Når man skal lære bort matematikk, er det viktigste å gi elevene troen på seg selv
Debatt: – Å lete etter diagnoser løser ingenting. Det fungerer gjerne mer som en unnskyldning for å la være å løse det som er problemet.
Det har vært en fornøyelse å følge matematikkdebatten i media.
Du verden så mange artige forslag og løsninger det kommer frem fra såkalte
eksperter. Voldsomme tiltak på nasjonale plan og mengder av valg. Teknologi,
bedre bøker, og nye yrkesgrupper inn i skolen. Det ene forslaget mer merkelig
enn det andre, mens tiden går og det virker som færre og færre kan elementær
matematikk. Jeg undres hvor mye disse forslagstillerne har av praktisk
erfaring?
Jeg har vært så heldig å ha hatt mange private matteelever
opp gjennom årene, både unger, ungdommer og voksne. Felles for alle er dårlige
holdninger til matematikkfaget. Disse holdningene har ikke kommet til elevene
av seg selv. Det er tillært. Matematikk er så vanskelig. Nærmest uoverkommelig.
Samtlige elever har hatt stor mangel på elementær kunnskap. Viktigst av alt, de
har vært fratatt troen på at det er mulig å lære.
Ingenting er vanskelig hvis du kan det. Slik er det også med
matematikk. Men tror du at du ikke kan lære det, så vil du heller aldri
prøve, og da blir det uoverkommelig.
Min første elev var godt en godt voksen dame. Hun hadde en
drøm; å bli sykepleier. Matematikken
hadde endret seg stort siden hennes skoledager. Hun ba om hjelp til å forstå hva
begrepet uendelig betydde. Hvordan en brøk endrer seg. Grenseverdier.
Det var fullstendig uforståelig for henne. Læreren hadde gitt lite oppmuntring
eller forklaring, annet enn å si «dette må du bare lære deg» og vise henne utregningen.
Eleven var like uklok.
Ved å bruke en appelsin som eksempel, og dele på alle sultne
barn i Afrika skjønte eleven at hvert barn fikk ingenting. Eleven skjønte også
at de sultne barna i Afrika fikk litt mer om man delte en hel kasse med
appelsiner på dem alle sammen. Fremdeles fikk hvert barn svært lite, nesten
null. Og dermed kom forståelsen av en grenseverdi. Så løste det seg. Denne dama
er i dag spesialsykepleier på et av landets store sykehus. Et praktisk eksempel
på en teoretisk oppgave var alt som skulle til.
En ungdom hadde kun sett 2-tallet på alle matteprøver
gjennom hele skolegangen. Selvtilliten var deretter. Eleven lurte på om han
hadde lærevansker for tall. Nå begynte det å haste med å få «gjort noe», som
faren sa. Karakteren skulle jo på vitnemålet. Foreldrene var alvorlig bekymret.
Skolen hjalp ikke.
Kunnskapen lå langt under trinnivået, og troen manglet
totalt. Hvordan ser prosent ut? Hva gjør 35 prosent avslag med prisen på en Red
Bull? Dette kunne gutten. Det var lett. 35 er mindre enn 50, og 50 er halv pris.
Så da måtte 35 % avslag være litt mindre enn halv pris. Eleven hadde helt rett.
Deretter delte vi oppgavene i mindre deler og regnet prosent til krampen tok
oss. Ingen kan prosentregning som denne gutten. På 6 uker gikk eleven opp en
hel karakter på heldagsprøven i 10 trinn.
Eleven tidlig i tenårene kunne ikke klokken. Det var flaut.
Dette hadde skolen gitt opp å lære eleven på barneskolen, det ble vist til
dokumenterte lærevansker. Det var forunderlig. Jeg kunne ikke tro at det var
riktig. Men mor bekreftet. Så satte jeg en gammel klokke på bordet mens vi
regnet. Der sto klokken noen dager, til eleven selv spurte om klokken var 4?
Eleven hadde helt rett. Jeg spurte om eleven ville lære klokken. Eleven så
usikkert på meg. Jeg ventet ikke på svar. Jeg snurret bare viserne til hele
klokkeslag. Litt etterpå kunne eleven hele klokken. Ti over, kvart på , osv.
Det unge ansiktet lyste. Ikke bare lærte eleven klokken, hun fikk også
tidsforståelse. Det kommer når man ser tiden, viserne bevege seg.
Å lete etter
diagnoser løser ingenting. Det fungerer gjerne mer som en unnskyldning for å la
være å løse det som er problemet. Når ungdommer klarer å kjøpe seg PC-er,
handle klær og gjøre de tingene ungdommer gjør, så klarer de også å lære seg
matematikk.
10-åringen forsto ikke elementær addisjon. Læreren hadde forklart
om tiervenner, men eleven forsto det ikke. Man er venner med folk, tall er tall,
mente ungen. Hun hadde helt rett. Barneskolen hadde insistert på at eleven måtte
jobbe med automatisering. Hvorfor skal det automatiseres? Skal ikke ungen lære
seg å tenke selv? Eleven hadde fått kjeft av læreren for å telle på fingrene. Det
var en stor urett mot en 10-åring.
Jeg deklamerte at mattelæreren var en tosk, og selvsagt
kunne fingrene brukes. For fingrene har du alltid med deg. Da er du
selvhjulpen. Når tieroverganger skulle regnes, satt vi uten sokker og telte på
fingre og tær. Eleven ble svinaktig god. Det tøffeste var at eleven selv kom på
hva ordet addisjon betydde, for da «ædder» man, slik man gjør på telefonen med
venner. Man legger rett og slett til. Glimrende tenkt av 4.-klassingen!
En annen ung voksen hadde ikke engang fullført ungdomsskole.
Ny i landet, med svært mye bagasje. Språket hindret eleven i å få arbeid, så eleven
begynte på skole. Studiekompetanse var endemålet. Hele skoleåret satt vi sammen
en time hver uke og regnet på matematikk for ungdomstrinnet. Det var mange store
hull. Vi sms’et for å holde disiplin, og jeg passet på at eleven aldri overgikk
sine faste 20 minutters leksetid per dag. Jeg måtte kjefte litt, for eleven ble
for ivrig. Det kunne fort gått ut over andre fag og forpliktelser. Disiplinen
smittet til øvrige fag. Eleven fikk det beste vitnemålet jeg har sett på lenge.
Alle disse elevene hadde store hull. De hadde lært seg at
matematikk var vanskelig og de fikk ingen hjelp fra sin skolelærer. Det var
ingen som lærte dem mestring og ga dem troen. Hverken tech, nye bøker eller
«nasjonal satsing» vil bidra til tro. Vi har sett det før. For det koker ned
til å like eleven, nøre oppunder de små stegene i riktig retning, ønske eleven
godt, og være trygg i det man gjør selv.