kunne kjenne igjen faresignalene. I mitt tilfelle visste de at jeg slet, men de skjønte nok ikke hele omfanget, sier hun.

For Ingrid ble det mange tunge skoledager uten at noen skjønte hvor vondt hun hadde det. I timene holdt hun seg fast i pulten og tvang seg selv til ikke å få panikk. Det klarte hun, i fem år. Lederen for Kontaktforum FAS skjønner at lærere sliter med å oppdage de tause elevenes plager, men mener saken er en helt annen når en lærer faktisk blir kontaktet av elever som sier de sliter. Psykiske lidelser er ikke noe en lærer har kompetanse til å behandle.

– Når elever er så tydelige at de sier at de har det vanskelig må læreren konferere med noen som har kompetanse på området, sier Gro Hartveit. Den eneste hjelpen Ingrid fikk var samtaler med helsesøster, men det gjorde henne ikke frisk, og den unge jenta slet seg gjennom ungdomsskolen. Så begynte hun på videregående, og klassen dro til Lillehammer.

Panikkangst

Klassekameratene var pyntet og klare til premierefesten. De mente at Ingrid også måtte ta på seg kjole. Det klarte hun ikke.

– Jeg følte meg styggere i kjole enn i hverdagstøy, sier Ingrid. Alt hun hadde fått negative kommentarer på, mislikte hun.

– Når du ser på deg selv i speilet hver dag og ikke liker det du ser blir du jo lei deg. Og det å prøve å pynte seg, det gikk ikke, forklarer hun. Dermed endte Ingrid opp barbeint i snøen. Hun fikk endelig hjelp, og flere diagnoser. Selv samler hun dem i en: mentalt utslitt. Hun ble sykemeldt fra skolen i et halvt år. De seks månedene brukte hun til å gå i samtaleterapi og å sove.

– Jeg la meg to om ettermiddagen og sov til dagen etter. Jeg hadde holdt ut for lenge, sier hun. I dag løper hun. Hun er samboer, har lærlingplass og er sosial.

– Jeg har fortsatt sosial angst og bivirkninger fra årene som psykisk syk, men jeg takler det mye bedre nå. Jeg kjenner meg selv og vet hva følelsene jeg har skyldes. Innimellom koster det meg mye å være med folk, men da kan jeg gi beskjed om at jeg må ha en liten pause, sier hun. Ingrid sliter med konsentrasjonen, og liker fortsatt ikke å pynte seg. Ingrid er med i Mental Helse Ungdom og holder foredrag for barn og unge. Det viktigste rådet hun gir er at de som sliter må be om hjelp.

– Mange av problemene jeg har i dag kunne kanskje vært unngått om jeg hadde bedt om hjelp tidligere, sier hun. Men legger til:

– Det er kanskje litt mye å forvente; at et barn selv skal be om hjelp?