Fra leselyst til økt leseferdighet

Kan enten for lite eller for mye lesetrening drepe leselysten? Det spørsmålet lot Kari Sverdrup, styreleder for Foreningen !les, henge i luften under åpningen et seminar som foreningen arrangerte nylig.

- Å finne balansen her er som å balansere på stram line. Oppmerksomheten har hittil for en stor del vært rettet mot lesetreningen, og ikke mot leselyst, sa Kari Sverdrup innledningsvis.

- Mye av skylden for manglende leseferdighet er lagt på lærene og lærerutdanningen. Men er det noen som vil elevene vel, så er det lærerne. Hvis vi ser på skolen i Finland, så har skolebiblioteket der en stor plass, og det brukes aktivt. Et bemannet skolebibliotek er et stort pluss for en skole. Hos oss er det altfor lite oppmerksomhet om de jentene som har leselyst, og for mye oppmerksomhet om guttenes svakere leseferdigheter, sa Sverdrup

Nasjonale standarder ønskelig
- Hva skal foreningen arbeide med framover?
Sverdrup forteller til Utdanning etter seminaret at foreningen nå viderefører aksjonen tXt, som er rettet mot ungdomsskolen.

- ”Rein tekst” som er for elever i videregående skole, skal i hovedsak formidle samtidslitteratur for voksne.  Her skal en også arbeide med utenlandsk litteratur som er oversatt til norsk. Et annet satsingsområde er ”Idrett og lesing”. Man skal få i stand avtaler mellom idrettslag og lokale bibliotek. I denne sammenheng skal det også utlyses en skrivekonkurranse, og vinnerutkastet skal presenteres under Norway Cup, sier hun. 

- I tillegg er vi involvert i ulike litteraturpriser. Det skal også settes i gang leselystprosjekter som er rettet mot minoritetsungdom. I samarbeid med arbeidstaker- og fritidsorganisasjoner skal en gjennom leselystkampanjen få opp leseinteressen hos menn, og det etter modell fra en aksjon svenske LO har gjennomført.

- Hva er det viktigste du har fått med deg etter seminaret?
- Det et nok en gang understreket at lærerne er viktige. Ikke minst må lærerne holde seg orientert om den litteraturen som er tilgjengelig for de ulike årsgruppene.

- I skolen må det legges til rette for at lærerne får tid til å sette seg inn i den nye litteraturen. Ja, det bør bli et krav av norsklærerne skal ha plikt til å holde seg à jour på dette området.  Dette bør vektlegges både i grunnutdanningen av lærere og i etterutdanningen. Det må også utarbeides nasjonale standarder for skolebibliotekene, sier Sverdrup.

Hun oppfordrer også skolelederne til å interessere seg for dette. De må sette krav til sine lærere om å ha oppmerksomheten spesielt rettet mot grunnleggende leseopplæring, ikke minst for å se hva som fungerer og ikke fungerer når det gjelder å utvikle leseforståelsen hos elevene.

Om lesetesting i neste Pisa-undersøkelse
Astrid Roe er forsker ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) ved Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet med Pisa siden 1998. Under seminaret holdt hun et foredrag om sine erfaringer i den sammenheng.

- Et av de viktige målene med Pisa-testene er å sjekke hvor gode de unge er til å greie seg i samfunnet. I neste undersøkelse i 2009 vil de også testes i lesing på Internett. Man skal lage et fiktivt, lukket Internett-univers. Elevene skal trekke slutninger ut fra den informasjon de har tilgjengelig i dette lukkede informasjonsrommet. Dette skal avdekke evner som går ut over lesekompetanse ved at datamaskinen brukes til informasjonsinnhenting, fortalte Roe.

Hun sa at engelskspråklige land har i tida etter første Pisa-undersøkelse arbeidet bevisst med å forbedre leseopplæringen, og resultatet ser en nå. De tyske reaksjonene på Pisa-resultatene karakteriserte hun slik: ”Hvis de i Tyskland ikke er best, er de verst”.

- Kanskje vi i Norge lider av den samme ”sykdommen”? Når det gjelder de norske elevene, så gjør de det bedre på oppgaver som er knyttet til historier som er spennende eller morsomme. De får også gode resultater når fortellingene handler om ungdom. Motsatt er scorene når tekstene oppfattes som ”voksne” og/eller ”kjedelige”, var Roes observasjoner.

Gledelig er det at andelen gutter som aldri leser er gått ned. Roe er spent på om det også gjelder skjønnlitteratur.
Som del av Pisa-undersøkelsen har Roe intervjuet 42 elever på 9. trinn. En interessant observasjon hun gjorde var at en del elever ikke oppfattet det å lese på nettet som lesing. Man går ikke inn på Internett for å lese!

En annet av Roes funn er at det i skolen satses mye på ”gjøring” – kryss av når du har utført oppgaven (for eksempel lest ei bok). Det spørres ikke hva som er lært. Hun har også registrert at elevene på ungdomstrinnet har dårlige lesestrategier, og lesingen er interessebasert, særlig hos guttene.
- Kanskje det er viktigere for de unge å kunne lese enn skrive? spurte Roe.

Lærerne lurer ungdommen
Leder for Rød ungdom. Mimir Kristjansson, som også har oppgaver i det nye Litteraturhuset i Oslo, mente at lærerne har skylda for den motviljen til å lese som noen unge har. Om læreren ”reklamerer” for bøker som ikke går inn hos elevene, føler de seg lurt. Hans egen opplevelse på videregående skole med Jonas Lies ”Familien på Gilje” var at den så absolutt ikke fremmet lesegleden.

- Hvis de unge får anledning til å lese Pondus på skolen, vil de kanskje etter hvert lese Ibsen, det dreier seg om mestring, hevdet Kristjansson.
Erna Osland er kjent barne- og ungdomsbokforfatter. Hun mente at det å trene leseferdighetene er en prosess som krever utholdenhet, til forskjell fra det som kreves når det gjelder andre medier. Hun slo et slag for bibliotekarene, for de er de første som ser at en ungdom er i ferd med å bli voksen. Bibliotekarene ser at unge i puberteten etter hvert låner bøker som er for mer voksne. Hennes idealskolebibliotekar var en som også hadde lærerutdanning.

- Å lese hvis du bare vil ha underholdning – gjør da heller noe annet. Bøker som er mer enn underholdning, innebærer lesing som gir utfordringer. Her er skolebibliotekarene sentrale. De må foreslå bøker for elevene der de blir utfordret. Skal en lære å svømme, må en kaste av seg svømmebeltet. Leseaksjoner fører ofte til at det blir mange lettlestbøker, uten utfordringer. Man må ikke si at det er gøy å lese, var Osland resept, som et tydelig tilsvar til Kristjansson syn på hva som måtte til for å øke leseferdigheten.
Hun slo fast at lærere som ikke leser, får heller ikke lesende elever. Midler i ”den kulturelle skolesekken” burde også gå til aktiviteter som inspirerte lærerne til lesing, slik at inspirasjonen i neste omgang kunne smitte over på elevene. Læreren må signalisere hvor verdifullt det er å lese – mediene gjør det ikke, for der er det i stor grad fotball som framstår som viktig.