Guri, vi føler oss glemt

Debatt. Vi lærere er ikke vant til å få så mye. Vi er vant til å høre at vi har lang ferie og at vi er heldige. Men jeg skulle gjerne sett at dere tok en dag i våre sko nå.

Kjære Guri.

Jeg har noe på hjertet.

Jeg er en lærer på 34 år og jeg arbeider på en barneskole på Østlandet. Jeg er kontaktlærer for 24 elever og på trinnet er vi ca.72 elever. Jeg er mor til to barn på småskolen og jeg skal være dønn ærlig å si at denne tiden som vi befinner oss, gjør meg stressa, veldig trist og irritert.

Jeg som alle andre bidrar så godt man kan i denne nasjonale dugnaden. Jeg har ikke sett familien min på flere måneder, da vi gjør alt for å hjelpe familiemedlemmer som er i risikogruppen. Men når jeg står oppi dette klarer jeg ikke se at jeg noen gang kommer til å kunne omgås min familie slik som før. Jeg mener, hvordan kan jeg det når jeg, hver eneste dag, møter og snakker med opp mot 50-60 elever og kollegaer.

Les også: Melby ber arbeidsgiverne vurdere hjemmekontor for lærere

Jeg møter elever i gangen, i garderoben, i friminuttene. Jeg trøster elever, elever som ikke nødvendigvis er mine egne. Jeg skiller elever fra hverandre som er i en krangel, mine egne og andres. Jeg har elever som sliter med angst i klassen som plutselig begynner å gråte og trenger at jeg holder dem, trøster dem og tørker bort tårer. Jeg har elever med atferdsutfordringer som også trenger at jeg holder rundt dem, mens de slår og spytter. Jeg har mitt team som jeg samarbeider med og i samme rom sitter også tre andre team.

Jeg er veileder og har nå 4 studenter som igjen har sine egne liv og nærkontakter utenfor praksisen. I tillegg har jeg to barn under 10 år som går på skole og har ulike aktiviteter.

Det at man nå skal holde seg til 5 kontaktpersoner på privaten, blir for meg helt feil når jeg er i kontakt med så mange på arbeidsplassen. Man velger faktisk bort det sosiale livet fordi man føler man har altfor mange nærkontakter i jobbsammenheng.

Jeg føler jeg er utsatt hver dag, hele dagen, for å bli smittet og eventuelt smitte videre. Og igjen, jeg ser ikke at jeg i nærmeste tid kan gi min bestemor en klem uten å være redd for at jeg gjør henne syk.

Les også: UDF-lederen etter nye smittevern-tiltak:– Henger ikke sammen

Dere sier at barn ikke blir så syke og ikke har så mange symptomer, og det er utrolig flott å høre. Men det betyr ikke at de ikke smitter og kan gjøre meg syk, og at jeg kan bringe det videre.

For tiden har jeg et barn hjemme som er i karantene på grunn av smitte i hennes klasse. Det betyr jo at sjansen er stor for at hun også er smittet. Men jeg går å jobb hver dag i påvente av resultatet på hennes test, for jeg er jo ikke i karantene. For meg er dette en påkjenning. Er hun smittet? Er jeg smittet? Vil jeg nå smitte flere? Vil vi bli skikkelig syke?

Jeg føler at vi som arbeider på skole og i barnehage (det er viktig å ikke glemme dem også i denne tiden) gjør det vi kan for at vi skal få hjulene til å gå rundt og for at hverdagen for elevene skal være så tilnærmet normal som mulig.

Jeg føler jeg er utsatt hver dag, hele dagen, for å bli smittet og eventuelt smitte videre.

Vi lever litt fra dag til dag, da vi aldri vet om morgendagen byr på karantene eller isolasjon. Bare det å planlegge undervisning i en så usikker situasjon er stressende nok. Og på toppen av det hele blir vi pålagt å jobbe med fagfornyelsen. Jeg er usikker på om vi faktisk klarer å ha nok og riktig fokus på noe så stort og viktig som fagfornyelsen er, i denne tiden vi står i.

Dette påvirker også arbeidsmiljøet for oss lærere. Vi har mistet samholdet som vi hadde gjennom møter, matpauser og sosiale begivenheter. Det tærer også på.

På min arbeidsplass er vi en Ipad-skole. Dette gir oss utrolig mange fine muligheter og jeg/vi følte faktisk at vi fikset «hjemmeskolen» ganske bra. Vi snudde oss rundt og gjennomførte en digital skole på 1,2, 3. Men vi er også «lærebokforfattere» i alle fag der vi lager og produserer ulike arbeidsbøker til våre elever. Vi finner opp aktiviteter, tenker tverrfaglighet og praktiske oppgaver som skal pirre nysgjerrigheten. I tillegg til at vi skal drive med smittevern.

Det er ikke det at jeg mener at vi lærere skal skrytes opp i skyene, men fader, vi står nå på i denne perioden. Mens andre får tilrettelagt hjemmekontor, er det eneste som minner oss om pandemien vi står oppe i, soner i skolegården, møter på teams og sprukket og tørre hender som er innsauset med antibac.

Og hva fikk vi igjen når det kom til lønnsoppgjøret, 1300 kroner i året? Det er et hån!

Dere sier at dere strammer inn i samfunnet for at det skal bli lettere for oss i skole og barnehage å drive på med vår jobb. Supert! Vi trenger dere alle rundt for at vi skal få til det til. Men det sier bare hvor viktig dere mener vår jobb er, hvorfor viser dere ikke det til oss?

Fader, vi står nå på i denne perioden.

Vi lærere ønsker virkelig at skolene skal være oppe og vi ønsker å drive med god undervisning på skolen. Vi ønsker at skolehverdagen skal være så normal som mulig for alle. Men vi føler at vi blir glemt. Vi føler at vi ikke blir tatt på alvor i denne pandemien, men at smittevernet ikke gjelder oss.

Det nærmer seg jul og denne uken satt vi på hvert vårt bord på personalrommet og tenkte høyt: Hvordan blir denne jula? Vi jobber til og med 22.desember og dagen etter er det mange som ønsker å møte familien sin. Men burde vi det når vi har hatt så mye nærkontakt opp mot jul?

Innstrammingen som nå har blitt lagt frem, gjør ikke at vi får noe mindre nærkontakter i løpet av en dag. Det er nesten så vi ønsker hjemmeskolen siste uken slik vi vet at vi har holdt oss hjemme og kan møte familien på en trygg måte i julen.

Vi lærere er ikke vant til å få så mye, vi er vant til å høre at vi har lang ferie og at vi er heldige. Men jeg skulle gjerne sett at dere tok en dag i våre sko.

Misforstå meg rett, vi er heldige. Vi har verdens beste jobb, men vi trenger å bli sett og hørt vi også.

Mange av oss er redde, redde for oss selv og for våre kjære.

Vær så snill, ikke glem oss!

Lærer i barneskole på Østlandet

Innlegget er anonymisert. Redaksjonen kjenner innsenders identitet.