Kampen om kunnskapsskolen

Helge Ole Bergesen var statssekretær i Utdannings- og forskningsdepartementet fra høsten 2001 til høsten 2005. Under Høyrestatsråd Kristin Clemets ledelse markerte Bergesen seg som en energisk forsvarer av Bondevik- II- regjeringens skolepolitikk. Hvileløst – jeg er fristet til å si fra evighet og til evighet – var han aggressivt og polemisk til stede i alle de medier som fantes. Ikke minst i dagspressen rykket han kontinuerlig ut for å korrigere meningsmotstandere og for å føre alle villfarne inn på riktige tankeveier. Den som fulgte med i hans strøm av innlegg, kunne lett få inntrykk av at aldri før hadde oppfatningsevnen hatt så dårlige vilkår i norsk skoledebatt som i hans tid som statssekretær. Bergesen var mannen med rødblyanten.

Nå er den samme Helge Ole Bergesen ute med en vel 200 siders bok om den skolepolitikken han var medansvarlig for. Tittelen på denne utgivelsen er ”Kampen om kunnskapsskolen”, en tittel som avgjort kan forsvares som et uttrykk for skolepolitikkens sentrale tema i den fireårige perioden som Clemet og Bergesen befant seg i regjeringsposisjon. For fra 2001 til 2005 dreide det meste seg om skolen som kunnskapsforvalter, og det sto en viss strid om skolepolitikken, til tross for at både den politiske venstresiden og den progressive pedagogikken i denne perioden til dels resignerte og til dels tok seg et hvileskjær.

Det faller meg ikke vanskelig å si mye positivt om Bergesens bok. Det at han i det hele tatt har skrevet en bok om sitt skolepolitiske virke innenfor Bondevik II-regjeringen, er på en forbilledlig måte i samsvar med hans prinsipp om åpenhet i samfunnsdebatt og – utvikling. Ja, kan det vises til noen tidligere statssekretær i vårt undervisnings- eller utdanningsdepartement som på tilsvarende måte har gitt oss et innblikk i skolepolitisk arbeid i maktens sentrum? Boken handler primært om den norske grunnutdanningen, med hovedvekten på grunnskolen, og den forteller i stor bredde om de reformer som myndighetene la opp til og gjennomførte fra høsten 2001 til høsten 2005.

Bergesen forteller klart og velinformert om vår skoles historie fram til maktskiftet i 2001, og han gjør også grundig rede for den diagnose som lot seg stille på grunnlag av den internasjonale evalueringene av norske skole i årene omkring tusenårsskiftet. Så følger kapittel på kapittel om Clemet – reformenes ulike aspekter som målsettingsspørsmålet, styringen av skolen, de nasjonale prøvene og kampen om friskolene. Til slutt går Bergesen inn i det som kan fortone seg som de framtidige skillelinjene i skolepolitikken.

Stundom gir Bergesen også i denne boken etter for sitt polemiske gemytt, og det er derfor ikke langt mellom hver gang han frakjenner sine politiske motstandere både innsikt og skjønn. Men på tross dette: Bergesen er en fin pedagog. Han skriver så enkelt at alle kan forstå hva sakene dreier seg om. Han rydder opp i mylderet av begreper og intensjoner. Han gir oss innsikt i departementets overveielser og vurderinger. Han har sansen for de dramatiske episodene og de gode eksemplene. Og hele veien debatterer, argumenterer og krangler den tidligere statssekretæren med liv og lyst. Alle som ønsker å kjenne den aktuelle skolepolitiske situasjonen i Norge bør derfor lese Bergesens bok. La meg likevel komme med noen innsigelser mot hans framstilling.

”Kampen om kunnskapsskolen” har forfatteren kalt boken som altså først og fremst handler om Clemets skolereformer med hensyn til grunnutdanningen. Jeg kan gjerne akseptere at denne fire års perioden handlet om kunnskapens eller den faglige kvalitetens posisjon i norsk grunnutdanning, men jeg vil ikke uten videre være med på å underskrive Bergesens framstilling når han hele veien bruker ord som ” politisk strid”, ” kampen om kunnskapsskolen”, ”striden om kunnskap”, ”disse kampglade årene”. For min del ville jeg kanskje heller betont at Kristin Clemet med basis i Sem-erklæringen gjennomførte mange reformer på kort tid, og i et betydelig omfang reformer som tiden så å si var moden for.

Jeg skulle gjerne ha sett at han hadde sitert saksordføreren for den viktige stortingsmeldingen om Kultur for læring, Elsa Skarbøvik (KrF), som åpnet debatten i Stortinget sommeren 2004 med følgende ord: ”-- jeg er glad for å kunne si at vi legger fram en innstilling som viser at vi står sammen om skolens mål: Å gi barn og unge allmenndannelse, personlig utvikling, kunnskap og ferdigheter.” Ja. Bergesen kunne gjerne også ha gjengitt følgende ord som hans egen statsråd lot falle i den samme debatten: ”Jeg er derfor glad for at meldingen nå også får Stortingets tilslutning og at den på alle vesentlige punkter får meget bred støtte.” Bergesen kunne gjort seg mer flid med å betone at uenigheten nok mer sto mellom den nyradikale pedagogikken fra 1970-årene og mer allmenne politiske strømninger enn mellom de politiske fløyene.

Men når jeg gjerne skulle ha sett at Bergesen hadde valgt et noe mindre militant språk, så henger det også sammen med at han forteller en historie som med et par små unntak bare handler om norsk skoleutvikling og norsk skole. Dette kan gi leseren et inntrykk av at norsk skolepolitisk tenkning stort sett bare har vært en norsk affære i den epoken som her omtales. Jeg for min del ville heller spurt slik: Kunne vi tenke oss Kristin Clemet uten Margaret Thatcher, det vil si uten den internasjonale nyliberalismen og dens restaurative pedagogikk? Kunne vi tenke oss Helge Ole Bergesen i full utfoldelse uten at den veldige svenske høyredreiningen på 1990-tallet? Og: Hvor blir det av OECDs skoletenkning og dens betydning for den norske kunnskapsskolen? Det er synd at Bergesen ikke har lest de analysene som for eksempel Per Bjørn Foros og Gustav Karlsen har gjort av de siste årenes skolereformer.

Ja, la meg gå enda et skritt videre i mine bebreidelser mot Bergesen: Hvorfor omtales ikke skoletenkningens samfunnsmessige kontekst tydeligere enn det som gjøres i denne boka? Hvorfor skrives det ikke om globaliseringen og den nye internasjonale konkurransen? Hvorfor behandler ikke Bergesen de betydelige endringer som har funnet sted i samfunnets normative infrastruktur gjennom de siste tiårene slik for eksempel en av hans viktigste kilder, professor Francis Sejersted, gjør det i storverket om ”Socialdemokratiets tidsalder”. Men kanskje enda mer: Bergesen er full av forakt for venstresidens og den radikale progressivismens vekt på trivsel mens han helt overser de internasjonale og nasjonale vitenskapsteoretiske strømningene gjennom de siste tiårene. For den ettergivenheten som en gjerne kan knytte til den progressive pedagogikken, skyldes så visst ikke bare at venstresiden har dyrket ”koseskolen”, men vel så mye denne pedagogikkens tro på en konstruktivistisk eller sosiokonstruktivistisk kunnskapsteori. Den nyradikale progressivismen har i sitt ønske om å gjøre eleven til subjekt i eget læringsarbeid, betont et konstruktivistisk læringssyn, og det er påfallende i dag er at i de nye fagplanene finner den konstruktivismen sammen med nyliberalismens frihetskultus.

Ja, ytterligere: Bergesen ender i det vulgære når han beskriver dagens konkurrerende kunnskapssyn på denne måten: 1) Kunnskap er ikke noe man får, men noe man ”tar”. 2) Kompetanse er noe man ”får” ved å oppholde seg i utdanningssystemet. Går man seriøst inn i spørsmålet om kunnskapssyn i dagens norske skoletenkning, så kan de ulike oppfatninger framstilles på to måter. Man kan for det ene gjøre dette slik Vibeke Opheim (NIFU/STEP) har gjort det når hun utvikler det hun kaller ”det norske paradokset”, et begrep som innebærer at leseferdigheten er meget stor hos voksne mennesker i Norge fordi vi har lagt vekt på å skåne de mindreårige for kroniske nederlag i skolen.

Fordi vi langt på vei har lyktes med dette, har de bevart læringsiveren og følgelig utviklet sikker leseferdighet etter hvert som de vokser til. Andre vil hevde at svak faglig utvikling i yngre alder bare forsterker seg etter hvert som elevene vokser til. For det andre må man forholde seg til den vitenskapsteoretiske debatten, og da må man identifisere en mer positivisk vitenskapsforståelse som legger til grunn at tilværelsen eksisterer uavhengig av det erkjennende subjektet. En slik forståelse kan lede til tro på den utskjelte formidlingspedagogikken. Alternativet til positivismen er en mer konstruktivistisk forståelse som betoner at vår viten skapes eller konstrueres av det erkjennende subjektet. Didaktisk leder denne forståelsen gjerne til mer problemorientert undervisning. Men denne debatten, i dens to varianter, glimrer med sitt fravær i Bergesens framstilling.

Jeg har sympati for mange av Bergesens vurderinger og for mange aspekter ved Clemet-reformene. Regjeringen Bondevik-II gjorde rett i ta resultatene fra de internasjonale evalueringene (som f.eks. PISA-studien) alvorlig. Den gjorde rett i presisere skolens ansvar for faglig kvalitet og for å forskyve oppmerksomheten i noen grad fra prosessen til resultatet. Den handlet fornuftig da den fremmet forslag om konkrete opptakskrav til allmennlærerutdanningen, og det har i det hele vært behov for å bekjempe ettergivenheten i skolen. Jeg slutter meg mer enn gjerne til kravet om tydelige og fordringsfulle lærere og også til ethvert forslag om å styrke lærernes faglige kompetanse.

Hva jeg sakner hos Helge Ole Bergesen, er først og fremst dette: Han samler så godt som all oppmerksomhet omkring den individuelle dannelsens kognitive aspekter. Han ser ikke, eller vil ikke se, at skolen med dens lærere, primært skal tjene våre felles målsettinger. Skolen er først og fremst et instrument for samfunnet, og så i andre rekke foreldrenes og elevens institusjon. Er det tilfeldig at den tidligere statssekretæren ikke har viet miljøproblemene noen oppmerksomhet?

Eller en smule reformulert: Bergesen dyrker friheten og individualismen mens han har så godt som ingenting å si om fellesskapet og om vår evne til å tåle hverandre. Han dyrker effektiviteten og har svært liten sans for skolens bidrag til sammenhengskraften i samfunnet. Er det derfor han også har så lite å si om skolen som en institusjon som gir elevene sterke og varige opplevelser av det beste i vår kultur, det vil si opplevelser som de kan dele med hverandre?

Helge Ole Bergesen: Kampen om kunnskapsskolen (Universitetsforlaget)