Lærerne, grasrota i skolen, er blitt satt på sidelinjen, skriver Bjørn Gunnar Husby.
Lærerne, grasrota i skolen, er blitt satt på sidelinjen, skriver Bjørn Gunnar Husby.

Mer frihet og medbestemmelse til lærerne

Debatt: Et paradoks i skolen er at mens lærerne har mistet mye av sin makt og frihet, ønsker vi at eleven skal ha mer medbestemmelse og frihet.

Publisert

Et moderne arbeidsliv kjennetegnes ved at ansatte har stor grad av frihet og selvbestemmelse i arbeidshverdagen. Dessverre viser utviklingen at det motsatte har skjedd for lærerne. Det må endres!

Tidligere hadde lærerne stor påvirkning i utviklingen av skolen og over egen arbeidshverdag. Gjennom lokale lærerråd, påvirket lærerne den daglige driften, og gjennom de nasjonale rådene for grunnskolen og videregående opplæring, stod de i tett kontakt med myndighetene, noe som ga dem stor påvirkning i skoleutviklingen. Rådene ble nedlagt på 1990-tallet.

Resultatet er at det i dag er politikere, byråkrater og forskere som hovedsakelig styrer utviklingen i skolen. Lærerne, grasrota i skolen, er blitt satt på sidelinjen.

På 2000-tallet innskrenket KS lærerne sin frihet i arbeidshverdagen, og rektorer og skoleledere har fått en mer sentral rolle både når det gjelder styring og utvikling. Lærerne er i større grad blitt underordnet lederne, rektor er ikke lenger den fremste blant likemenn. KS ønsker fortsatt å stramme inn lærernes frihet til å disponere arbeidstiden. Dette toppet seg i konflikten mellom KS og lærerorganisasjonene høsten 2014, da KS ønsket å legge mer av arbeidstiden til lærerne til skolen.

Økt lærersamarbeid og profesjonsutvikling er hovedbegrunnelsen til KS når de vil øke lærernes tilstedeværelse. Dette er mistillit til en høyt utdannet yrkesgruppe, som ikke trenger denne formen for kontroll og top-down-strategi. Er det noe korona-pandemien har vist oss, så er det at læreren både vil og kan samarbeide og utvikle seg sammen. Pandemien har også vist oss hvor viktig fleksibilitet er og kommer til å bli i arbeidslivet. Denne utviklingen må KS henge med på, hvis ikke risikerer vi at flere lærere forlater yrket.

Lærerorganisasjonene var tidligere viktige i utvikling og profesjonsutviklingen i skolen. Dette endret seg i 1980-­årene, da de rettet mer på fokus lønn og arbeidsforhold. Men det ser ut til at organisasjonene de senere årene igjen har fått mer fokus på utvikling av skolen og profesjonsutviklingen. Der har de en viktig rolle å spille fremover.

Et paradoks i skolen er at mens lærerne har mistet mye av sin makt og frihet, ønsker vi at eleven skal ha mer medbestemmelse og frihet. Vi ser verdien av det for elevene, det må vi også se når det gjelder lærerne.

Det er lærerne som profesjonsutøvere som er de mest kyndige i skolespørsmål.

Vi må derfor gi lærerne mer medbestemmelse og frihet. Det vil gi mer motiverte lærer og løfte ideutvikling, som igjen gir en bedre skole for våre barn og unge. Sammen med lærerne må vi finne ut hvordan vi kan opprette arenaer hvor lærerne kan delta i samtalen om utvikling av skolen. Det er lærerne som profesjonsutøvere som er de mest kyndige i skolespørsmål.

Til slutt mener jeg at vi må se til Finland, hvor lærerne har høy grad av frihet og medbestemmelse. De blir behandlet som autonome profesjonelle pedagoger, og ekspertisen deres blir brukt i utviklingen av skolen. Utviklingen av skolen skjer innenfra. Til det beste for skolen, barna, lærerne og samfunnet.