Nulltoleranse - hva er det?
Jeg er ikke villig til å ta på meg ansvaret for at en annen person mobber noen. Kan da en rektor gjøre det? Eller en ordfører? Eller en statsminister. Spør innsenderen av dette innlegget.
Problemet mitt er ikke kampen mot mobbing, men den unyanserte ordlyden i manifestet og den uhørte plasseringen av ansvar.
Vi kan godt ha nulltoleranse mot mobbing og gjerne en såkalt nullvisjon. Spørsmålet er om vi kan ha dette som et arbeidsmål i møte med alle elever. Elever er jo i kontinuerlig modning. Kanskje slutter de å mobbe først når de er ferdige med skolen. Vi kan ikke forplikte oss på en formulering som gir inntrykk av at vi tror på at mobbing kan avskaffes helt. Mobbing vil alltid forekomme.
Jeg har sjøl, i min egen oppvekst, opplevd lærere som ble psykiske vrak etter at elever hadde herset med dem. Disse som i dag er godt voksne vet kanskje ikke hva de var med på. Min toleranse er jo en annen en din, og min tolkning av begrepene vil alltid være en annen enn elevens - for ikke å snakke om foreldrenes, som gjerne har en følelsesladet tilnærming til sitt barns mobbeproblem.
Dette innlegget er en kraftig personlig protest mot ordlyden i manifestet. Manifestet er delvis formulert som "jeg vet-setninger". En av dem lyder som følger: "Jeg vet at mobbing i skolen viser at ikke alle lærere tar sitt lederansvar alvorlig nok". Min "jeg vet-setning" blir da slik: "Jeg vet at selv om alle voksne tar sitt lederansvar alvorlig, forekommer det mobbing" (personlig var jeg ferdig med jeg vet-setninger etter tredje klasse).
Forekomsten er ikke noe mål på om vi jobber godt med problemet. Det vil alltid finnes mobbere i mine omgivelser. Dette viser ikke en passiv holdning til problemet, men en konstatering av realiteter. Vi er ikke i paradis - ennå. Men jeg kan og skal gripe inn!
Jeg er ikke villig til å ta på meg ansvaret for at en annen person mobber noen. Kan da en rektor gjøre det? Eller en ordfører? Eller en statsminister?
Et viktig spørsmål for meg er om vi har de rette strategiene når mobbing skjer. De rette sanksjonene mot mobberne. Hvem er det for eksempel som fjernes fra konflikten eller miljøet? Er det offeret eller mobberen? Eller for den saks skyld medløperen.
Så en annen ting. Alle skoler har strategier for bekjemping av mobbing. En ny strukturert mobilisering og metodikk mot mobbing krever tid. Tid har vi ikke overskudd av i skolen. Dermed må det ryddes tid til mobbebekjempelse i ny drakt (jfr. Olweus). Denne tida må tas fra andre viktige gjøremål. I motsatt fall må dette kompenseres på ett eller annet vis. Har vi økonomi til det? Vi er vel profesjonelle?
Som arbeidsutøver gjør jeg ikke rent idealistisk arbeid. Jeg gjør arbeid som jeg har tro på som fagperson. Det er derfor uhørt å si til meg at jeg ikke gjør jobben min dersom det forekommer mobbing i min nærhet. Spørsmålet er om jeg griper inn eller ikke, mens jeg er i jobbsituasjonen og om jeg er med på daglig holdningsskapende arbeid gjennom min profesjon som lærer.
Jo da, jeg har nulltoleranse mot mobbing, men mobbing finnes fortsatt i mine omgivelser.
