Ny og uklar læreplan i norsk

De nye læreplanene for norsk skole er nå ute på høring. Det blir sagt at planene har tydeligere kompetansemål enn de forrige, det gjelder i hvert fall ikke i norsk. Planen bryter sterkt med den Hernes var ansvarlig for, og representerer etter min mening ikke noe ”kunnskapsløft” - snarere tvert imot.

I den generelle innledningen om formålet med norskfaget står det viktige og prisverdige ord om at faget er ”et kultur-, dannelses- og identitetsfag” og at tekster er viktige for ”forståelse av egen kultur og kulturarv”. Det står videre at ”leseforståelse er avhengig av kulturelle referanserammer”.

Hvis vi går til den konkrete beskrivelsen av innholdet i skolens tre siste år, den videregående skole, vil mange bli både forbauset og skuffet. Reform 94-planen var konkret og forpliktende, kanskje for detaljert, men den insisterte på at elever over hele landet skulle lese omtrent det samme. Den nye læreplanen er derimot generell og abstrakt, nesten uten forslag til felles pensum.

Første år skal elevene lese ”et utvalg av norsk samtidslitteratur, norrøn og samisk litteratur, og myter og folkediktning fra flere land”. Det er positivt at det understrekes samtidslitteratur, det bør bety tekster fra de siste ca. 10 år. I de to siste år leses utvalgte tekster fra norsk og europeisk teksthistorie, ”sentrale tekster og forfatterskap fra 1800- og 1900-tallet”, dessuten eksperimenterende og modernistiske tekster.

De skal også kunne reflektere kritisk over ”det moderne prosjekt” fra opplysningstiden over realismen til i dag, og kunne gjøre greie for disse ”tre sentrale utviklingslinjer” i norsk og utenlandsk litteratur: teatrets historie, forholdet mellom religion og rasjonalitet og modernismens utvikling. Hvorfor akkurat disse tre er valgt som obligatoriske på bekostning av andre kanskje like interessante, er uklart, og litt bemerkelsesverdig siden planen ellers unngår å ta standpunkt til hvem og hva som er sentralt i norsk litteratur!

Den ene utviklingslinjen, som alle skal kjenne, er modernismen fra 1890 til dagens postmodernisme, og kanskje bærer hele planen preg av postmodernismen, som påstår at de store fortellinger er døde. Verdisystemene og kulturarven det snakkes så vakkert om i innledningen, er erstattet av relativisering og privatisering av forfatterskap og tekstutvalg.

For hvem er det som skal finne frem til de ”utvalgte og sentrale forfatterskap og tekster” som skal velges? For det første har den enkelte elev stor grad av medinnflytelse. Dernest skal faglæreren stå ansvarlig for pensumutvalget. I tillegg skal vel skolen foreta den endelige ”kvalitetssikring”, som alle snakker om. Hva hvis klassens flertall heller vil lese Sandemoe enn Sandemose, læreplanen gjør det ikke lett for en ensom lærer på kulturbarrikaden.

Hva så med tilgangen på sentrale tekster, hvilke forfattere vil de enkelte forlag plukke ut i de tekstbøkene/antologiene som fortsatt blir styrende for utvelgelsen? Hvor mange hele verk - romaner og skuespill - bør leses, hvor mange sider noveller, dikt, essay og artikler. Dette kan synes som bagateller, men hvorfor er en så omfattende læreplan så uklar på dette som angår elev, lærer, skole og eksamen?

Det er et paradoks: Den radikale Gudmund Hernes holdt fast på kravet om en konkret litterær felles referanseramme. Han forsto at forfattere og tekster forholder seg til andre forfattere og andre tekster, og at skolen må ta vare på det kulturelle fellesskap som et fast pensum representerer. Den nåværende regjering med to partier som tidligere har representert verdikonservatisme, og et gammelt skoleparti, slipper elever og lærere ut i uforpliktende frihet!

Hvor er Lars Roar Langslet som protesterer mot Nasjonalgalleriets omplassering av den nasjonale kulturarv i bildende kunst, det virker nærmest som en lokal Oslo-hendelse i forhold til Kristin Clemets angrep på den litterære tradisjon.

En læreplan i norsk er både formende og forpliktende, den skal formidle verdier. De eneste verdier den sittende regjering respekterer, er de som har en pris - i penger!