Skoleledelse uten skolefaglig kompetanse

Her har det skjedd betydelige endringer de siste tjue årene, og det blir etter min mening lite meningsfylt og i beste fall mangelfullt å diskutere grunnskolens situasjon i dag og utfordringer i fremtiden uten å trekke inn hvordan grunnskolen i dag blir ledet. I flere kommuner har vi ikke lenger noen spesiell skoleledelse. Er skolen tjent med en slik utvikling, og hvilke konsekvenser har det for elever og lærere?

I vårt land har grunnskolen vært en nasjonal oppgave og et nasjonalt ansvar, men gjennomføringen av den har vært kommunenes ansvar, forvaltet av et eget skolestyre som øverste administrative organ med hjemmel i skoleloven (en særlov). Grunnskolens øverste administrative leder fikk tittelen skolesjef. Et krav til denne stillingen var pedagogisk kompetanse, for ingen kan være i tvil om at skolens oppgave i det alt vesentlige er pedagogisk. 

Men det pedagogiske kravet ble frafalt allerede på begynnelsen av 1990-tallet. Innsikt i administrasjon og økonomistyring, ressursforvaltning, resultatorientert målstyring, ble viktigere. Det kan derfor synes som det var rektor som heretter ville bli tillagt oppgaven med å lede og gjennomføre det pedagogiske utviklingsarbeidet som ifølge sentrale myndigheter fortsatt ble ansett som viktig, uttrykt gjennom NOU-er og stortingsmeldinger.      

Men slik skulle det ikke gå. I Aftenposten for 19. mars i år finner vi et større oppslag om Utdanningsetaten i Oslo som ”jakter på rektorer i Norden”, men åpner ”for søkere som ikke har lærerutdanning, dersom vedkommende kan skilte med økonomisk administrativ utdanning og relevant ledererfaring.” I samme oppslaget blir det opplyst at ”utdanningsetaten siden 2003 har samarbeidet med Handelshøy¬skolen BI om et treårig masterprogram i skoleledelse”. Betyr det at det er BI som i fremtiden skal sørge for ledere med skolefaglig kompetanse i grunnskolen? Eller er slik kompetanse rett og slett overflødig for skoleledere?

Hva mener lærerne selv om dette?   For noen dager siden fortalte NRK Vestfold om lærerne i Svelvik som savner rektor, for etter at skolekontoret ble nedlagt for over to år siden, har rektor blitt så opptatt med administrative oppgaver at de føler at de mangler en leder som kan veilede dem, motivere og inspirere dem. Fra flere lærere har jeg hørt det samme: de opplever ”ledelsen” som diffus og savner en ledelse med direkte ansvar for det viktige arbeidet skolen har å gjøre. Selv har jeg snakket med tidligere rektorkolleger som beretter at pedagogisk utviklingsarbeid teller lite for den kommunale administrasjonen. Det viktigste synes å være å holde budsjettrammene. Er det en slik utvikling vi ønsker? Er det denne utviklingstrenden som skal føre norsk grunnskole til Pisatoppen?

 
Hva har skjedd og hvordan kunne det skje? Svært kort fortalt handler det om det vi kan kalle en kommunalisering av grunnskolen. Fra å være nasjonens gave til den oppvoksende slekt har skolen med sine stolte historiske tradisjoner gått over til å bli en kommunal virksomhet på linje med vann og kloakk. Bak denne utviklingen står Kommunenes Sentralforbund (KS) som fra 1980-tallet har utviklet seg til en maktfaktor, eller ”en stat i staten” for å låne en karakteristikk fra Dagbladet fra 1989. I 1986 innførte vi Nytt inntektssystem i kommunene, det innebar slutt på øremerkete tilskudd fra staten. Heretter kommer overføringene i ”EN pott” og skolen blir en virksomhet på linje med andre kommunale virksomheter, og virksomhetslederne inngår i rådmannens lederteam. Rådmannen blir øverste administrative leder for alt som kommunen driver.

Hvor skolen blir plassert i dette bildet, avhenger av hvilken struktur kommunen velger. Skolestyret avvikles, det samme gjør stillingen som skolesjef. Den som får lederansvaret for ”virksomheten skole” behøver ikke lenger ha noen som helst skolefaglig kompetanse.

Hva skjer med rektorene? I flere kommuner blir rektorene satt til å lede både to og tre skoler, og deres oppgaver synes i hovedsak å være struktur og økonomi. Det må da bety at både det pedagogiske utviklingsarbeidet og kravet til skolefaglig ledelse av personalet er vesentlig redusert. Er dette i samsvar med skolens oppgave og innhold? I hvilken grad vil det styrke eller svekke skolen som institusjon?

Hva med lærerne? I generasjoner har ansvaret for lærernes lønns- og arbeidsforhold ligget hos Staten, noe som har bidratt til å understreke at grunnskolen er et nasjonalt ansvar. Slik er det heller ikke lenger etter at KS også har tatt over ansvaret for lærernes lønns- og arbeidsforhold. Lærerne er å betrakte som kommunetilsatte på linje med andre kommunearbeidere og deres arbeidsdag spredt på en rekke områder der undervisning og læring ikke synes å være de viktigste oppgavene. Dette er godt beskrevet i kronikken ”Hva gjør lærerne?” av Henriksen og Vik i Aftenposten 12.01.08. 

Mens lærerlønningene neppe kan sies å være det mest attraktive med læreryrket, fikk rektorene på slutten av 1990-tallet et betydelig lønnsløft. Onde tunger mener de ble betalt for å holde kjeft. Kanskje vi her finner forklaringen på at ingen har sagt kraftig fra når vi kan lese at halvparten av norske skolebygg ikke tilfredsstiller lovens krav til inneklima og tilstand for øvrig? Men det kan også ha sammenheng med at flere rådmenn synes å ha misforstått lojalitetsbegrepet n år de forlanger at uttalelser til aviser og media skal gå gjennom rådmannen eller den han bemyndiger?

Konklusjon: Grunnskolen er samfunnets grunnvoll, og vår skolehistorie er historien om utviklingen om Norge som nasjon. Nå trenger vi en faglig fundert debatt om skolens oppgave og innhold, og hvilke krav vi bør stille til dem som skal ha lederoppgaver i skolen.