Trond Nilsen, fylkeslagsleder for Skoleforbundet Oslo.
Trond Nilsen, fylkeslagsleder for Skoleforbundet Oslo.

Malkenes underkjenner systematisk vår berettigede uro for Oslo-elevene

Debatt: Skoleledernes optimisme er snudd og en uro har for lengst meldt seg på vegne av elevene våre.

Publisert Sist oppdatert

Simon Malkenes har mye rett i sitt første avsnitt i debattinnlegget med den dramatiske tittelen "Oppgjøret med Søgnenregimet".

I endrings- og omstillingsarbeidet som startet i regi av Marte Gerhardsen høsten 2019 gikk skoleledere flest inn med en optimistisk holdning. Rektorene ble tatt med på råd og fikk mulighet til å spille inn hvilke ønsker og muligheter de så i Utdanningsetatens bidrag inn mot skolene for å løfte hver enkelt elevs læring og trivsel.

Men så skiller Malkenes sine teorier og våre førstehåndserfaring seg fra hverandre.

Det Malkenes unnlater å fortelle, er at etaten brukte dette albuerommet til å konstruere en topptung organisasjon som ikke har vært i stand til å levere verken støtte, oppfølging eller opptre i henhold til lovverket som forsvarlig skoleeier. Utdanningsetaten har heller ikke evnet å overbevise særlig mange om at de er på rett vei, halvannet år senere.

Skoleledernes optimisme er snudd og en uro har for lengst meldt seg på vegne av elevene våre.

I debatten som nå går råder det også noen misoppfatninger.

Les også: Byrådslederen kalt inn til høring om Oslo-skolen i bystyret i januar

Det virker som enkelte ønsker at dette skal handle om at rektorer ikke vet hva jobben deres er, som byrådssekretær Tarjei Helland har sagt Twitter. Det er selvfølgelig helt feil.

Det skolebyråden, utdanningsdirektøren og Malkenes må anstrenge seg for å forstå er følgende: For å nå store og komplekse mål satt i et tildelingsbrev, kreves det at skoleeier iverksetter og følger opp analytiske og strategiske innsatser som er faglig forankret. Dette er en forutsetning for å kunne peile ut riktig kurs og skaper lærende fellesskap, også blant skoleledere.

Det er ikke så vanskelig å oversette dette til en skolekontekst. Dersom rektor og skoleledelsen abdiserer, attpåtil under en global pandemi, vil det sannsynligvis voksne frem like mange typer praksis som det er lærere på skolen. Skolen vil ikke være i stand til å nå sine målsettinger om en et likeverdig tilbud til alle elever preget av høy kvalitet – uten en tilstedeværende ledelse. Det er nok av forskning som belyser betydningen av skoleledelse og aktivt skoleeierskap, blant annet rapporten «Hvordan øke skoleeiers utviklingsstøtte til rektorene?» (Paulsen & Hjertø, 2019)

Dette er anbefalt lesning for de som synes det er kinkig å innrømme at god ledelse trengs for å skape gode elevresultater.

Jeg har meninger om skole, og hva som skal til for å få til en bedre skole for elevene våre. Jeg respekterer at folk er uenige med meg. Som mangeårig rektor opplever jeg likevel å ha faglig tyngde til å kunne uttale meg. Det blir derfor alt for lettvint av Malkenes og andre å klistre Skolelederforbundets engasjement til et eller flere politiske parti.

Les også: Leder i UDF Oslo: – Lønnstilleggene i Utdanningsetaten i Oslo har vært både ukloke og helt uhørte

Skolelederforbundet i Oslo er ikke en partipolitisk organisasjon, vårt mål er å gi uttrykk for meningene til skoleledere i byen vår. Det er vårt faglige ansvar å stå opp for det beste for elevene våre, og ikke minst synliggjøre for befolkningen hvilken pris elevene betaler for den retningen som Osloskolen når får utvikle seg i.

Videre jobber Malkenes iherdig for å knytte dagens problemstillinger til Astrid Søgnen, den avgåtte direktøren for Utdanningsetaten. Det Malkenes ikke tar høyde for, er at de fleste rektorer har gått videre med sine profesjonelle liv siden den gang.

I dag er det det er mange rektorer som åpenlyst flagger sitt politiske ståsted. Det å ha en opplevelse av hvor dårlig styringssignaler formidles, og at de ikke lenger blir operasjonalisert av byråkratiet, er ikke det samme som å ønske seg tilbake til Søgnen eller innta politisk tilhørighet.

Les også: Konsulentbruken i Utdanningsetaten er halvert

Malkenes kan gjerne terpe og terpe til det kjedsommelige på Søgnen og vie sitt virke til fortiden i Osloskolen. Vi er mest opptatt av det som skjer her og nå og hvilke utfordringer vi står overfor.

Vår agenda er faglig. Vår agenda er å ytre bekymring for skolens retning og innhold. Vi vet at det er utrygghet og utenforskap som fører til mobbing. Den beste medisinen mot utrygghet og utenforskap er mestring og læring. Mestring fører til selvtillit, som er et grunnleggende behov for mennesker. Osloskolen har vært flink på å skape mestring og læring, og det skal vi kjempe for den fortsatt skal være.

Malkenes har noen poenger innledningsvis, men etter det sporer han kraftig av.

Han stemmer i sitt evige refreng sammen med sine meningsfeller i hans eget ekkokammer "Bak fasaden i Osloskolen" på Facebook. Det sies at det er seierherrene som skriver historien, og mye tyder på at Malkenes faktisk anser seg selv som en ideologisk seierherre i fortellingen om Osloskolen.

Malkenes´ store problem er at seiersfortellinger også nødvendigvis må omfatte en taper.

Da er det egentlig litt trist når Malkenes fremstiller det som om taperne i debatten er Skolelederforbundet Oslo. Taperne her, Malkenes, det er elevene. Enten du tror det eller ei. Debatten vi nå befinner oss inne i er en reell mulighet til å diskutere skole og barnas beste.

Jeg inviterer derfor Malkenes til å prøve på nytt, denne gang med utgangspunkt i skolens viktigste oppdrag: å skape mestring og læring hos alle elever. Det er bedre bruk av spalteplass enn krampaktige forsøk på å slå politisk mynt på absolutt alt.