Annonse
Debatt

Barn har ingen plan om å lære seg, mestre eller bearbeide noe i leken, men vi ser at barn mestrer og lærer likevel, selv om de ikke leker ut fra den hensikten, skriver Annette Kristoffersen Winje. Ill.foto: Paal Svendsen

«Jeg er redd politikerne er i ferd med å miste barndommens egenverdi av syne»

Lek og barndom i skolen bør være en prioritert verdi som politikerne bør ha på sin agenda fremover.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

Storsamfunnet driver en stadig innsnevring av barndommens egenverdi, hvor målsettingen tilsynelatende er å istandsette barn for fremtiden. Lek byttes ut med livsmestring og den myke overgangen mellom barnehage og skole byttes stadig ut med ambisiøse læringsmål. Det er på tide at politikken tar i bruk forskning og anlegger en mer kunnskapsbasert tilnærming som anerkjenner at leken er en iboende del av barns væren og uttrykksform.

 

I den nye overordnede delen av Læreplanen for skolen (2017) og i den nye Rammeplanen for barnehagen (KD 2017) introduseres nå det nye temaet livsmestring. Enkelt sagt betyr det at barn skal oppleve å mestre livet. Ifølge LNU sin rapport: Livsmestring i skolen handler livsmestring om bevisstgjøring rundt og i hvordan man som menneske kan møte og mestre ulike situasjoner i livet. Det handler om å utruste barna til å fungere personlig, i samspill med andre og i møte med verden. Videre handler det om institusjonenes kunnskap; om hvordan de kan tilrettelegge for at alle barn får oppleve og erfare mestring i eget liv.

I ny overordnet del i kunnskapsløftet som var ute på høring (høringsfrist 12 juni 2017), ser det ut til at leken er utelatt. Vi vet ut fra forskning at lek er en viktig forutsetning for barns mestring, spesielt for de yngste barna i skolen. Jeg som Høgskolelektor ved barnehagelærerutdanningen ved HVL at det er et paradoks at livsmestring innføres som et nytt tema i skolen, samtidig som leken svekkes.

 

FNs barnekonvensjon (1989) fastslår barns rett til et menneskeverd, hvor barn har rett til å bli hørt og respektert for sine meninger og rett til ytringsfrihet. Disse verdiene finner vi igjen i formålsparagrafen til norsk skole og barnehage (KD 2017). Høgskolelektor og stipendiat ved Høyskolen i Oslo og Akershus Kristin Danielsen Wolf hevder: Det er en menneskerett og ha et meningsfylt liv, og leken gjør det mulig. Vi kan ikke ta barnas livsform fra dem og hindre dem i å skape meningsfulle lekende møter (Wolf 2017:42 2017).

Skal barn se på seg selv som verdifulle individer i skolen, må skolen anerkjenne barns væremåter og uttrykksformer. For barn er leken først og fremst en måte å uttrykke seg på, en måte å være på, bearbeide livet på og en måte å være sammen med hverandre på (Gadamer 2010, Bateson 1972, Wolf 2017).

 

Lek er barns livsform og naturlige livsmestringsverktøy. Denne kunnskapen og forståelsen av lek burde vært viktig forutsetning i implementeringen av temaet livsmestring – spesielt for de yngste barna i skolen. Når forutsetningene for seksårsreformen (L97) ikke lenger er en realitet for dagens seksåringer, blir dette særs viktig.

Førsteamanuensis Hilde Dehnæs Hogsnes har forsket på overgangen fra barnehage til skole. Hennes forskning viser at seksåringene vil leke mer på skolen (Utdanning nr 14. 2017). Hun hevder videre at seksåringene har det bedre i barnehagen om det ikke gis plass for lek i førsteklasse. Videre påpeker hun at det var mer rom for lek før Kunnskapsløftet. I Reform 97 med skolestart for seksåringer, la politikerne stor vekt på en «myk» overgang mellom barnehage og skole. På den tiden var det mange førskolelærere som tok videreutdanning og gikk over i skolens førsteklasser.

 

Den barnehagefaglige kompetansen ble en premissleverandør for hva lek, læring og didaktiske arbeidsmåter skulle være for førsteklassingene i skolen. I L 97 sto det at: Lek er aktivitet ut fra egen lyst og en viktig kilde til læring. Leken hadde en egen verdi. Ved å beskrive lek som en «aktivitet ut fra egen lyst» anerkjente reformen at barn leker for å leke og at selve leken er meningen i seg selv. På samme måte anerkjente L97 at fem og seksåringer har behov for tett voksen kontakt. Var det over 18 barn i en klasse, skulle det være mer enn en lærer til stede.

Den «myke» overgangen tok utgangspunkt i at barn måtte tilvennes skolen og formidlet en respekt for barnet som kom fra barnehagen. Det var skolen som skulle ta imot barnehagebarnet og tilrettelegge den nye skolehverdagen for dem. I dag ser dette annerledes ut:- barna skal være skoleklare før de starter på skolen og det er barnehagens ansvar. Ny undersøkelse laget av Utdanningsforbundet (gjengitt i VG 03.08 2017) viser at en av fem lærere har ansvar for 22 førsteklassinger. Hver tiende førsteklassing opplever å måtte dele lærer med 23 andre elever. Leder i Utdanningsforbundet Steffen Handal (Utdanning 2017, nr. 13) mener politikerne har sviktet de yngste barna i skolen. Han hevder det er et paradoks at regjeringen nylig har fremhevet at det viktigste de gjør i skolen er å forsterke tidlig innsats, mens de samtidig er mot minstenorm, som kunne gitt mindre klasser og tettere oppfølging.

 

Jeg stiller meg bak Handal (2017) og undrer meg over hvordan skolen med disse rammene skal kunne arbeide med tidlig innsats og ivareta barns livsmestring og barndom?

I mars i år gikk besøkende mann og kvinne av huse for å se Margreth Olin sin film «Barndom» på Haugalandets kinoer med regissøren til stede. Filmen satte barndom og lekens verdi på agendaen. Jeg vil anbefale sterkt og sette av tid til å se «Barndom» samt dokumentaren «Fra barn til borger» (NRK 1 nett TV). Dette er to viktige og modige bidrag knyttet til kunnskap om våre eldste barn i barnehagen og våre yngste barn i skolen.

 

Ifølge Wolf (2017) kan kunnskap om lek som væremåte og uttrykksform gi voksne en større respekt, skjerpet lydhørhet og større ydmykhet overfor barns lekende uttrykk. Videre hevder Wolf (2017) at denne kunnskapen også kan lede oppmerksomheten bort fra den ensidige forståelsen av lek som nytte og utbytte. Barns livsformer og uttrykksformer kan ikke ivaretas i en instrumentell tilnærming til lek (Wolf 2014:21).

Et bevisst læringsperspektiv på leken er begrenset til de voksnes perspektiv og inkluderer ikke barns forståelse og opplevelse av det å leke. Barn har ingen plan om å lære seg, mestre eller bearbeide noe i leken, men vi ser at barn mestrer og lærer likevel, selv om de ikke leker ut fra den hensikten. Avslutningsvis vil jeg berømme kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å ha lagt inn praksis i barnehagen for første gang for lærerstudentene i den nye femårige grunnskolelærerutdanningen, men kunnskapen og forståelsen av lekens egenverdi kan jeg dessverre ikke spore i de nye læreplanene.

 

Politikken som føres i dag er milevis fra politikken bak L97. Jeg er redd politikerne er i ferd med å miste barndommens egenverdi av syne, og jeg mener lek og barndom i skolen bør være en prioritert verdi som politikerne bør ha på sin agenda fremover.  

 

  • Annette Kristoffersen Winje er høgskulelektor ved Høgskulen på Vestalandet campus Stord.

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!