Mer enn bare sunn fornuft

Min største drøm er å jobbe i skolen. Jeg ønsker å jobbe der fordi skolen er alltid i utvikling. Det er en rekke faktorer som legger føringene for de valgene vi tar og den retningen skolen utvikler seg. Vi tar hensyn til politikk, økonomi, individ, fellesskap, samfunnet og kulturen. Jeg elsker å skulle jobbe i et fagfelt hvor jeg aldri er ferdig utdanna og hvor det ikke finnes noen fasit.

På tross av at utdanningssystemet er uten fasit, betyr likevel ikke det at det er et fagfelt uten kompetanse og vitenskap. I år tar jeg siste året på min bachelorgrad i spesialpedagogikk. I løpet av de tre årene jeg har studert, har vi fått «caser» der vi skal øve oss på arbeidet i skolen. For hver case skal vi legge frem forslag til tiltak, alltid basert på forskning og vitenskap. Når vi så legger dette frem, stiller sensorene spørsmål ved hvor vi har denne forskningen fra, hvorfor akkurat disse tiltakene og hvorfor, hvorfor, hvorfor. Vi må begrunne valgene vi ønsker å ta med oppdatert utdanningsvitenskap og henvise til forskere og teorier.

I løpet av alle årene jeg har studert, har jeg også jobbet. Jeg har vært i barnehage, i avlastningsboliger og i skolen. Ingen i arbeidslivet har noensinne spurt meg hvorfor jeg velger de tiltakene jeg velger. På forelesning for noen uker siden sa foreleseren at det kan ta opptil 17 år fra forskningen finner frem til noe til dette blir vanlig praksis ute i felten. Utdanningsvitenskap er sett opp mot fysikk og filosofi et relativt nytt fagfelt som vi kanskje ikke er flinke nok til å benytte oss av.

Vår største felle er å tro at utdanningsvitenskap og «sunn fornuft» er det samme. Det er her gapet mellom studier og arbeidslivet skuffer meg foreløpig. Når jeg på universitet må argumentere med signifikante korrelasjoner fra forskning, går jeg på jobb timer etterpå og kan gjøre mer eller mindre hva jeg vil.

I skolen jobber vi med individer som ikke passer inn i forskningsrapporter eller stemmer helt optimalt med de definisjonene vi får i studier. Likevel synes jeg ikke det er argument godt nok for å skulle gjøre valg basert på «dette har jeg gjort i 30 år». Vi som jobber med barn, har ansvar for å gjøre tiltak som skal bedre barnas fremtid. Hvorfor godtar vi «sunn fornuft» i praksis? Hvorfor blir vi ikke stilt hardere til veggs på de valgene vi tar ute i felten? I arbeidslivet savner jeg sensorene på Blindern som hele tiden maser på at hva jeg mener ikke er godt nok hvis jeg ikke kan underbygge mine argumenter med forskning.