Hvor kommer språkets grenser fra?

Janson, som er professor i latin ved Universitetet i Göteborg, mener språkgrenser kan vi kalle det når vi opplever noen som snakker ubegripelig for oss

– Eller de kan snakke som jeg, altså svensk, sa han.

Språkgrenser kan gjøre kommunikasjon vanskelig, og de kan markere forskjell i tilhørighet.  Hvorfor er det ikke slik at alle snakker likt? En viktig grunn til det er at språk er et åpent system av regler, om enn ikke de samme reglene er i hodet på alle. Det dukker stadig nye måter å uttrykke seg på – noen legger til noe, andre trekker noe fra, og dette kan hvem som helst gjøre. Det som gjelder, er å få andre med på de endringer som gjøres. Språk er en tillært egenskap, og vi tilegner oss denne egenskapen innenfor en gruppe. Derfor er det ikke så lett å endre på språket.

Hvorfor skjer endringer?

– Hvert ord har sin historie. Vi tilegner oss vårt språk i barndommen, og vi beholder det hele livet. I praksis blir svært få mennesker eldre enn hundre år. De eldre virker konserverende på språket. Men etter noen hundre år er det likevel skjedd store endringer, sa Janson.
Som eksempel trakk han da fram den store forskjellen det er mellom det norrøne språket som ble talt i Norden for tusen år siden og dagens vestnordiske språk.
Hva er forutsetninger for at man skal få et muntlig språk? Jo, det må i det aktuelle samfunnet være en armé, altså noen som har makt. Det må være regler, og det må være et navn på språket. Språkene som da oppstår slik, vil være forskjellige i ulike samfunn fordi reglene i dem er forskjellige.

Talespråkene har bestemt landegrensene

For tusen år siden var det stort sett bare ett skriftspråk i Europa, nemlig latin.  Statsgrensene i Europa har sin opprinnelse i at større områder med felles talespråk ble egne land. Deretter utviklet de i de enkelte land et skriftspråk basert på det muntlige språket. Skriftspråket har vært en viktig faktor for å holde sammen en statsdannelse. For om lag tusen år siden hadde vi ett språk i Norden, men ingen stater. De ble dannet senere. Janson sa at den svenske statsdannelsen fant sted på 1300-tallet. (For egen del legger vi til at Harald Hårfagres Norge besto stort sett av dagens Vestland, altså på langt nær det landområdet vi i dag kjenner som Norge.)

Skriftspråk kontra talespråk

– Talespråket, det er vårt eget, mens skriftspråket bestemmes av ”staten” og er regelstyrt, og man strever etter det enhetlige i skriftspråket. Ja, hvorfor har skriftspråket så mange regler og begrensninger? spurte Janson.
Ifølge Janson var grunnen at et enhetlig skriftspråk gjør kommunikasjon enklere. Det gir prestisje å kunne skriftspråket. Våre nære skriftspråk har hatt stor påvirkning fra latin, og latin er ekstremt regelstyrt. Man tilegner seg skriftspråket lenge etter man har lært det muntlige språket. Man er da i en alder da man er mer bevisst og moden til å tåle den møyen det er å tilegne seg skrivereglene.

Norge, et unikt språkland

Janson hadde tatt den store utfordringen å beskrive den særegne norske språksituasjonen, med en stat og to offisielle skriftspråknormer. Situasjonen kan ikke sammenliknes med serbokroatisk – serberne bruker det kyrilliske alfabetet, mens kroatene bruker det latinske alfabetet for det samme språket. Det har historiske og religiøse årsaker.
- I Norge er ikke målet at en skal få ett språk. Ingen andre land har en slik byrde som Norge! Men alle skrivekyndige innbyggere i Norge har dermed en dobbel språkkompetanse. En nordmann oppfatter språkgrenser annerledes enn de gjør i andre land. Og i bokmål og nynorsk fins det ikke bare en mulighet innenfor hver målform, men det fins ofte flere ulike skrivemåter for samme ord. En parallell til det fins ikke i andre land.  Hva som er det rett ordvalg for en nordmann, grunner seg på subtile grenser, og de kan også være forvirrende, sa Janson. Og han ga tydelig til kjenne at han nå hadde beveget seg inn i et faglig landskap som nordmenn kanskje ikke kjente seg helt igjen i. Uansett, han fikk stor anerkjennende applaus for sitt innsiktsfulle foredrag.

Tre av Jansons bøker er oversatt til norsk: ”Latin” (2006), ”Romerinner og romere” (2006), ”Språk og historie” (2009). På svensk er nylig hans siste bok utkommet. Den har tittelen ”Röster og tecken” (”Wahlström & Widstrand).
Janson har ellers skrevet bøker innen latin, allmenn lingvistikk, fonetikk og afrikanske språk.