Kulturpolitikkens historie sett fra Stortinget

Det sa professor Hans Fredrik Dahl da han nylig presenterte boka ”To knurrende løver. Kulturpolitikkens historie 1814-2014”, som han har skrevet sammen med førsteamanuensis Tore Helseth. Dahl arbeider ved Universitetet i Oslo, mens Helseth er tilknyttet Høgskolen i Lillehammer. De to har i denne boka sammenfattet 18 forskningsrapporter som Norges Forskningsråds Program for kulturstudier finansierte i årene 2001 til 2003. Boka belyser et viktig bidrag til å belyse en side av den norske kulturpolitiske historien som vanligvis ikke får stor oppmerksomhet.

De knurrende løvene
De to knurrende løvene som vokter Stortingets inngang – og som er brukt som boktittel – skal minne oss om at mye av kulturpolitikken i Norge nettopp formidles gjennom nasjonalforsamlingen vår.

Utdanning spurte Helseth hvilken plass skolen hadde fått i boka i og med at skolen er en stor kulturformidler.
– Skolen er ikke er viet mye plass, sier han.

I bokas forord leser vi: ”Kulturpolitikkens forhold til skolesektoren, til kirken og til universitets- og forskningspolitikken bare unntaksvis berørt. Språkpolitikken er likeledes holdt utenfor.”

Ifølge forfatterne har noen kulturformål stått nokså fast på politikernes agenda gjennom lang tid: bibliotek, kunst, fortidsminner, folklore, samt institusjoner og ekspertise som står for vedlikehold og videreutvikling på disse områdene.

Kulturrådet
Forfatterne skriver at ved etableringen av Norsk kulturråd og Norsk kulturfond i 1964 abdiserte Stortinget fra styringen av kulturmidler.
Dahl mener at man i dag savner personligheter som blant andre Johs. Aanderaa og Ingeborg Lyche – personer som hadde nær kontakt med Frankrike og hentet rike kulturimpulser derfra.

I nedgangstidene midt på 1930-tallet, da det ble skåret og skåret i budsjettene, tok likevel Stortinget seg tid i 1934 til å diskutere norsk kulturpolitikk flere dager til ende.

Nasjonsbygging
Kulturpolitikken sto gjennom hele 1800-tallet i nasjonsbyggingens tegn. Kulturbærere var for en stor del de som representerte embetsverket, jurister, forsvarsfolk og prester. I boka leser vi at etter 1814 spilte ikke skolen noen særlig rolle i denne sammenheng. Grunnen var at skolevesenet lå langt tilbake. Ved latinskolene arbeidet bare et fåtall lærere. De to tusen skolelærerne var ikke en enhetlig gruppe, dertil hadde de for ulik bakgrunn. Først midt på 1820-tallet fikk vi den første organiserte lærerutdanningen. Flertallet av ungene gikk på ”fattigskoler” under forsorgsvesenet og prestenes ledelse. Etableringen av et norsk universitet ble så kostbart at allmueskolen ble skadelidende.

Selv om lærerne etter hvert representerte et kulturelt nettverk, mener forfatterne at profesjonaliseringen av lærerne gjorde at skolesektoren etter hvert ble administrert av en egen departementsavdeling, og dermed ble skolevesenet mer og mer løsrevet fra kulturpolitikken.

Kulturskolene
Helseth hevdet at de siste års desentralisering blir av de fleste oppfattet som noe positivt. Denne utviklingen har også fått konsekvenser for kulturpolitikken, den er nå kommet på lokalpolitikernes dagsorden. I og med at 90 prosent av kulturmidlene er bundet opp til institusjoner, er det bare småpenger det lokalt bestemmes over.

Ved at en viss andel av overskuddet fra statens pengeskudd skal gå til kulturformål for barn og unge, er det blitt etablert mange kulturskoler og blitt en styrking av ”den kulturelle skolesekken”.
– Kanskje er dette det viktigste kulturpolitiske tiltaket de siste årene, konkluderte Helseth.
Han mente boka vil gi et godt grunnlag for å forstå og diskutere dagens norske kulturpolitikk.