- Hvis de som utelukkende er i sektoren for å tjene penger forsvinner, ville det vært en gavepakke til barna som sitter igjen med langt bedre rammebetingelser, skriver Royne K. Berget. Ill.foto: Paal Svendsen
- Hvis de som utelukkende er i sektoren for å tjene penger forsvinner, ville det vært en gavepakke til barna som sitter igjen med langt bedre rammebetingelser, skriver Royne K. Berget. Ill.foto: Paal Svendsen

Barnehagesektoren – for deg som savner det ville vesten

Barndom og oppvekst burde handle om relasjoner, utvikling, omsorg og omtanke, ikke være butikk eller en salderingspost. Dessverre er virkeligheten en helt annen når vi snakker om motiver og interesser for å drifte barnehager.

Publisert

Når selv en borgerlig regjering har fått opp øynene for at det trengs en gjennomgang av pengestrømmen i barnehagesektoren, da kan det ses på som en bekreftelse på at det ville vesten lever ved beste velgående i en sektor uten klare nok reguleringer. 

 

Intervju med vikarierende Kunnskapsminister, Henrik Asheim, hentet fra Aftenposten, 6. oktober 2017:

Fire konserner driver en stadig større andel av private barnehager. Derfor vil Regjeringen nå se på reguleringen av hele sektoren.
– For at den skal ha legitimitet, må den være kontrollert på en skikkelig måte, slik at støtten som skal gå til barnehagedrift, går nettopp til det, sier Asheim.
– Når man organiserer barnehagene slik noen av konsernene nå gjør, er det mer krevende å følge pengestrømmen, sier Asheim. Skal du ha sunn privat barnehagesektor, må man ha en regulering tilpasset utviklingen i sektoren, sier han.
– Burde det offentlige ha gardert seg, slik at noen ikke kunne «cashe ut» store gevinster?
– Når man gjennomfører store velferdsreformer, tror jeg ikke det er mulig å helgardere seg for alle mulige utfall. Men det er farlig hvis man som politiker ikke justerer kursen underveis.

 

Nylig har vi fått opplyst at kun én prosent av de private barnehagene i landet har hatt økonomisk tilsyn, noe som bare understreker ville vesten – tendensene. Årlig gis det nesten 20 milliarder i offentlige tilskudd til private barnehager i Norge, og så sjekkes det ikke hvor pengene går. Snakker vi om i overkant stor tillit kanskje?   

 

Tilhengerne av at det skal kunne tjenes penger i barnehagesektoren mener at muligheten for økonomisk utbytte er en selvfølge, ellers vil ingen «gidde» å drifte private barnehager. Og de har nok helt rett i at enkelte ville tatt sin hatt og forduftet hvis lovverket satte en stopper for å tjene penger på barnehager. Men, hvis de som utelukkende er i sektoren for å tjene penger forsvinner, ville det vært en gavepakke for sektorens troverdighet og omdømme, og først og fremst til barna som sitter igjen med langt bedre rammebetingelser. Et nytt lovverk som forbyr private aktører å tjene penger, kombinert med en nasjonal tilskuddssats eller gjeninnføring av øremerkede midler til barnehagene er løsningen for å skape et langt bedre barnehagetilbud over hele fjøla.

Veldig enkelt forklart har vi to hovedproblemer som bidrar til å skape enorme sprik i rammevilkårene og som kan bidra til store kvalitetsforskjeller mellom barnehager: 

  • Kommuners lokale selvråderett over penger som er ment til barnehagedrift.
  • Eieres muligheter til å tjene penger på barnehagedrift.

Dette handler om mulighet til effektivisering, enten for å spare eller for å tjene penger. I begge tilfellene er det barna som blir skadelidende, der det skal spares og der det skal tjenes. Derfor er det også helt tilfeldig hvilke barn som rammes. Alt etter hvilken kommune de bor i og hvem som eier barnehagen.

 

Denne problematikken er vanskelig på flere områder. For det første blir samtlige private barnehager satt i samme bås som de som er i sektoren for å tjene penger. Dette oppleves både belastende og provoserende for alle idealistiske og ideelle aktører som kun er i sektoren for å drifte gode barnehager for barn, der alle midler forblir i barnehagen til driften.

«Private barnehager» er nemlig blitt en samlebetegnelse som favner alt fra store kommersielle selskaper med milliardomsetning, til mellomstore kommersielle aktører, gårdsbarnehager, enkeltstående AS – barnehager, stiftelser og foreldredrevne barnehager. Barnehagene kan deles opp i de som drifter barnehager for å tjene penger – kommersielle barnehager og de som drifter på en sånn måte at alle pengene forblir i barnehagen – ideelle barnehager.

Som om ikke dette er nok, finnes det også «gode» og «dårlige» kommuner. Kommuner som drifter sine egne kommunale barnehager med bra bemanning, har godt vikarbudsjett og prioriterer kompetanseheving, og kommuner som er skikkelig «gode» på effektivisering. Det vil si at de drifter barnehagene sine på et minimum, for dermed å kunne gi mindre tilskudd til de private barnehagene to år etter. En fryktelig trist og negativ spiraleffekt som først og fremst straffer barna i den aktuelle kommunen, både de som går i offentlige eller private barnehager.

I tillegg må det også nevnes at en rekke kommuner ikke evner å regne ut tilskuddet som skal gis til de private barnehagene, sånn at vi stadig får servert eksempler på kommuner som må etterbetale store beløp. Tenk hvor mye ressurser som går med og hvor mye dette merarbeidet koster. Spesielt når løsningen hadde vært å gå tilbake til øremerkede midler eller bruke den nasjonale tilskuddssatsen som allerede benyttes i de kommunene som kun har private barnehager. Tilskuddssatsen må vel være fastsatt av en grunn? Sånn sett syns jeg det burde ringe noen alarmklokker når flere kommuner velger å gi 20, 30 og 40.000 kr mindre i tilskudd per barn i mange kommuner. Da blir det store forskjeller i tilbudet barna mottar, blant annet i form av bemanningstetthet. For meg er dette «helt natta»!   

 

Det finnes sterke og uforutsigbare krefter både i kommunal og privat sektor, noe som fører til at det er få ansatte som tør eller får lov til å si noe om arbeidsforholdene sine, og hva slags tilbud effektiviseringen medfører for barna. Dårlig kamuflerte trusler og hersketeknikk tas gjerne i bruk for å sette munnkurv på de ansatte. Sånn sett er det interessant å se hvem som ikke ønsker å få på plass en ny bemannings – og pedagognorm. Kanskje spesielt nettopp fordi altfor få ansatte melder fra om kritikkverdige arbeidsforhold. For verken KS, Spekter eller store og mellomstore private kommersielle barnehageaktører ønsker nemlig en lov om bemanning, da det i større grad hindrer effektivisering – sparing og inntjening. Argumentene som brukes for at det ikke trengs regler for bemanning er i beste fall kreative. Jeg vil anbefale dere å gå inn på regjeringens side for å lese høringssvarene som har kommet inn.

La det være helt klart, det finnes gode og mindre gode barnehager uansett om de er offentlige, enkeltstående private eller eid av kommersielle konsern. Det er folkene i den enkelte barnehagen det til syvende og sist kommer an på. Men, det er viktig at nyanser, maktspill og intensjoner kommer fram i lyset når finansiering, utbytte, bemanning og innhold diskuteres, sånn at diskusjoner kan gjennomføres ut fra hva som foregår, hvordan og hvorfor. Det er dessverre sånn at enkelte befinner seg i sektoren for å tjene penger, ikke først og fremst for å drifte barnehager. Og tro det eller ei; det er faktisk sånn at antall barn per ansatt, eller bemanningstetthet om du vil, spiller en viktig rolle, selv om innholdet i en del høringssvar vil forsøke å overbevise deg om noe annet. 

Verken utbytte/fortjeneste, innsparing, effektiv drift eller lokalt selvstyre er til barns beste!

 

I tillegg til barna, er det de enkeltstående barnehagene som drifter på ideelt grunnlag som er taperne med dagens system. Det er tøft å stå alene, og de store aktørene gjør så godt de kan for å innynde seg til et oppkjøp. Mangfoldet er i ferd med å forsvinne, raskt! Så hva er det vi trenger for å kaste cowboyene på dør, sånn at vi slipper å assosiere barnehagesektoren med det ville vesten? Jo, vi trenger strengere reguleringer, samtidig som det gis rom for utvikling:

  • lov om bemanning
  • lov om pedagoger
  • en styrer / daglig leder i hver barnehage
  • ny finansieringsmodell / nasjonal tilskuddssats som sikrer likere rammevilkår fra kommune til kommune
  • tydeligere lovgivning som hindrer utbytte – som i skolen
  • vikarmidler
  • midler til kompetanseheving
  • uavhengig tilsyn
  • økonomisk tilsyn

 

Dette vet politikerne, så hva har de tenkt å gjøre? Beholde cowboyene eller ta vare på barna våre?

 

Powered by Labrador CMS