Ny opplæringslov: Hvilket handlingsrom får lærerprofesjonen?

Det er viktig å diskutere hvordan den nye opplæringsloven skal balansere statens , kommunenes og profesjonens ansvar og innflytelse.

Publisert

Kommer profesjonen til å få større tillit og handlingsrom etter at ny opplæringslov er vedtatt, eller må vi fortsatt slite med at lokalpolitikere og kommunebyråkrater lager lokale reguleringer som kommer i veien for lærernes utøvelse av primæroppgavene?

Et viktig tema å diskutere når «Opplæringslova» nå skal skrives på nytt, er hvordan den skal balansere statens, kommunenes og profesjonens ansvar og innflytelse. De paragrafene i det nye lovforslaget som er mest sentrale i for denne balansen er kanskje § 1-5, Ansvaret for opplæringa, § 10-1, Universell opplæring, § 10-2, Plikt til å sikre tilfredsstillande utbytte av opplæringa (aktivitetsplikt) og § 22-9, Skolefagleg kompetanse og kvalitetsutvikling. Det er disse paragrafene som kan gi kommunene mulighet til lokalt å regulere profesjonens handlingsrom.

Hvis ordlyden i disse paragrafene blir slik som forslaget fra opplæringsutvalget er, vil det være nødvendig med reguleringer i forskriftene. Hvis ikke, vil styringskåte kommunebyråkrater og lokalpolitikere kunne fortsette med å lage uakseptable prøveplaner og lokale resultatportaler. De vil kunne fortsette å tre uforankrede pedagogiske utviklingsprosjekter ned over ørene på profesjonsfellesskapene, innenfor eller utenfor ordningen med «desentralisert lokal kompetanseutvikling». Og de vil kunne fortsette å blande seg inn i hvordan timer skal gjennomføres ute hos den enkelte lærer. De vil kunne fortsette å styre på en måte som, for lærerne, kan oppleves som mangel på tillit til profesjonen.

Ansvaret for opplæringen kunne ligget hos staten, da kunne ikke kommunenes politiske og administrative ledelse blandet seg så mye inn.

Ansvaret for opplæringen kunne ligget hos staten, da kunne ikke kommunenes politiske og administrative ledelse blandet seg så mye inn. Hvis ansvaret skal ligge hos kommuner og fylkeskommuner, så bør det innebære ansvar for blant annet finansiering, bemanning, forsvarlighet, rutiner for kvalitetssikring og at skolene følger lover og regler. Det bør ikke innebære at kommunene i særlig grad skal kunne regulere enkeltlærere eller profesjonsfellesskaps utøvelse av sin pedagogiske virksomhet, strammere enn de rammer som er fastsatt nasjonalt.

I teksten til ny §10 -1 og 2 samt § 22-9, beskrives kommunens plikt til å sørge for gjennomføring av og kvalitet i opplæringa. For at disse pliktene skal ivaretas må kommunene finansiere og bemanne tilstrekkelig, men også lage gode nok systemer for kontroll, rapportering og oppfølging. Systemer som skal sikre at skolen leverer tilstrekkelig kvalitet i opplæringen. Hvordan disse systemene skal være, bør reguleres i lov og forskrifter, slik at skolene og lærerne ikke blir nedlesset i arbeid med informasjonsinnhenting og dokumentasjonsarbeid eller forsøkt detaljregulert i utførelsen av arbeidet med elevene. Skolene må heller ikke i noen særlig grad kunne utsettes for distraherende og energitappende «resultatlister» lagt ut på internettportaler, offentliggjort i pressen eller i politiske sakspapirer.

Slik jeg forstår opplæringslovutvalget i NOU 2019:23, er det krevende i lov og forskrift å begrense kommunens muligheter til å trå inn i det som bør være profesjonens handlingsrom, så lenge kommunene er ansvarlig etter loven. Den krevende øvelsen, det er å lage disse begrensningene, bør gjøres! Problemstillingene rundt regelstyring av skolen er for øvrig grundig problematisert i NOU-en, og er interessant lesing, som anbefales.