Fascinerende om ukjent modell

Pike med perleøredobb
Av Tracy Chevalier
Oversatt av Ragnhild Eikli
240 sider
Aschehoug 2003
 
Vi vet svært lite om den hollandske maleren Jan Vermeer (1632-1675). Og vi vet enda mindre om hvem som satt modell for et av hans mest kjente malerier: "Pike med perleøredobb", også kalt "Pike med turban".
 
Han vokste opp i den lille byen Delft, som han aldri forlot. 11 barn ble han far til. 36 av hans malerier er bevart. De er malt i ett og samme  atelier, og en stor del av dem er kvinneportretter: Kvinner i husarbeid, kvinner ved skrivebordet, kvinne som spiller lutt, broderende kvinne.
 
Vi vet ingenting om omstendighetene rundt hans malerier, og modellene - hvem var de? Og fremfor alt - hvem var hun, den mystiske, vakre monalisa-aktige "Pike med perleøredobb"? Hun har et forførende og samtidig litt engstelig halvsmil.
 
Hva kan vi lese ut fra dette merkelig tiltrekkende ansiktet?
Tracy Chevalier har prøvd å gi svar på disse spørsmålene. I en liten roman gir hun et uforglemmelig portrett av denne piken, og av hva som kunne ha skjedd mellom kunstner og modell. Fortellerstemmen tilhører Griet, den sekstenårige datteren til en kunstner som malte byens vakre teglsteiner/fliser. Han mistet arbeid og inntekter da han ble blindet i en eksplosjon. Det er derfor Griet må ut i arbeidslivet. Hun skal være  hushjelp hos familien Vermeer.
 
Vermeer merker seg hennes fargesans når hun renser og ordner grønnsakene. Det blir et evig slit som hushjelp hos den allerede da barnerike familien. De har en hushjelp fra før. Men det blir Griet som tar de tyngste løftene: Vasking, stryking, rengjøring, innkjøp - det går i ett.
 
Så får hun et oppdrag som kommer til å forandre hennes liv. Hun skal gjøre rent på Mesterens atelier. Hun vet instinktivt hvordan hun skal gjøre de riktige tingene. Hver gjenstand legges på plass etter de er blitt rengjort. Og hun har et skarpt øye for hvordan motivene vil ta seg ut på de ferdige maleriene. Hun merker seg detaljer som mesteren selv har oversett.
 
Mesteren lar henne gjøre ting han aldri ville sette en vanlig tjenestepike til. Hun elsker arbeidet med å blande og "rive" farger. Hun får likevel tid til andre plikter, men konas mistanke er vakt. Hun tåler ingen innblanding.
 
En dag skjer det utrolige. Mesteren vil male henne - Griet! Dog  ikke med kyse, som var det vanlige hodeplagget. Og uten hodeplagg kan hun ikke vise seg for noen. Han finner noen tøystykker - i blått og brunt - som hun svøper om hodet. Mesteren begynner på portrettet, ber henne se på ham over skulderen. Hver dag maler han på sin spesielle grundige, langsomme måte. Han er ikke fornøyd. Noe mangler.
 
Så finner de ut, mester og modell, - nesten samtidig - at det som mangler er øredobber. I stedet for å feste den selv, ber hun ham å feste dobben på henne. Dette er det nærmeste de kommer erotisk samhørighet. For den er der, skapt av deres felles forståelse for og kjærlighet til farger, malerkunst, skjønnhet.
 
Når maleriet er ferdig, er også Griet ute av bildet. Slutten på romanen er både sørgelig og lys, og ganske overraskende. Dette er ei bok som griper leseren fra første side. Griets fortellerstemme virker ekte. Vi møter en ung, klok og følsom jente med utviklet sans for kunst - og for kunstneren.
 
Med enkle virkemidler lar forfatteren oss ta del i hennes voksende fascinasjon. Hun er selv ikke klar over at hun er dypt forelsket i maleren, og han er også inntatt i henne, men først og fremst som et motiv for hans malerkunst. Vi tar del i Griets arbeid og hennes opptatthet av fargene. Vi blir brakt inn i Griets verden, gjennom nennsomme og intime skildringer. Den lyser og skinner av farger og frodighet, men er også preget av slit, sorg og forsakelse.
 
Dette er ei vakker og fascinerende bok - umulig å legge fra seg. Tracy Chevalier har maktet å identifisere seg med den unge Griet ved bruk av enkle virkemidler. Oversettelsen er ypperlig utført av Ragnhild Eikli. Språk og stiltone ligger helt opp til den magi og enkelhet som særpreger originalutgaven av boka.