Mestring og risikofylt lek i barnehagen

Fagartikkel: Barnehagene må få gjøre det de er best på, uten at eksterne oppfatninger skal få styre deres arbeid.

Publisert Sist oppdatert

Noen barnehager sager ned trær, og tør ikke gå turer til vann i frykt for at barna skal skade seg. Det er synd, og kanskje i stor grad unødvendig

Andrea er på vei mot den store bjørka. Hun ble fem i går og tenkte i morges at i dag, i dag skal hun klare å komme seg opp. Frode og Marianne saget av de nederste greinene forrige uke, men en liten bit helt inntil stammen er fortsatt igjen. Akkurat nok plass til at Andrea får feste til foten sin.

Hun heiser seg opp. Noen andre barn har strømmet til for å se. Heldigvis ingen voksne i syne. Hun får et bein over den høye greina. Henger som en ape. Barna under ler. Det kiler deilig i magen. Men litt skummelt er det óg.

Hun bestemmer seg, samler krefter og svinger seg rundt. Hun sitter på den høye greina. Andpusten. Jeg greide det! Hun strekker begeistret armene i været og smiler bredt.

 

Trygghetsdiskurs på avveie

Bomullsbarn og curlingforeldre er begrepet som blir brukt. Begreper som er satt på spissen og som sikkert er usant for veldig mange, men det er ikke til å komme bort fra at samfunnet, media og foreldres oppfatning av trygghet, sikkerhet og fare er en ganske annen i dag enn om man går noen tiår tilbake.

VGs «Barnehagegranskning» gjorde våren 2013 stor oppsikt. VG kunne blant annet avslørte at hele 1 av 6 barnehager «sviktet på sikkerheten», uten å gi noen tall på faktiske skader og ulykker i disse barnehagene. Som ansatt i barnehage opplevde jeg selv bekymring over sikkerhetssituasjonen som følge av oppslaget. Men en studie på ulykker i norske barnehager viser faktisk at medianen for skader per barn per år er nede i 0.1, og i 97.9 % av tilfellene dreier dette seg om skader som ikke krever annet enn behandling fra personalet, eller enkel førstehjelp fra lege eller tannlege uten videre oppfølging.

Barnehagestyrere som svarte i den samme undersøkelsen beskrev et økende press rundt sikkerhet, og innrømte at det ga utslag i hva og hvordan barna fikk leke (Sandseter et. al, 2013). Gjør sikkerhetshysteriet og innpakningsmentaliteten at vi frarøver barna en viktig kilde til mestring og utvikling, også på en arena som i teorien skal være tilrettelagt for akkurat dette, nemlig barnehagen? Denne artikkelen tar for seg begrepet risikofylt lek, viser til gevinster mestring av slik lek kan ha, og diskuterer hvordan barnehagen kan tilrettelegge for dette.

 

Risikofylt lek

Risikofylt lek kjennetegnes ved lek hvor barn har muligheten til å teste grenser og utforske risiko, og det foreligger en viss mulighet for fysisk skade. Ellen Beate Sandseter (DMMH) har forsket på risikofylt lek i barnehagen og kategorisert leken slik: Lek (1) med stor høyde, (2) med stor fart, (3) med farlige redskaper, (4) nær farlige elementer, (5) kamp- og brytelek, og (6) forsvinne/gå seg bort-lek.

Sandseter har også identifisert kroppslige og verbale uttrykk hos barna og fant tre emosjonelle tilstander som kunne oppstå i slik lek: Opprømthet, frykt, og en tilstand karakterisert som en blanding av frykt og opprømthet. Denne siste tilstanden sier noe om hvorfor barn søker slik lek (noe som må hevdes å være merkverdig, i og med at om ikke risikoen mestres kan leken få potensielt alvorlige følger): Sandseter fant nemlig at det var selve balansegangen mellom intens opprømthet og frykt som motiverte barna til å gå inn i risikofylt lek – det å være i en tilstand hvor man kjente på begge følelsene samtidig.

Å være i en slik ambivalent tilstand er spennende, og gevinster som den intense opprømtheten, «kilingen i magen» og mestringsfølelsen over å ha overkommet egen frykt står sterkere enn den truende sannsynligheten for uhell og skade. Barn benytter seg aktivt av strategier for å øke eller senke risikonivået i lek, for å prøve å treffe denne optimale balansen.

 

Mestring og gjentagelse

Følelsen av mestring er en stor del av denne tilstanden av skrekkblandet fryd. Personalet i barnehagen observerer mestring hver dag, og vet hvor viktig disse opplevelsene er for at barna skal imøtekomme nye utfordringer. Teoretikeren Albert Bandura kan brukes for å illustrere dette. Bandura er kjent for begrepet self-efficacy, som best kan oversettes til norsk som «forventning om mestring».

Poenget hans er at individets egen forventning om å mestre er avgjørende for om man går inn i en utfordring eller ikke. Bandura peker på ulike kilder som kan utvikle denne mestringsforventningen, der den primære er tidligere erfart suksess i mestringssituasjoner (de andre er vikariert erfaring, verbal overbevisning samt egen fysiologisk/affektiv tilstand).

Mestring fører altså til mer mestring. Det er viktig å merke seg at «lette seiere» ikke automatisk vil øke ens forventning om mestring. Opplevelsene som er av betydning er de hvor man har støtt på utfordringer, men deretter snudd nederlag til suksess. Det vil altså si at barnet må søke nye og vanskeligere utfordringer ettersom de overkommer andre. Det er dermed belegg for å hevde at barn som går inn i risikofylt lek og opplever mestring kommer inn i en positiv spiral hvor aktiviteten – med sannsynlig kumulering av utfordringsgrad – repeteres igjen og igjen. Med dette etablert kan vi begynne å se på fordelene denne risikofylte leken kan ha.

 

Motorisk kompetanse

Det er ikke vanskelig å argumentere for motorisk utvikling som følge av risikofylt lek. Leken er gjerne av fysisk art, og krever og tester grov- og finmotorisk kontroll. I barnehagen er aktiviteter som å klatre, balansere og skli med på å styrke kondisjon, muskler og skjelett. Å spikke med kniv eller tenne bål gir finmotorisk trening og øye til hånd-koordinasjon. All fysisk lek med objekter gir øvelse i beregning av størrelse, avstand, fart og overflate.

Den sosiale utviklingsdimensjonen er kanskje mindre innlysende. Fordi risikofylt lek som klatring, aking og skliing gjerne er noe barna gjør i fellesskap, må de trene på samarbeid og hjelpe hverandre for å mestre aktiviteten. Et godt eksempel på utvikling av sosiale ferdigheter skjer i kamp- og brytelek, hvor trening av aggresjonskontroll og indre og ytre affektregulering er essensielt. Leken kan virke brutal, og barna ønsker ofte at den skal være så virkelighetsnær som mulig, men målet er aldri å skade noen, og det finnes uskrevne regler om hva som tolereres og ikke. Barna som går over grensen og ikke respekterer eller mestrer de uskrevne reglene om selvkontroll vil miste status og sannsynligvis ikke bli invitert med på ny.

 

Risikomestring

Risikofylt lek øker barnets kompetanse i mestring og vurdering av risiko som det kan støte på senere i livet. Dette skjer indirekte gjennom motorisk stimuli og utvikling i barnehagen, som vil virke forebyggende for mestring av situasjoner med fysisk risiko. Men viktigst er det at gjennom erfaring med risikomestring og -vurdering i tidlig alder utvikles robusthet og strategier for mestring, og håndtering av eventuelle nederlag.

Fordi barn etter mestring søker en økning av utfordring er denne erfaringen noe som gradvis utvikler seg til sikrere og tryggere vurderinger og mestringsstrategier i opptil svært utfordrende situasjoner. Barnets subjektive oppfatning av risiko vil gjennom denne erfaringen nærme seg den objektive, noe som vil resultere i risikovurdering med økt reliabilitet. Det positive med barnehagen er at det i utgangspunktet er en trygg arena for barnet å prøve ut og eventuelt feile.

 

Lekens verdi

Barn er ikke spesielt opptatt av fremtidig risikovurdering eller motorisk og sosial kompetanseutvikling. De går inn i risikofylt lek for å overvinne miljøet sitt, og for å kjenne gleden, opprømtheten og spenningen den type lek gir. Barnas perspektiv på lek kan kanskje virke innlysende, men det er noe voksne kan ha godt av å bli minnet på. Innenfor pedagogikken omtales gjerne lek med en «fremtidsretorikk», der den sees på som betydningsfull for barns utvikling og læring.

De lidenskapelige aspektene betraktes som noe sekundært, eller som et positivt «tilbehør» til lekens funksjonelle sider. Et slikt syn på lek blir svært problematisk, fordi det kan føre til at voksne – som sitter med definisjonsmakten – føler eierskap til barnas lek, ser på det som et styringsverktøy, og dermed søker å kontrollere og overvåke den.

Selvsagt skal betydningsfulle, utviklingsmessige gevinster fra barns lek kunne forskes på og drøftes, men den pågående debatten med antydninger til en ny diskurs om hva barnehagen og lek skal være – en debatt hvor læring er et nøkkelbegrep – virker skremmende. Barndommen har en egenverdi og bør ikke betraktes som et forprosjekt for noe som kommer senere.

På samme måte er risikofylt lek noe som barna søker og gleder seg over, og det bør være en god nok grunn til å sette lys på temaet.

 

Personalet setter rammer

Med sitt oppsyn, sine regler og sine holdninger setter personalet i barnehagen rammer rundt barnas lek. Denne fremmende eller begrensende påvirkningskraften er det helt essensielt at de ansatte er klar over. Rammeplanen sier at personalet skal: «Tilrettelegge for og inspirere til trygg og utfordrende kroppslig lek og aktivitet for alle …[og] forstå og gi oppmuntrende bekreftelse på barns sansemotoriske og kroppslige lek og inspirere alle barn til å søke fysiske utfordringer og prøve ut sine kroppslige muligheter» (KD, 2011, s. 42). De ansatte må altså veilede og tilrettelegge for risikofylt lek og mestring.

I en kvalitativ studie av norske førskolelærere fant Sandseter (2012) at barnas mulighet til å delta i risikofylt lek i barnehagene ble oppfattet som god, og at pedagogene hadde en positiv holdning til slik lek.

Strategiene førskolelærerne brukte for å sikre mot ulykker innebar å tilpasse grad av grenser og frihet til barnas individuelle spenningsbehov og mestringsnivå. Men holdning samsvarer nødvendigvis ikke med praksis. Rasmussen (1996, ref. i Storli & Sundt, 2014) hevder at kaotisk og «bråkete» lek har lav status, og at det foreligger en idealisering av den harmoniske, rolige leken blant barnehageansatte og i forskningsfeltet.

Risikofylte aktiviteter bærer gjerne preg av kaos og bråk, og hvis den betraktes som forstyrrende for annen lek er det ikke bare problematisk for de utviklingsmessige fordelene som har vært vist til, men også fordi man tramper over barns rett til medbestemmelse. Personalet bør på lik linje med barna akseptere og verdsette alle typer lek.

Sandseter (2014) har vist til at menn ansatt i barnehage i større grad enn kvinner har en positiv holdning til spennings- og risikofylt lek. Studien av barnehagestyrere jeg omtalte tidligere viser at også de har en positiv tilnærming til slik lek. Men de ga også uttrykk for at de følte et økende eksternt press, og enkelte barnehager saget ned trær, og turer nær vann var uaktuelt.

Her er det snakk om at barnehagene tar et sikkerhetsmessig føre var-prinsipp. Det er synd, og kanskje i stor grad unødvendig. Som påpekt har barn en progressiv tilnærming til risiko og utfordring, og hvis barna har fått erfart risiko tidligere bør det for de fleste holde med deres egen vurdering for å unngå alvorlige ulykker.

 

Ingen krav om sikkerhet

Det stilles ingen formelle krav til personalets kunnskap om sikkerhet i barnehagene. Selv om dette selvsagt er kritikkverdig med tanke på trygghet og forebygging av ulykker, er det også en annen side av saken: Manglende kunnskap hos personalet om sikkerhet – hvordan alvorlige ulykker skjer, hva som er barnas begrensninger, hva er faresignaler, og hvordan man kan håndtere utrygge situasjoner – kan føre til bekymring rundt faglig vurdering.

Det blir den ansattes behov og grenser som avgjør hvor langt inn i risikofylte aktiviteter barna får gå. En mangel på kunnskap kan også gjøre det vanskelig å imøtekomme foreldre. Spesielt de som kommer med sine første barn i barnehage vil trenge betryggende påminnelse om at risikofylt lek, og det at barnet av og til kan slå seg, faktisk ikke er farlig. 

Samlet sett er dette gode argumenter for å øke pedagogtettheten i barnehagene, og kanskje særlig den mannlige. I norske barnehager er gjennomsnittlig 33 % av de ansatte pedagoger. Det er lavere enn noe annet OECD-land – i Sverige er for eksempel andelen 50 % (Udir, 2013).

I barnehagen er det pedagogene som vet hvor viktig det er at barn får teste sine grenser, som kjenner disse individuelle grensene godt, og som vet hvor utviklingsmessig betydningsfullt risikofylt lek og -mestring kan være. Ansatte med solid faglig kompetanse vil sannsynligvis ha større profesjonstillit, og vil lettere stå imot media, foreldre og politikere, i en på mange måter uheldig utviklende samfunnsdiskurs.

Dermed kan barnehagen lettere realisere rammeplanens intensjoner, og støtte barnas søken etter risikofylte aktiviteter, mestring og opplevelsen av skrekkblandet fryd.

 

Oppsummering

Barnehagen har et helhetlig ansvar både for barnets utvikling og dets sikkerhet. Et utfordrende dilemma foreligger mellom disse to begrepene, og en samfunnsdiskurs med økende fokus på sikkerhet og fare ser ut til å påvirke barnehagers praksis i favør av dette, uten nevneverdige argumenter å basere seg på.

Nøkkelen til å motstå dette ligger i økt kunnskap, og å huske at det foreligger et skille mellom begrepene risiko og fare. Barn er kanskje mer kapable og motstandsdyktige (resiliente) enn vi gir de kredibilitet for.

Flere pedagoger i barnehagen og en generell økt kunnskap rundt sikkerhet hos ansatte kan både forebygge ulykker og tillate barna tilstrekkelig utfordrende stimuleringer. Men først og fremst må barnehagene få gjøre det de er best på, uten at eksterne oppfatninger skal få styre deres arbeid.

 

Litteraturliste

Bandura, A. (1997). Self-efficacy. The exercise of control. New York: W. H. Freeman and Company.

Kunnskapsdepartementet. (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. www.udir.no/Barnehage/Rammeplan/

Sandseter, E.B.H. (2010). Scaryfunny. A qualitative study of risky play among preschool children. Ph.d.-avhandling, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim.

Sandseter, E.B.H. (2012). Restrictive safety or unsafe freedom? Norwegian ECEC practioners’ perceptions and practices concerning children’s risky play. Child Care in Practice, 18, 83–101.

Sandseter, E.B.H., Sando, O. J., Pareliussen, I., & Egset, C. K. (2013). Kartlegging av hendelser og ulykker som medfører skade på barn i barnehage. Trondheim: Dronning Mauds Minne Høgskole for Barnehagelærerutdanning.

Sandseter, E.B.H. (2014). Boblende glede og sug i magen: Risikofylt lek i barnehagen. I E. B.H. Sandseter, & J. Jensen (Red.), Vilt og farlig – om barn og unges bevegelseslek. (s. 13-28). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Storli, R., & Sundt, M. R. (2014). Boltrelek og lekeslåssing i et barnehagepedagogisk perspektiv. I E. B.H. Sandseter, & J. Jensen (Red.), Vilt og farlig – om barn og unges bevegelseslek. (s. 97-115). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Storli, R. (2013). Bevegelseslek i barnehagens uteområde. I E. B.H. Sandseter, T.L. Hagen & T. Moser (Red.), Barnas Barnehage 3. Kroppslighet i  barnehagen: Pedagogisk arbeid med kropp, bevegelse og helse. (ukjent sidetall). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2013, 17. april). Trenger flere barnehagelærere. www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Valgbarnehagelarere/

 

  • Audun Rørvik Rosslund  er mastergradsstudent i pedagogikk ved UiO og jobber i barnehage. Artikkelen er basert på hans bacherloroppgave.

 

Denne artikkelen var først publisert i Første steg nr. 4/2015

Hele utgaven leser du elektronisk her