Lite nytt om skolenekting
Bjørn Hegde har innvendinger mot vår kronikk om behandling av skolenekting som vi hadde i Utdanning nummer 2/2012. Han tillegger oss meninger og tilnærminger som vi ikke har.
Børge Holden, Jan-Ivar Sållman og Ulf Larsen, Habiliteringstjenesten i Hedmark
Hegde foretrekker begrepet vegring framfor nekting. Greit for oss, men ordene har nok svært lik betydning, og valg av begrep har neppe følger for forståelse av årsaker til nekting, eller vegring. Også fagfolk som bruker det overordnete begrepet "nekting", er åpne for at skolenekting kan ha et vell av årsaker, alt fra banale og enkle til svært alvorlige og kompliserte. Hegde sprenger derfor en åpen dør når han snakker om at det alltid er en "bakenforliggende årsak".
Hegde gir også tre grunner til at vårt eksempel ikke bør etterfølges. Den første er at de fleste saker er mer kompliserte enn den vi presenterte. Det er mulig, men vi savner belegg. Uansett kjenner vi en mengde saker der årsakene til nektingen var nokså enkle, og der effektiv behandling var tilsvarende enkel. Likevel hadde mange elever gått svært lenge uten å få hjelp, til tross for omfattende kontakt med både PPT og BUP. Kan det ha sammenheng med langvarig, forgjeves leting etter kompliserte årsaker? I de mest kompliserte tilfellene snakker vi om skolenekting som et sekundært problem – andre problemer må løses før det er rimelig å ha mål om skolegang. Igjen kommer Hegde med lite nytt. For det andre mener Hegde at vi må kjenne bakgrunnen for fraværet, før vi tyr til maktmidler à la dem vi beskrev i kronikken. Det legger vi alltid stor vekt på, som vi også gjorde i kronikken. For det tredje mener Hegde at det generelt mangler kompetanse og ressurser til å drive behandling, og at det derfor er betenkelig at vi presenterer en forenklet tilnærming. Vi driver ikke med uforsvarlig forenkling, selv om løsningene kan være nokså direkte når dét er på sin plass. Langvarig og ineffektiv "behandling" har vi derimot sett nok av.
Det er også litt uklart hva Hegde bekymrer seg over, utover manglende kompetanse og ressurser. Hvis han for eksempel er redd for at ukyndige folk skal kopiere det vi beskrev i kronikken, mener vi at han undervurderer folks dømmekraft. Vi er ikke redde for at folk skal kopiere ett enkelt behandlingstiltak. Skal fagfolk la være å presentere eksempler på effektiv behandling? Til slutt er "cowboybehandling" et tåpelig ord for behandling som har vært til avgjørende nytte.
