Lærer uten grenser
For lærer og utdanningsekspert Åshild Eliassen er ikke humanitære kriser bare triste innslag på Dagsrevyen. Det er en livsstil.
I noen uker hadde hun jobbet i en flyktningleir i byen Sam Ouandja i Den sentralafrikanske republikk. Så angrep væpnede opprørere byen. Rakettene slo ned i hagen, der Eliassen og teamet hun var med i hadde forskanset seg under en solid seng.
– Jeg var forberedt på at denne situasjonen kunne gå begge veier. Livet begynte faktisk å passere i revy, sier Åshild Eliassen (70) til Utdanning.
Hun har jobbet med utdanning for flyktninger i en rekke ulike konfliktfylte land i snart 20 år, gjennom Flyktninghjelpens beredskapsstyrke Norwegian Capacity (Norcap). Norcap låner ut personell til ulike FN-organisasjoner. Eliassen har også flere års erfaring som lærer i Norge.
– Hva får noen til å reise på slike oppdrag der man risikerer slike hendelser?
– Hele slekten min har et vandrer-gen i seg. Generasjoner med fiske- og fangstfolk fra Andøya var klare til å rykke ut akkurat når fiskestimene var der. Jeg har kanskje noe av det i meg. Når det skjer noe katastrofalt på den humanitære fronten, vil jeg delta så fort som mulig, sier hun.
Disse skolebarna fikk undervisning i Boyabu-leiren i Den demokratiske republikken Kongo. De hadde flyktet fra Den sentralafrikanske republikk til Kongo. – Klassene i leirer er overfylte, men det er få ordensproblemer, sier Eliassen. Foto: Åshild Eliassen
Skolegang til tross for krig
Under de siste oppdragene har Eliassen jobbet med å sikre skolegang for flyktninger. Eliassen underviser ikke selv i leirene, men er med på å koordinere, få i gang og sikre utdanningstilbud for flyktninger.
– Det er nødvendig at noen er til stede og får i gang utdanning, spesielt i tiden rett etter flukten. Det er med på å gi hverdagen et preg av normalitet og hindrer langvarig tap av skolegang, sier hun.
Åshild Eliassen sier at barn og ungdom er spesielt utsatt for rekruttering i væpnede grupper og prostitusjon etter at familier har mistet hus, husdyr og alt de eier. Hun mener utdanning i tiden rett etter kriser kan være med på å hindre at barn og unge blir manipulert til å bli med i militser eller til å prostituere seg.
Eliassen har jobbet i noen av de mest konfliktfylte landene de siste 20 årene; Afghanistan, Tsjad, Pakistan, Den sentralafrikanske republikk, Rwanda, Gaza og Sri Lanka.
Nylig kom hun tilbake fra et oppdrag som valg-observatør i Ukraina – i Europas urolige hjørne.
Det dramatiske unntaket
Stort sett har oppdragene gått fredelig for seg, sett bort fra da opprørerne i Den sentralafrikanske republikk angrep i 2008.
– Det gikk heldigvis bra. Men i slike situasjoner begynner du å tenke på hvem som savner deg. I 2008 levde moren min, og hun var ikke så glad for at jeg dro ut, sier Eliassen.
– Hvordan er det å komme hjem til fredelige Nesodden etter endt oppdrag?
– Jeg syns det er godt å komme hjem og lade batteriene. Jeg passer på å pleie kontakten med venner og familie når jeg er hjemme. Men jeg har kollegaer som kommer hjem, går lei etter 14 dager, og vil ut igjen, sier hun.
Dette var Eliassens arbeidsvei da hun jobbet for FNs fredsbevarende styrke sammen med internasjonalt politi i DR Kongo. – Det var en daglig kamp med gjørmen for å komme fram til målet, sier hun. Foto: Privat
– Venter ikke bare på hjelp
Eliassen startet yrkeslivet som lærer i Oslo og på Andøya i Nordland. Så fulgte flere år med jobbing som flyvertinne, før hun senere ble frilansjournalist. Innimellom tok hun hovedfag i fransk.
I 1998 hadde Åshild Eliassen sitt første utenlandsoppdrag, for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Elfenbenskysten.
– TV-bildene med vold, drap og hungersnød flimret gjennom hodet, og jeg må innrømme at jeg gruet meg. Da jeg reiste hjem, husket jeg best viljestyrken og skaperevnen hos flyktningene. Folk sitter ikke bare og venter på hjelp, sier hun.
Noe av det viktigste hun har lært, er å lytte til dem som er på flukt. Som i Den demokratiske republikken Kongo, der det var mye universitetsungdom blant flyktningene. De var tidvis aggressive, for de ble gående uten noe å gjøre, men de ville gjerne starte en «Club RFI» i leiren, forteller Eliassen. Dette er en klubb for ungdom fra hele verden i regi av Radio France International, hvor de kan presentere sine prosjekter en gang i uka.
– Ungdommene hadde ikke fått gehør for dette tidligere. Etter at jeg hadde argumentert overfor mine overordnete og kontaktet Paris, kom to RFI-representanter derfra og satte i gang den første Club RFI i verden i en flyktningleir. Og den er i full virksomhet i dag, sier hun. Nylig fikk Eliassen en e-post fra et av medlemmene i Club RFI om at de startet en førskole i leiren Mangaize i november 2014. Skolen bærer navnet «Aashild Eliassen»
Kalasjnikov versus kritt
Det har vært flere utfordringer med å få i gang utdanningstilbud i flyktningleirer. I provinsen Équateur i DR Kongo måtte lærerne kopiere alle lærebøkene, fordi lærebøker ikke var å oppdrive.
– Lagrene var brent i Den sentralafrikanske republikk, der flyktningene kom fra, sier hun.
Andre ganger kan bakgrunnen til elevene gjøre undervisningen utfordrende. I Tsjad jobbet Eliassen med å rehabilitere barnesoldater.
– De visste alt om hvordan de skulle holde et AK-47-gevær, men ikke hvordan de skulle holde et kritt. Bare å skrive bokstaver som D og S var en stor utfordring.
Da Utdanning besøkte Eliassen, passet hun nabohunden Hjalmar. Under humanitære kriser passer hun på at flyktninger får utdanningstilbud. Da Utdanning besøkte Eliassen, passet hun nabohunden Hjalmar. Under humanitære kriser passer hun på at flyktninger får utdanningstilbud. Foto: Hans Skjong
– Sats på lokale skoler
Eliassen sier at det er to «skoler» når det gjelder utdanningstilbud til flyktninger. Enkelte organisasjoner, som UNCHR, vil styrke de lokale skolene og la flyktningene gå på eksisterende skoler i landet de har flyktet til. Andre mener det er best å få i gang gode, midlertidige skoler i leirene.
– Hvilken «skole» tilhører du?
– Jeg er på linje med UNCHR, fordi denne løsningen samtidig er med på å styrke det lokale skolesystemet, i stedet for å skape et parallelt, ofte kortvarig skolesystem, sier hun.
Eliassen sier at integrering lokalt gjør det lettere å organisere eksamener, starte intensivkurs og få til inspeksjon av skolene og adgang til eksisterende opplegg for lærerutdanning.
Å bygge ut et parallelt skolesystem med utdeling av skolemateriell i leirene kan føre til misnøye hos lokalbefolkningen. Derfor er det vanlig å dele ut skolemateriell også til de nærmeste lokale skolene, som ofte er i elendig forfatning. Men en utfordring ved å la flyktningene gå på lokale skoler kan være å få eksamenspapirene og diplomene godkjent i hjemlandet.
Flyktet fra Burundi
Hun trekker frem Rwanda, som har mottatt 200.000 flyktninger fra Burundi. I april i år brøt det ut opptøyer i Burundi i protest mot landets president Pierre Nkurunziza. Han ville prøve seg på en tredje valgperiode, stikk i strid med grunnloven. Eliassen jobbet som utdanningsekspert for UNCHR i Mahama-leiren i Rwanda i sommer.
– Flere av flyktningene var universitetsstudenter. Men i Burundi undervises det på fransk, mens undervisningen er på engelsk i Rwanda. Dermed kunne ikke studentene starte på det lokale universitetet, sier hun.
– Etter forslag fra elevene satte vi i gang engelskkurs på forskjellige nivå, slik at studentene kunne få adgang til lokale høyskoler og universitet etterpå, forteller hun.
Gleden over små ting
Eliassen forteller om store kulturforskjeller mellom norsk skolehverdag og livet i en flyktningleir. Elevene i leirer er stort sett svært motiverte, og mange har store ambisjoner om en god jobb i fremtiden. Klassene er overfylte, men har få ordensproblemer, slik det kan være i norske skoler, sier hun.
– I tillegg er det fantastisk å se flyktningbarn i Niger eksplodere i glede av å få et par blyanter, en skrivebok og en tøypose til skolebag.
Puggemani
Samtidig trekker Eliassen fram negative aspekter ved utdanningskulturer i enkelte land hun har vært i.
– Pedagogikken baserer seg altfor mye på pugging, sier hun.
Eliassen har fått i gang kurs for lærerne for å lære aktive, inkluderende metoder som prosjektarbeid og rollespill.
– Avstraffing av elever med batonger praktiseres også i noen land, og enkelte elever blir slått hardt. Utfordringen har vært å få i gang kurs sammen med for eksempel Redd Barna. Der blir lærerne selv oppfordret til å komme med forslag om fredelige og mer effektive metoder for disiplin, sier Eliassen.
– Vil du anbefale andre lærere å dra på slike oppdrag?
– Ja! Du kommer inn i andre kulturer og får se konkrete resultater av arbeidet ditt. Du kan være med på å sikre utdanning for elever som kanskje ellers aldri ville oppdage talentet sitt. Og landet kan gå glipp av potensielle forskere, forfattere og kan hende statsledere, avslutter hun.
