Læreren må ha styring

Alfred Oftedal Telhaug er utvilsomt det største lyspunktet på dagens pedagogiske himmel, - okkupert som den er av progressiv pedagogikk med prosjekter og ansvar for egen læring.
 
I Utdanning nr. 4/05 i et innspill med utgangspunkt i Georg Brandes skriver Oftedal Telhaug at "pedagogiske standpunkter fungerer for en stor del som forsvar for eget talent." Lærere som er glad i å formidle kunnskaper fra kateteret, vil forsvare det, mens de som er hjelpeløse som formidlere, sverger til prosjekter og det som hører til.
 
Det er mye sant i det, og undertegnete har vel erkjent sannheten gjennom 34 år som lærer i ungdomsskolen. Det merkelige er at det er så lite debatt om temaet, for eksempel i bladet Utdanning.
 
Hovedgrunnen til fraværet tror jeg ligger i det faktum at de lærere som ikke liker å formidle kunnskaper og styre undervisningen fra kateteret, de er en smule flaue over sin tilkortkommenhet. Læreryrket forbindes tross alt fremdeles i allmennheten med at læreren skal undervise og lære bort til elevene. Derfor står de sjelden frem og forsvarer sine synspunkter.
 
Oftedal Telhaug går i sin artikkel langt i å sverte den progressive pedagogikken: Han skriver at den har sin sterkeste allierte i "giddesløsheten".
 
Etter undertegnedes mening går forskjellen mellom tradisjonell pedagogikk og den progressive gjennom begrepet "styring". En tradisjonell lærer har hele tiden styring med hvordan elevene arbeider, selv under friere arbeidsformer som gruppearbeid og lignende. (Unntaket er antakelig prosjektarbeid.)
 
Det viktigste elementet i styringen er hele tiden hjelp til den individuelle temposettingen for elevene ut fra den erkjennelse at svært mange elever faller ned minst et par hakk i eget arbeidstempo når læreren åpner for friere arbeidsformer.
 
Dersom læreren beholder dette viktigste styringselementet, kan han/hun med god samvittighet kalle det "ansvar for egen læring", selv om læreren gir en helt nødvendig hjelpende hånd i forhold til ansvaret.