«Skolen fremtrer som en delvis handlingslammet nasjonal leverandør av tjenester som er i ferd med å gå ut på dato»

• Følg Utdanning på Facebook og Twitter

Fra å være en soleklar bærebjelke i samfunnsbyggingen, fremtrer den i dag som delvis handlingslammet nasjonal leverandør av tjenester som er i ferd med å gå ut på dato. Naturligvis har renomme noe med de implisertes lønnsnivå å bestille, med ulike internasjonale kunnskapsrangeringer å gjøre.

Men svikten går dypere, tidligere hadde skolen noe å si for fellesskapet. Den stod som garantist for framtids vekst og muligheters virkeliggjørelse. Går man 130 år tilbake, finner man et praktfullt symbol for «den nye tid» i Werenskiolds «En bondebegravelse» - ved graven, i prestens fravær - den unge seminaristen, klokkeren, venstremannen. I dagens samfunn er læreren i alle sammenhenger fraværende, som fyrtårn, som verdibærer. Naturligvis som alle oss andre i et mediakvalt fellesskap.

Jeg tror det fremdeles i festtalenes rus nevnes at skolens primære mål er å forme unge til gagns mennesker. Men vi forbereder dem ikke på den framtid som vil møte dem brutalt uventet. Viten er noe annet enn et osean av informasjon innstøpt i virtual reality. Det dreier seg om verdier som eleven har gjort til sitt eget ståsted i en virkelighet som er hans egen. Vi vet at de kommende 30 år vil romme de voldsomme utfordringer – sosialt, økonomisk, teknologisk, demografisk, mellommenneskelig. Vi vet at det blir spørsmål om omstillingsevne og mobilitet, om sikring av fundamentalt verdigrunnlag, om bevissthet. Alt dette er skolens utfordringer nå fordi det er dette dagens elever vil måtte håndtere før eller siden.

Læreren skal nok undervise, men tiltros ikke en helt nødvendig selvstendighet og han møter et kontrollregime som nesten kan smake av faglig mistillit. En stadig større del av arbeidstida går til dokumentasjon for å sikre administrasjonen nødvendig ryggdekning ved eventuelle fremtidige søksmål fra misnøyde klienter som oppdager hva de er blitt snytt for.

Skolen er fanget i stivnet maktesløshet, innestengt i et revir-forsvar som ofrer det som skulle være noe av dens eksistensbegrunnelse.

Når et teknologikonsern oppdager at et av deres produkter har vesentlige svakheter, endrer de produksjonsrutiner, og hva mer er, man tilbakekaller omsatte enheter, ofte i 100.000-vis. Dette skjer ikke fordi kapitalkreftene har omsorg for kjøpers ve og vel, men fordi man vet at omdømme betyr alt, at fremtidig markedsposisjon er ytterst følsom for svikt på dette felt.

Den videregående skole opplever i dag at 30 prosent av elevene ikke fullfører på normert tid, og at svært mange av disse «forsvinner» ut av systemet. Skolens reaksjon på disse siste er bemerkelsesverdig. Det synes som om man puster lettet ut! 

En elev som bryter av, blir overlatt til seg selv. Prøver noen å ta opp veier fram, antyde muligheter, gi tilbud eller hjelp til selvhjelp? Dette synes ikke å være skolens ansvar, de har jo stilt seg utenfor skolens revir.

Men skolens samfunnsoppdrag er jo å levere en sammenfatning og sluttføring av samfunnets generelle sosialiseringsinnsats overfor sine unge medborgere.

Er det NAV som nå skal aksle ansvaret? Private markedskrefter? Eller er det en ufundert hyllest til elevens ansvar for egen læring? 

Elevene har skolerett, men hva gjør skolen for dem som av ulike grunner ikke makter eller ønsker å fungere innen de tilbudte rammer? Kanskje er det behov for å justere enkelte «produksjonsparametre»? Og iallfall akseptere et reelt og aktivt oppfølgingsansvar til elevens fylte 18 år. Og det selv om ingen skulle synes å bry seg om et eventuelt fellesnasjonalt omdømme.

Arnold Toynbee lanserte i sin tid en forklaringsmodell for samfunns og sivilisasjoners vekst og fall. Noen ganger, når utfordringene blir for voldsomme, forsvarer fellesskapet seg gjennom en «forsteinings-prosess» i kampen mot det som måtte true. Noen ganger «lyktes» man for en tid, som i Sparta.

Norsk skole synes å ha havnet i denne fase, en forsteiningens tid. Forresten, dette er jo ikke noe nytt fenomen. Det finnes tusener av foreldre som husker fra foreldremøter at de ble fortalt at mobbing på skoleveien kunne skolen ikke gjøre noe med da den lå utenfor skolens område, og at man følgelig ikke hadde noen midler å anvende. Det falt ingen inn å prøve å få endret «rammebetingelsene». Først da mobbingen ble en digital utfordring og sosialt synlig, ser man forsøk på å hanskes med utfordringene - innenfor revirets grenser.

Men det er jo ikke der kimen til ondet ligger begravd. Som samfunn eltes vi mellom drømmen om selvrealisering og lengselen etter hemningsløs handlefrihet, fanget i et sug mot anarkiets vilkårlighet og barbari. Er det ingen som ser hva vi risikerer hvis vi ikke møter disse utfordringene bredest mulig? Dessverre, skolen pusler med sitt.