«Mange barn kom bort fra foreldrene. Vitner har fortalt om barnegråt og foreldres fortvilte rop etter barna sine blandet med skudd fra tyske våpen.»

Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944 er en sparsomt omtalt hendelse. Den førte imidlertid til lidelser så store at virkningen ikke lar seg måle og er sannsynligvis den største tragedien i Norge etter svartedauden.

65.000 mennesker var på flukt. Spedbarn, gravide, gamle og alvorlig syke ble stuet sammen og sendt sørover med bare det aller mest nødvendige av klær og utstyr. Mange av dem måtte se sine hjem bli lagt i aske og være vitner til at buskapen deres ble avlivet.

Noen nektet å la seg evakuere. Det var folk som var vant til å klare seg ute med et minimum av hjelpemidler, de søkte tilflukt i huler, gammer og provisoriske krypinn. Hele den nordlige landsdelen var berørt ettersom den sydlige delen av Troms og hele Nordland fylke ble mottaksområde for de evakuerte.

Finnmark fylke er det desidert største fylket i landet med over 48.000 kvadratkilometer, langt større enn Danmarks landareal. Finnmark består av øyer, halvøyer, en mengde større og mindre fjorder, vann, elver og fjell. Legger man til de fire kommunene i Nord-Troms som også ble evakuert, nemlig Skjervøy, Nordreisa, Kvenangen og Lyngen, utgjør det til sammen et landområde på 60.000 kvadratkilometer.

Det tilsvarer arealet av fylkene Oslo, Akershus, Vestfold, Østfold, Buskerud og Oppland. Tar man i betraktning at østlandsfylkene har Oslofjorden og Skagerak som nabo og ikke Barentshavet og Ishavet, skjønner en lett at det er to forskjellige klimasoner det her er snakk om, og hvilke problemer tvangsflyttingen av så mange mennesker over så store avstander måtte føre med seg.

At den nordligste delen av dette området ligger på 71 grader nordlig bredde, og at den østligste delen ligger på nesten samme lengdegrad som Istanbul og Kairo, understreker klimasone og størrelse ytterligere.

Det er dette landområdet Hitler gir ordre om å jevne med jorda 28. oktober 1944, og det er menneskene i dette området som skal evakueres etter at høsten er i ferd med å gå over i vinter.

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange mennesker som ble evakuert, men 50.000 er et sannsynlig tall. Måten denne tvangsflyttingen foregikk på, var opprivende og skremmende, og for noen redselsfull.

De som hadde egne skøyter, tok med seg storfamilien, men av utstyr fikk de ofte bare med seg et minimum av det nødvendige for å klare seg på den lange turen til Tromsø eller Harstad, hvor de skulle registreres før de ble sendt videre til endelig bestemmelsessted.

Andre ble stuet sammen under dekk i laste-båter. Turene kunne ta mange dager, over en uke var det mange som opplevde. Her manglet alt: mat, drikke, sitteplasser og liggeplasser. De sanitære forholdene var forferdelige. Dysenteri og annen sykdom oppsto, og flere døde under seilasen.

På grunn av de korte fristene befolkningen fikk til å forberede seg på evakuering, og de væpnende tyskernes brutale framferd, oppsto det panikk og redsel, og mange barn kom bort fra foreldrene. Vitner har fortalt om barnegråt og foreldres fortvilte rop etter barna sine blandet med skudd fra tyske våpen.

Flammer og svart røk steg opp fra hus som bare en kort tid før hadde vært hjemmene deres. Det var Wehrmacht-soldater som avlivet de etterlatte husdyrene, unntatt hestene som allerede var beslaglagt, og som satte fyr på eller sprengte titusener av hus og fjøs, hundrevis av uthus, naust, fiskebruk, veier, broer, telefonstolper (antall: 31 500!), brønner, båter, fyrlykter, butikker, hoteller, forsamlingshus, sykehus og sykehjem, skoler og andre offentlige bygninger, kirker og alt som var av infrastruktur.

De uhyggelige opplevelsene satte varige spor. At ikke flere mistet livet under evakueringen, skyldes hovedsakelig fint vær. Det var lite vind, lite snø og mildt den høsten.

Hva var det som gjorde at tyskerne brukte så brutale metoder og hadde sånn bråhast med å få sivilbefolkningen bort og legge Finnmark øde?

Tyskerne hadde jo under okkupasjonen lagt vekt på å ha et godt forhold både til norske myndigheter og befolkningen, og i stor grad lykkes.

Svaret må søkes i Det tredje rikes tilbakeslag på Østfronten og de alliertes massive fremrykning på Vestfronten. Den begynte med landsettingen av allierte tropper i Normandie bare noen måneder før, 6. juni, kjent som D-dagen. På Østfronten, som strekte seg fra Atlanterhavet til Kaukasus, utgjorde Murmansk-fronten den nordligste delen.

I begynnelsen av september 1944 sluttet Finland fred med Sovjetunionen. En av Sovjetunionens betingelser var at finnene skulle drive ut de tyske styrkene, som de hadde vært alliert med siden juni 1941. For Stalin var Murmansk svært viktig, det var her Atlanterhavs-konvoiene leverte militært materiell og annet viktig utstyr.

Under tilbaketrekningen av Lapplands-armeen, som besto av 200.000 soldater, tusenvis av krigsfanger, 80.000 heste- og motorkjøretøyer, angrep Den røde arme dem, og mer enn 22.000 soldater mistet livet før de nådde Finnmarks grenser.
Kirkenes falt 25. oktober etter å ha blitt utsatt for flere bombeangrep enn noe annen by under 2. verdenskrig. 28. oktober 1944 stoppet de sovjetiske styrkene ved Rustefjelbma i Tana.

Samme dag bestemte tyskerne at Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres og brennes. Den brente jords taktikk, praktisert under tilbaketoget gjennom Finland, ble nå iverksatt i Finnmark. De tyske styrkene skulle trekkes sørover til en linje mellom Lyngen og finskegrensen for å forsvare Narvik og malmtransporten. Lyngen-linjen ble dermed tyskernes siste forsvarslinje i Norge.

I rapport til ministerpresidenten om evakueringen av Finnmark fylke samt de fire nordligste kommuner av Troms fylke, gir justisminister Jonas Lie i et 75-siders skriv en utførlig og detaljert redegjørelse for anstrengelsen som minister J.A. Lippestad og han gjør for å få i stand en frivillig evakuering.

Allerede 10. oktober reiser de med fly til Kirkenes og møter sivile myndigheter flere steder i Finnmark. De planlegger en stille evakuering. Det ble forutsatt at befolkningen brukte egne fremkomstmidler for å bringe seg i sikkerhet, «det ble således fremhevet at befolkningen måtte benytte hester, eventuelt forspente kuer foran sine kjøretøyer».

Oppfordringen hadde liten virkning. Heller ikke hviskekampanjene om bolsjevikenes grusomheter, som ble satt i verk, førte frem. Kanskje bare så få som 2000 mennesker forlot Finnmark frivillig.

Dette var situasjonen kort tid før tyskerne nådde Finnmark med russerne i hælene. Befolkningen i de østligste delene av Finnmark hadde ingen ting imot at russerne befridde områdene, og den tyske overkommandoen holdt det for mer enn sannsynlig at Den røde arme ikke ville stoppe ved grensen.

Det hastet derfor med å gjøre områdene ufremkommelig og ubeboelig for bolsjevikene. Troppeflytting gjennom arktisk område vinterstid hvor all infrastruktur var ødelagt, ville forsinke fremrykkingen så pass at Wehrmacht kunne få tid og rom til å etablere nye forsvarslinjer.

Med innpå 400.000 fullt utrustete soldater innenfor de norske grensene ble det i Berlin lagt planer om å gjøre Norge til en gigantisk base for videre krigføring; Festung Norwegen. Det var Hitler selv som gjennom Terboven ga ordre om evakuering og total ødeleggelse, i første omgang av Finnmark og Nord-Troms.

"Forsyningssituasjonen var «ytterst anstrengt»."

Da Tyskland kapitulerte 8. mai 1945, var 50.000 finnmarkinger spredd over store deler av Norge, de fleste i Sør-Troms, Nordland og Trøndelags-fylkene. Det var viktig for folk å få oppholdssted så nært hjemstedet som mulig. I nordre del av Nordland var tilstrømningen «gjennom kontrollerte og ukontrollerte veier» blitt så stor at det ved nyttårstid var 20.000 evakuerte i fylket.

Forsyningssituasjonen var «ytterst anstrengt», og i et rundskriv til ordførere og lensmenn fra Fylkesmannen i Nordland datert 7. februar 1945, merket «Konfidensielt», blir det anmodet om videresending sydover. De første som skulle «sydsendes», var de som gjorde minst nytte for seg i fiskeryrket og ikke klarte å ernære seg selv uten stønad.

Riksutvalget for evakuerte utarbeidet detaljerte planer for behovsprøvd stønadsutbetaling. I oppsamlingsleirene fikk de evakuerte beskjed om hvor de skulle reise, etter legekontroll, vaksinasjon mot difteri og eventuell avlusing.

De som kom sørover med fiskeskøyter, ble oppfordret til å reise til Lofoten eller Vesterålen. Lofotfisket sto jo for døren.

Ordførerne hadde plikt til å sørge for husrom og nødvendig utstyr til dem som var tilvist oppholdssted i kommunen. Riksutvalgets maksimalsatser pr. døgn for «ubemidlede» så slik ut: Enslige: kr 5,- Tillegg for hustru: kr 2,50. Barn:
kr 1,75. Det var også mulighet til å få dekket utgifter til klær og sko. For pensjonat-/hotellboere var det egne satser. Herredskassereren sto for utbetalingene, med refusjonsrett hos staten. (Senere ble satsene kraftig redusert.)

Ryktene gikk om at også Lofoten skulle evakueres. Selv husker jeg en mørk ettermiddag høsten i 1944. Det var spennende for oss barn, for det ble sagt at vi skulle få flere lekekamerater, tre gutter. At vi var sju søsken fra før i huset, hvorav tre var gutter født mellom 1939 og 1942, med meg i midten, var vel ikke noe å snakke om!

To loftsrom fikk familien Hansen på seks til rådighet, adgang til kjeller og annet uterom kom i tillegg. Kua og sauen, som de hadde fraktet med seg på skøyta helt fra Lyngen til yttersiden av Lofoten, ordnet far plass til i fjøset.

Per, Arvid og Hans ble gode lekekamerater, og flere lekekamerater ble det for alle barna i bygda vår, og nabobygda med, for barnetallet i skolekretsen økte atskillig den høsten. Fem-seks familier ekstra gjorde utslag.

Et annet eksempel på forholdene for de evakuerte har jeg fra en som var åtte år da familien, medregnet bestemor, måtte rømme fra Sørøya, vest for Hammerfest. De fikk være med nabofamiliens fiskeskøyte til Kvaløya, utenfor Tromsø. Der fikk begge familiene ett klasserom til disposisjon, og der bodde de den første vinteren.

Etter frigjøringa flyttet de til en onkel på Senja. Her ble loftet i et fiskemottak hjemmet deres de neste to årene. Først i 1947 reiste de tilbake til ruinene. Huset, som var nytt i 1937, var det ingen ting igjen av.

501 mennesker ble imidlertid igjen på Sørøya og gjemte seg for tyskerne. I desember ble de hentet av engelske destroyere og bragt til Skottland via Murmansk. Da var de blitt 502. Naturen hadde gått sin gang, også for huleboere!

Selv om London-regjeringen allerede høsten 1944 begynte å planlegge gjenoppbyggingen, tok det tid å bygge opp landsdelen. Flere steder gikk det hardt utover bebyggelsen i aprildagene 1940, og byer som Narvik og Bodø ventet også på å bli gjenoppbygd.

Viktige varer som klær, sko og matvarer var det knapt med, de var rasjonert flere år etter frigjøringen. Og selv om Husbanken ble opprettet i 1946, var det mangel både på arbeidskraft, bygningsmaterialer og kapital.

Hele sju gjenreisningskontor hvor arkitekter tegnet og planla, ble opprettet i Nord-Norge. Provisorier ble avløst av permanente boliger, og 12.000 hus for 60.000 mennesker ble bygd, 70 prosent etter typetegninger.

Kvinnelige arkitekter fikk husmødre med i diskusjonene om innredning og utforming av nye boligtyper. Gjenreisingen ble offisielt avsluttet 1952, men i praksis varte den til 1960.

Så snart det ble kjent at tyskerne hadde kapitulert, begynte de evakuerte å strømme nordover, men få transportmidler var å oppdrive, disse var på vei sørover til jernbanen i Trondheim, overfylt med tyske soldater. Mange måtte vente både ett og flere år før de kunne reise hjem.

De som måtte vente lengst eller som aldri vendte tilbake, var de alvorlig syke, sendt sydover med syketransport. Dette var alle de som bodde på institusjoner da evakueringen satte inn: gamle, pleietrengende, sterkt sinnslidende og andre alvorlig syke. Tuberkulosen var på det tidspunktet ennå ikke utryddet.

Disse hadde hatt opphold i ulike institusjoner og sykehus sørpå. Til sammen 38 institusjoner i Sør-Norge tok imot syke fra de evakuerte områdene.

Ikke bare bolighus, fjøs/låver, butikker, brygger, kaier, fyrlykter, skoler og andre offentlige bygninger skulle bygges. Det skulle også skaffes landbruksredskaper og bygges opp ny husdyrbestand, for de fleste dyrene ble jo etterlatt.

Et anselig antall måtte skaffes: 20.000 storfe, 30.000 sauer, pluss geiter, griser og høns. I tillegg var flokker av rein kommet på avveie. Av hester måtte 1500 erstattes.

En av de evakuerte, som var liten gutt da de fikk ordre om å forlate hjembygda, forteller at de rakk å slakte noen sauer før de dro. Alle naboene fikk del i kjøttet, og mange lagde fårikål. Det førte med seg at de fikk spise så mye de orket, og han forspiste seg grundig. Lukten av fårikål var det siste han husket; den lå tung over hele bygda da de reiste.

Da han vendte tilbake året etter, var han mest redd for at fårikållukta fortsatt skulle være der, men det var lukta av noe helt annet som møtte dem.

Etterskrift

Da jeg i fjor høst gjorde research til denne artikkelen for Telepensjonisten, fikk jeg via en lokalhistoriker adressen til de to gjenlevende i familien, to gutter på fire og ni år i 1944.

Det var sterkt å få kontakt etter 70 år. De hadde ingen såre følelser over oppholdet i Lofoten. Da jeg spurte dem om de ikke syntes det var trangt hos oss, fikk jeg vite at det slett ikke var så god plass der de kom fra.

Der hadde nemlig seks tyske soldater, sannsynligvis Østfront-soldater, lagt beslag på stua deres ved å dekke golvet med halm. Der oppholdt de seg når de ikke var «på jobb», for tidlig om morgenen dro de av sted på uhyggelige oppdrag, nemlig å forberede evakueringen: ødelegge, sprenge og sette fyr på alt som var av bygninger og installasjoner.

Da familien vendte hjem sommeren 1945 med kua og sauene (to lam var kommet til verden i fjøset vårt), var de spent på om også deres hjem bare besto av en naken skorstein og sotete grunnmurer. Huset sto, men var sterkt ramponert.