Å vise finger’n til elevene

Som mor og lærer vil jeg rette en honnør til lærerne Joakim Bjerkely Volden og Marius Andersen, som i kraft av sin kompetanse og integritet nektet å bruke et politisk vedtatt avkrysningsskjema som vurderingsform for elever i barneskolen.

Lærere flest roper et kraftig varsku om at instanser utenfor skolen, og gjerne utenfor Norge, forårsaker byråkrati, testing, rangering og skjemavelde. Dette tar opp dyrebar arbeidstid lærerne selv ville ha nyttet til beste for elevene, i stedet for å please dette «uhyret» med sitt voldsomme kontrollbehov.

Testkulturen blir stadig mer utbredt både i skole og barnehage. Det er forsket på flere av disse testene. Konklusjonen er at de ikke holder mål. Dette ser ikke ut til å bremse praksisen. Det testes som aldri før. Små barn skal filtreres gjennom rubrikkene for så å få sitt pass påskrevet. Dette vitner om stor uvitenhet om barns vekst og utvikling, og om liten respekt for den enkeltes egenart og uendelige verdi.

Førskolelærere og lærere ønsker ikke å se på det enkelte barn med skylapper og tunnelsyn. Men det ønsker «uhyret». Planleggingsdagene som skulle vært nyttet til kompetanseheving og planlegging av en god hverdag for barna, brukes gjerne til gjennomgang av tilstandsrapporter og presentasjon av digitale redskaper for måling og registrering. Det er til å få frysninger av.

I mars 2012 var jeg i Tigerstaden på en stor konferanse om «Vurdering for læring». Daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen skrøt av lærerne og åpnet konferansen. Der møtte man flere lærere som var trygge på egen profesjon og viste til eksempler på hvordan man kan heie elevene videre frem ved gode fremovermeldinger. (Det er jo noe alle pedagoger har fått inn med morsmelka at det er viktig med motivasjon, ros og positiv forsterking, samtidig som det er viktig med konkrete tilbakemeldinger om hva som fungerer og veiledning videre.)

Vi møtte dessverre også lærere som var hjernevasket av «uhyret». Noen satte sin ære i å klassifisere sine elever i riktig bås ut fra et sinnrikt system av kriterier (som var tenkt ut av lærerne selv og derfor individavhengig og ikke kvalitetskontrollert og standardisert.) De må ha hatt en voldsom jobb med å inndele den ellers så fargerike og komplekse elevmassen inn i tre båser: Lav måloppnåelse, middels måloppnåelse eller høy måloppnåelse.

Jeg minnes engang jeg fikk et voldsomt skriftlig vedlegg til sønnen min på en utviklingssamtale. Praten med læreren var fin, men hadde vært enda bedre om han hadde klart å løsrive seg mer fra manuskriptet og snakke mer direkte om mitt barn. Hva gjelder den skriftlige rapporten, var den på tykkelse med en ganske saftig postordrekatalog. Nå handlet ikke hele dette åndsverket om mitt barn, skulle det vise seg. Det var en bråte med formuleringer. De som angikk min pode var skravert i ulike farger, ut fra hvilken bås han tilhørte på de ulike områder.

Jeg må tilstå at jeg «glemte» hele «katalogen» i bilen (og derfra havnet den visst i papiravfallet etter en tid. Synd det, for det må ha vært et strev for læreren og store utgifter i fargekopiering for kommunen.) Som mor maktet jeg bare ikke å forholde meg til den. Vil jo så gjerne følge opp barna mine på alle områder. Ikke minst når det gjelder skolearbeidet. Men man må jo i tillegg plastre gnagsåret og trøste hjertesåret, oppfylle behovspyramiden og se kropp og sjel under ett. Da blir slike papirblekker underordnet.

Tilbake til skolekonferansen. Heldigvis kom en av foreleserne og holdt en praktfull forelesning om «Tilbakemelding som støtte for læring.» Hun talte mot å klassifisere de yngste elevene i lav-, middels – og høy-.

Jeg tenker på hvor ille det hadde vært hvis jeg skulle ha lært meg noe nytt.

F. eks å spille fele. Tror jeg hadde mistet motet og gitt opp hvis jeg tidlig i opplæringen hadde fått høre at jeg hadde lav måloppnåelse. Det må da for svingende være lov å være nybegynner. Å få ros for det man faktisk får til og råd for hvordan man skal gjøre det videre, samt heiing og motivasjon når det butter imot, slik at man finner styrke til å gå videre!

Verre var det med de ivrige foreleserne som hadde funnet en fantastisk effektiv måte medelever kunne vurdere hverandre på. Hvis en elev f. eks hadde stått fremfor klassen og holdt et fremlegg, skulle medelevene vise sin vurdering ved å holde tommelen opp hvis de var godt fornøyd med fremlegget. Hvis de ikke var fornøyd skulle de peke tommelen ned, og hvis de var middels fornøyd, skulle de holde fingeren slik at den pekte til siden.

Leste i nyhetene en tid tilbake at stortingsflertallet stemte ned forslaget fra SV om å nekte kommuner å ha forsøksordninger med karakterer i barneskolen.

Dette åpner for at man kan starte med forsøk som eksperimenterer med å gi karakterer til de aller yngste elevene.

Jeg håper inderlig stortingsflertallet har skjønt hva de åpner for. Jeg betenker også at de ikke velger å lytte til lærerorganisasjonene.

Selv er jeg sterkt imot både å sette i båser, og mobbing for øvrig. Jeg ønsker at de unge elevene skal ha lov til å være nybegynnere som skal heies frem med faglige råd og konkrete fremovermeldinger. Videre bør de lære- og der bør de voksne gå foran med et godt eksempel; Det er skikkelig stygt å vise finger'n!