Møte med virkeligheten i Øst-Finnmark under krigen

Thor Heyerdahl møtte en krigsherjet sivilbefolkning i Øst-Finnmark da han sammen med andre norske soldater kom dit fra Storbritannia i november 1944. Et langt kapittel i Ragnar Kvam jr. sin biografi om Heyerdahl er viet motsetningene som oppsto.

Fenrik Thor Heyerdahl sammen med to andre ble sendt fra England kort etter hovedstyrken, med det oppdrag å bedre radiokommunikasjonen mellom Øst-Finnmark og England.

Det er kjent at de norske soldatene ikke ble godt mottatt, og i de kilder Kvam jr. har fått tilgang til gjennom familien Heyerdahl, får vi ytterligere opplysninger om de holdninger den norske brigaden på ca. 200 soldater ble møtt med, og denne gangen fra en som var deltaker i den. Dette er også en del av norsk krigshistorie som vi ikke må gjemme bort, selv om den ikke blant de mest ærefulle kapitlene.

Møtt med kulde
Før radioutstyret som Heyerdahl brakte med seg, kom i bruk, gikk det tapt da båten som skulle transportere det til Kirkenes, forliste.

Kort tid etter at Heyerdahl var kommet til Norge, kom det beskjed fra russerne at han ikke hadde sine papirer i orden. Han navn sto ikke på listen over de offiserer som skulle være med i ekspedisjonen. Han rakk å reise en del rundt i Øst-Finnmark før turen i januar 45 gikk tilbake til England. I et forrykende uvær om bord i destroyeren ”Zambesi” skrev Heyerdahl et over femti sider langt brev til kona Liv, som da bodde på den andre siden av Atlanteren.

Han forteller at det var ikke ødeleggelsene han så som slo han mest. Det var kulden sivilbefolkningen møtte de norske soldatene med. De fikk ”ingen blomsterkranser, ingen gullstol eller hurrarop.” Men hva hadde soldatene ventet, for de kom uten mat og hjelp til sivilbefolkningen, og så ”venter de å bli møtt som befriere”.

”Fattigmisjonen”
Den norske militærmisjonen fikk på folkemunne snart navnet fattigmisjonen. De norske soldatene, kalt ”londonerane” av finnmarkingene, ”rekvirerte” det de hadde bruk for hos den utplyndrede befolkningen. Rasende norske arbeidere sang ut til de nyankomne at ”dere er verre enn tyskerne”.

Folks skuffelse var lett å skjønne, for fra London var det kommet lovnader om forsyninger. Men på grunn av manglende skipskapasitet måtte ekspedisjonen etterlate fire tusen tonn mat og utstyr på kaia i Skottland. De norske soldatene sto under sovjetisk kommando. De hadde ikke med nok forsyninger til eget behov, derfor fikk da mat hos russerne. Heyerdahl skriver at ”vi følte oss alle som en fremmed okkupasjonsmakt som ble møtt med seig uvilje hos det brede lag av befolkningen. Ingen hilste på oss når vi traff dem på veien. Ingen smilte til oss.”

Møte med NS-fanger
Heyerdahl hadde under et besøk i Vadsø fått være med fengselssjefen og en fotograf for å inspisere de arresterte nazistene. De mannlige var internert i et tømmerhus utenfor byen. Han beretter i brevet til kona at han gikk rundt med en ubevegelig ”gestapomaske”, stoppet opp foran hver av dem og målte vedkommende fra topp til tå.

Han tok med seg til side en som viste seg å være naziordføreren i Kirkenes, beskrevet som en liten fyr med brune, flakkende og farlige øyne, og en diger smiskende, smilende munn. Vedkommende ble hardt utspurt og fotografert.

- Jeg følte meg råtten
Så ble Heyerdahl geleidet til ei torvkledd plankehytte, der de kvinnelig NS-fangene var innelåst. ”Jeg forhørte hver enkelt kaldt og rolig… De var unge, overseksuelle gatepiker som ville ha kastet sig like snart i armene på en russisk eller engelsk uniform som på en tysk. Karakter eller vett hadde de ikke, og politisk sett var de helt ufarlige.”

Ei av jentene har ”turban” på hodet. Hun får beskjed om å ta den av, hun skal fotograferes. Da kommer korte tannbørstestubber til syne. Skammen blir henne for stor, og hun begynner å gråte mens fotografen knipser. Hun forteller at det er ”londonerane” som har klippet håret av tyskerjentene.

Den sterke scenen gikk innpå Thor: ”Jeg følte meg råtten, som Himler i annen potens”.

Det kan nevnes at i Vadsø traff Heyerdahl en person som etter at tyskerne forlot, drev en hemmelig radiostasjon i området.  Hans navn var Torstein Pettersen fra Dvergberg på Andøya (ikke Dvergaberg som står skrevet i boka). Det kan nevnes at Heyerdahl hadde den samme Torstein med seg på Kon-Tiki-ferden. Da hadde han skiftet etternavnet til Raaby.

Tilbake til Finnmark
Da Heyerdahl kom tilbake til England, var han den første som kunne fortelle omverdenen om hvordan forholdene var i Øst-Finnmark. Han skrev rapporter og opptrådte hele ni ganger i radio med intervjuer og foredrag. Radiosendingene gikk også til allierte land. Heyerdahl ble i april 45 beordret tilbake til Finnmark via Sverige. Nå ble han nestkommanderende over førti norske politisoldater som skulle bli med inn i fylket der noen av dem skulle arbeide som sambandsfolk.

Hopseidet
Heyerdahl ville besøke Skoganvarre, som ligger inn fra Porsangerfjorden. I vårløsninga gikk letteste veien rundt Varangerhalvøya, selv om tyskerne fremdeles lurte ute i havet. De dro med ei skøyte med 20 mann. I Båtsfjord fikk de følge av ei annen skøyte. De satte kursen mot Hopseidet i Tanafjorden. Men Heyerdahl hadde en underlig fornemmelse av at noe var galt, slik at skøytene gikk ut fjorden igjen og fortsatte til Porsangerfjorden.

Samme natten skjedde udåden på Hopseidet, der tyskerne drepte seks sivile nordmenn. Heyerdahl trodde først at det var de to skøytene som hadde forårsaket tyskernes massakre på Hopseidet, men i ettertid viste det seg at det lå en annen beveggrunn bak. Drapene på Hopseidet har den siste tiden vært tema både i fjernsynsprogrammer og i bøker.

Powered by Labrador CMS