Gøyalt teater i keiserens nye klær

• Baby Universe
• Regi, konsept og manus: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock.
• Wakka Wakka, Figurteatret Nordland, Riksteatret

Dermed reiser produksjonen spørsmålet om når en teaterforestilling starter. Starter den alt når vi går inn på Riksteatrets nettsider hjemme eller sitter i salen mens lyset er på og leser teatersjef Ellen Horns ord i programmet? Da leser vi blant anna at forestillingen er et samarbeid i anledning 200-årsjubileet til Universitetet i Oslo.

Videre skal den, ifølge Horn, handle om "de vanskeligste og dypest moralske spørsmål vi mennesker kan stille oss", og "kombinerer fantasi og kunnskap på en helt enestående måte"? Det gjør den ikke, med mindre vi snakker så generelt at det blir uinteressant. Til gjengjeld har den andre kvaliteter. Men forventningene som er skapt på forhånd gjør at vi ikke ser dem så umiddelbart som vi burde.

Kvalitetene er framfor alt de klassiske gledene ved godt dukketeater: Denne merkelige menneskeligheten som blir skapt når gjenstander blir manipulert og framstilt for oss med bevegelse og stemme. Når det gjøres som her, med teknisk vett og kunstnerisk forstand, blir sjølve figurteknikken langt på vei kunst god nok i seg sjøl.

De fleste figurene er dokker i om lag en tredjedels menneskestørrelse som blir ført av synlige dokkespillere i gråbrune drakter og gassmasker. Men også andre teknikker for figur- og dokkeføring er i bruk. Både dokkene og vi er i svært gode hender så langt. Spillet går unna med fantasi og friske tak. Vi får tradisjonelle fjelebodeffekter av typen dunke hverandre i hue, litt muppet-show og morsomme nye vrier, sammen med øm og rørende poesi. I tillegg får vi mer moderne teknikker, som videoprojeksjoner og en robot. Kort sagt, flotte opplevelser som i seg sjøl langt på vei rettferdiggjør en såpass storstilt forestilling.

Så er det fortellinga. Vi er i eventyrlandet Framtida. Sola holder på å dø, og menneskene har søkt tilflukt i skyskraperlignende bunkere mens de prøver å finne et nytt univers. Fortellinga er grei nok lenge og detter litt på slutten. På grunn av kvalitetene i figurteknikken hadde vi i utgangspunktet vært villige til å se stort på at ei svak fortelling mest er ramme for poesien i dukkespillet.

Men programmet inneholder mye om universet, og forteller at forskere fra Universitetet i Oslo skal følge forestillinga og holde foredrag underveis. Dette, sammen med teatersjefens innledning, skaper forventninger om at fortellinga skal inneholde noen form for reell erkjennelse om universet og menneskenes plass i det. Det får oss til å leite etter poenger vi ikke finner. Hva for eksempel moderne forskning om universet har å gjøre med dette eventyret forblir svært uklart. Det er fristende å tenke en parallell: En dramatisering av eventyret om Soria Moria slott blir fulgt av en forelesningsrekke om slottsarkitektur gjennom tidene. Både foredrag og forestilling hadde sikkert vært morsomme, men hvor er sammenhengen? Riksteatret burde hatt større tro på kvalitetene i forestillinga, og ikke pakka den inn i gevanter fra keiserens nye klær.  

Wakka Wakka er ei teatergruppe med base i New York og med norske kontakter. De samarbeider med Figurteater Nordland om denne forestillinga. Forestillinga har turnepremiere på Lillehammer 17. januar og turnerer mellom Kristiansand og Tromsø fram til siste forestilling i Bodø 6. mars. Den spilles på engelsk.