Lek for livet – kjemp for leken

Det skal jeg love er en ganske opprivende melding å høre for et pappahjerte. Gutten min stortrivdes i barnehagen, og for han ble overgangen fra en hverdag med mye lek, til en mer formell undervisningsbasert skolehverdag uten noe særlig lek – hard og brutal. Han er nå snart 17 år, og har fremdeles mange gode minner fra barnehagetida fordi leken og barndommen ble tatt på alvor i barnehagen han gikk i.

Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan han ville hatt det hvis leken også hadde vært nedprioritert i barnehagen han gikk i. Nå sier ikke jeg at alle barn er som sønnen min, men at leken må vernes om er jeg ikke i tvil om.

«Mister du evnen til lek, da mister du livet», skrev André Bjerke, og for meg gir det mening. Vi må ha noe å leve for og glede oss over, og i barndommen og for barn er leken essensiell!

Den australske professoren i psykiatri, Russel Meares, som i mange år har forsket på lekens betydning sett opp mot barnets utvikling, hevder at den frie leken er barnets viktigste rom, og at psykisk uhelse hos barn og unge øker proporsjonalt med at leken forsvinner i livene deres. Meares mener derfor at leken må; «beskyttes og vernes som regnskogen og korallrevene».

Leken inneholder alt som har med livsmestring og utvikling å gjøre. Læren om livet gjennom bearbeiding av opplevelser, tanker og følelser. Samhandling og kommunikasjon, eksperimentering og utprøving i trygge omgivelser. For barn er leken selve livet og barn lever her og nå. Barn leker fordi det er moro og fordi de kan styre den selv. Og det er vår oppgave som profesjonsutøvere å sørge for at barna får denne muligheten i barnehagen. Det motsatte, å organisere dagen med voksenstyrte og undervisningsliknende aktiviteter, med mange brudd, blir nærmest som en hån mot leken og selve barndommen, og en krenkelse av barna. I Barnekonvensjonen slås det fast at barn har rett til å leke!

På mange måter er det mer krevende for barnehageansatte å gi rom for leken enn å fylle hverdagen med fastspikrede opplegg. Du må nemlig være så mye mer pålogget og åpen for alt som kan skje gjennom spontaniteten som råder. I leken er det hver enkelt ansatt sitt ansvar å følge med, gripe inn, engasjere seg og veilede ved behov. Som barnehageansatt må du helst ligge i forkant av det som skjer.

I enkelte tilfeller kan vi faktisk bidra til å forebygge mobbing og utestenging av barn gjennom leken. Men, da må vi være der barna er! Være sammen med barna! Ikke nødvendigvis sammen med dem i leken, men til stede mentalt. På den måten kan vi klare å snu et dårlig fungerende samspill, til et samspill som gir grobunn for utvikling og sosialisering. Som profesjonsutøver kan og skal vi; Styrke positiv atferd! Styrke vennskap! Inspirere til lek! Legge til rette for lek! Skape inspirerende rom for lek! Verne om leken! Gi leken rom og tid!

Da opplever barna trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd. FNs barnekomité uttrykte i 2013 bekymring for at økte utdanningskrav truer barns tid til lek. At dette gjør seg synlig i både barnehager og de første skoleårene er det liten tvil om. Når skolereformen «Kunnskapsløftet» ble innført på begynnelsen av 2000-tallet ble nemlig intensjonen med Reform 97 skrinlagt. I frykt for dårlige PISA-resultater ble leken i skolen ofret til fordel for hardere læringstrykk.

Lite har så langt tydet på at det var vellykket, på noen som helst måte. Og da er det ekstra bekymringsfullt at det er klare tendenser til at leken taper terreng også i barnehagesektoren. Dette bør ansvarlige politikere virkelig ta på alvor.

I reportasjen «Barnehagebarn må øve på å spise fort» (Utdanningsnytt.no), så kunne vi i fjor lese at barnehagebarn måtte øve på å spise maten sin fort, på tall og bokstaver og på knytte skolisser, som skoleforberedelse. Barna selv ga tilbakemelding på at dette var kjedelig, og at de heller ville lekt mer.

Uansett hvor utbredt denne praksisen er, så er det bekymringsverdig at noen i det hele tatt tenker at systematisk læring (og hurtigspising) som skoleforberedende aktiviteter er en god idé det siste året barna går i barnehagen. Vi kan ikke sette på oss skylapper og si at dette ikke forekommer, da det er et økende læringspress og fokus på at barna skal være «skoleklare» som gjør seg gjeldende i barnehagesektoren. Gjerne kamuflert i «ufarlige» begreper som «styrt lek» eller «lekbasert læring», som egentlig er ulike former for undervisningssituasjoner med læringsutbytte som mål.

Til tross for at et overveldende flertall av skoleledere mener at læring kan vente, fordi det er sosiale, språklige og motoriske ferdigheter som er viktigst når barna begynner på skolen. Noe som kom fram i en undersøkelse som ble gjennomført for Utdanningsdirektoratet av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) i 2016.

Dette er ferdigheter vi vet barna best tilegner seg gjennom å utfolde seg i leken. Hvis ikke leken tas på alvor i både barnehagen og skolen, og profesjonen tar ansvar for egen praksis gjennom å verne om leken og barndommen, så er vi på ville veier. Med barnas psykiske helse som innsats i potten.