IKT og utfordringer

Det kan minne om stemningen der barn går amok i hagen med den nye fjernstyrte lekebilen, heftig og begeistret. Først senere, når den første gledesrusen har lagt seg, enser man igjen verden omkring seg. Bilen ryddes på plass etter bruk, og inne venter far med middagen. Hvor lang tid skal det gå før vi igjen enser realitetene og kan se på ikt-utviklingen med et fornuftig blikk? Det trenger nødvendigvis ikke være ”gammelmodig” å påpeke både fordeler og ulemper ved nye innovasjoner – heller ikke når det gjelder dette.

Andreas Wiese skriver i Dagbladet lørdag 19. januar 2008: ”Å sette et barn eller ungdom til å ”ta ansvar for egen læring” med en nett-tilkoblet pc er som å be noen gjennomføre en slankekur midt i en gratis godtebutikk.” Vi trenger ikke gå lenger enn til våre ikt -rettede lærerutdanninger for å se at denne spissformuleringen har et snev av fornuft i seg.

Nå er lærerstudenter riktignok voksne mennesker med en viss livserfaring i selvdisiplin, men hvem kan vel med hånden på hjertet si at de aldri er fristet til å svippe fra Word-notatene og inn på VG Nett, msn eller Facebook i løpet av forelesningen?

I et klasserom hvor 25 grunnskoleelever sitter bak hver sin pc vil det dermed være essensielt, for både lærer og elever, at selvdisiplinen er bevisstgjort og på plass. Det krever sin mann å føre opptil flere msn-samtaler, sjekke Facebook og samtidig få med seg lærerens undervisning i sin helhet. Synd er det, ikke minst, at en slik splittet oppmerksomhet kan frarøve lærer og elever/ studenter muligheten til å samles helhjertet omkring lærestoffet i felles undring og inspirasjon. 

TV2 melder om at 6000 norske barn nå får utskrevet sovemedisiner, og at nettopp impulser fra pc og mobiltelefon til sent på kveld kan være én av årsakene til de unges søvnvansker (19.01.08). Dette er et eksempel på at dagens samfunn gir unge sinn mye å forholde seg til, ikke minst gjennom et digitalt kommunikasjons- og tilgjengelighetspress.

I takt med utviklingen av ikt skapes altså et behov for grensesetting. Vi må bevisstgjøre oss selv hvordan vi bruker digitale verktøy, og utvikle sunne grenser i forhold til den tid og energi vi benytter på dem. En slik bevisstgjøring bør i høyeste grad få en plass i pensum på ikt-rettede lærerutdanninger, slik at studentene, når de kommer ut i skolen, kan føre den samme innsikten videre til sine elever.

De burde også få oppleve at digitale verktøy beriker undervisningen deres – og ikke motsatt. Vi bør, som Wiese påpeker, erkjenne den reelle læringseffekten ved bruk av ikt, og våge å se utfordringene i øynene. Ikke minst i målsettingen om bedre Pisa-resultater bør digitale verktøy fungere som en berikelse, helst ikke en ny klamp om foten.