Førskolelærerne trenger et fagspråk

- Førskolelærere er ofte redde for å bli oppfattet som "livsfjerne teoretikere" i en barnehage der de ufaglærte assistentene er i flertall, og derfor stagnerer de språklig fra "studentspråk" til "hverdagsspråk" når de forlater utdanningsinstitusjonen og begynner i yrket, sa Liv Torunn Eik i sitt foredrag på konferansen (UT)DANNING til førskolelærer ved Høgskolen i Vestfold (HiVe) nylig. Eik er stipendiat og høgskolelektor ved HiVe.

Det første året i yrket tilegner de nyutdannede førskolelærerne seg økende aktørkompetanse idet de blir dyktigere i sitt praktiske virke som førskolelærere, sa Eik i sitt foredrag Lettere gjort enn sagt? Hvordan kan førskolelærerutdanningen kvalifisere for pedagogisk arbeid preget av improvisasjon og profesjonelt skjønn? Derimot synker deres kommentatorkompetanse, det vil si deres evne til å sette ord på virksomheten med faglige begreper.

Eiks formål med foredraget var å drøfte hvordan førskolelærerutdanningen kan kvalifisere for pedagogisk arbeid preget av improvisasjon og profesjonelt skjønn, og hvordan utdanningen kan legge grunnlaget for en videre profesjonskvalifisering i yrket. I den forbindelse slo hun fast at hun ser utviklingen av et profesjonsspråk som avgjørende for førskolelærernes profesjonskvalifisering både i utdanningen og i yrket.

Et profesjonsspråk er mer enn vitenskapelige begreper, sa Eik, som poengterte at førskolelærerne må kunne sette ord på sine handlinger og resonnementer slik at de kan dele dem med andre, og slik at disse handlingene og resonnementene kan diskuteres, etterprøves og videreutvikles av andre pedagoger.

Eik oppdaget under arbeidet med doktorgraden sin at de nyutdannede det første året i yrket etter hvert fikk større problemer med å beskrive enn med å utøve improvisasjon og skjønn – det ble lettere å gjøre det enn å si noe om det! Dermed ble erfaringer i yrket i liten grad delt, undersøkt og videreutviklet sammen med kolleger.