Det var tredje oppgjøret på rad at Unio og arbeidsgiversida i kommunesektoren ble enige innen forhandlingsfristen. Mens det i en årrekke var normalen at oppgjøret mellom Unio og KS i beste fall ble avgjort hos riksmekleren, og i verste fall etter streik, har det vært et betraktelig mildere forhandlingsklima de siste årene. 

Akademikerne ble også enige med KS, mens LO og YS brøt forhandlingene og skal møte arbeidsgiverne i mekling i slutten av mai. I oppgjøret for de ansatte i Oslo kommune ble det en løsning med alle de fire arbeidstakerorganisasjonene, mens LO var den eneste som brøt forhandlingene i statsoppgjøret.

Reallønnsøkning

Ramma for alle de tre oppgjørene ble på 4,4 prosent. Det betyr at arbeidstakerne høyst sannsynlig vil få en lønnsøkning som er høyere enn den forventa prisstigningen i år på 2,7 prosent. Med mindre prisstigningen av en eller annen grunn skulle skyte fart i en stadig mer uforutsigbar verden. 

Dette forhandlingsresultatet kommer godt med i ei tid da mange har fått dårligere råd. Ikke minst gjelder dette alle dem som har et betydelig studielån i tillegg til boliglån, med ei utlånsrente som har klart å klore seg fast på et langt høyere nivå enn vi har vært vant med de siste tiårene.

Trange kår i kommunene

Det er ingen tvil om at mange kommuner er i en stadig mer pressa situasjon, med økende utgifter som ikke holder tritt med inntektene. Fra 2023 til 2024 ble det dobbelt så mange kommuner  med så dårlig økonomi at de delvis blir satt under statlig oppsyn. 

Unios forhandlingsleder Geir Røsvoll erkjente at det ikke var håp om å få henta mer ut av årets forhandlinger med KS, til tross for en rekke ulike forsøk på å få gjennomslag underveis.  Og det virker ikke veldig sannsynlig at LO og YS skal klare å sprenge årets magiske frontfagsramme på 4,4 prosent; resultatet i oppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk Industri, som alltid forhandler først.

Løser ikke rekrutteringskrisa

Denne frontfagsmodellen har vært til god hjelp for å holde lønns- og prisveksten såpass under kontroll at den ikke svekker norske bedrifters evne til å konkurrere med utlandet. Dette er viktig for å sikre skatteinntekter til en god offentlig sektor, og dermed også finansieringa av blant anna skoler og barnehager. 

Men både Unio og andre på arbeidstakersida i offentlig sektor mener modellen praktiseres for strengt, og at ramma i industrioppgjøret blir brukt som en fasit på hva de andre oppgjørene skal lande på. Det gjør det vanskelig å minske gapet mellom offentlig og privat ansatte med like lang utdanning. Ifølge Unio kommer lærere i gjennomsnitt 186 000 kroner dårligere ut enn industriansatte med tilsvarende utdanning.

Avstanden i lønn mellom offentlig og privat sektor blir ikke mindre med dette oppgjøret, snarere tvert imot. Konsekvensene ser vi allerede i dag, blant anna hvor tungt mange barnehager sliter med å få tak i kvalifiserte barnehagelærere.

Dette er selvsagt ikke en situasjon kommunene synes er helt i orden. De fleste av dem mangler rett og slett penger for å få gjort noe grunnleggende med problemet. Det betyr at rekrutteringskrisa ikke bare kan løses i tariffoppgjørene. Politiske grep på nasjonalt nivå må til. Dette krever politikere som er villige til å styrke økonomien til en kommunesektor i knestående.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.