Et kompetanseår for lærerne

For det andre har lærerrollen endret seg grunnleggende som følge av endrede holdninger i samfunnet der kravet å tilfredsstille den krevende klienten (brukeren, kunden) har blitt tyngdepunket. For det tredje er ikke lærerlønningene konkurransedyktige nok for å sikre rekrutteringen. Lønnsløftet som vi fikk for noen år siden, er spist opp. Og for det fjerde har den vedvarende kritikken mot lærerutdanningen ennå ikke skapt et studium som gjør kandidatene tilstrekkelig forberedt på situasjonen i skolen. Alle disse fire forholdene er velkjente og veldokumenterte.

Læreryrket av i dag har måttet ta opp i seg et vell av nye krav. Byråkratiseringen av yrkesgjerningen er den tydeligste endringen - der krav om dokumentasjon blir et tidkrevende merarbeid. Lærerne opplever utvidet møtevirksomhet, telling av timer og mer binding av tid, skole- og undervisningsvurdering som kontrolltiltak, krav om tilpasset opplæring for alle individer i klassen, utvidet kontakt med heim og samfunn, krav om organiserte og individuelle elevsamtaler og fagveiledninger og skjerpete krav til begrunnelsen for vurderinger/karakterer samt stadig nye ordninger og reformer.

Som vi vet, har læreren mistet mye av den respekten og den anerkjennelsen han nøt for noen tiår siden. Endringer i de sosiale mønstrene i samfunnet har vært preget av økende individualisme, og det omfatter også større selvopptatthet og kravstorhet hos barn og unge. Styrkningen av individets posisjon er en generell del av en samfunnsutvikling som også lærerne må akseptere. Men lærerprofesjonen blir spesielt sårbar fordi læreren står overfor de endrede holdningene ansikt til ansikt med elevene i klasserommet dag ut og dag inn.

Se for deg en skoleklasse med 29 femtenåringer som er mer opptatt av sms-er enn ozonlaget, tenåringer som er preget av en intens og kommersiell medievirkelighet der materialistisk individualisme er idealet. I følge statistikken er norske klasserom de mest bråkete i Europa. Den omfattende PISA-undersøkelsen plasserer Norge på bunnplass blant alle OECD-landene innen ”bråk, uro og sløsing med tid” i klasserommet.  Denne statistikken bygger på elevenes egen oppfatning av arbeidsro og disiplin. Det ikke lett å for en sliten 60-årig lærer å fange opp enkeltindividets behov til enhver tid i en slik situasjon. Men skolemyndighetene krever det.
Med Opplæringslovens krav har også det juridiske presset økt i skolen. Læreren kan risikere å havne i rettssaker.

Det er naivt å tro at personer som skal velge studier og yrke, ikke fanger opp hva læreryrket krever i vår tid og hva lønn og arbeidsvilkår byr på. Det er ikke nok å fortelle en person med anlegg for universitetsstudier på høyt nivå at det er så fantastisk å arbeide med dagens tenåringer et helt yrkesliv. Å undervise 50 - 100 tenåringer i året i 30 - 40 yrkesår utgjør så mange som 2000 - 4000 elever alt i alt. Alle disse elevene er enkeltmennesker som læreren skal bli kjent med, støtte, forstå og hjelpe, forklare og inspirere, samt gi grunnleggende allmennkunnskap. Læreren skal også være på vakt overfor mobbing, være obs på elever med særskilte behov og elever som sliter psykisk eller fysisk, samt sørge for at fremmedkulturelle integreres i klassen.

Presset har økt; mange fagmiljøer og samfunnskrefter fremmer sine interesser overfor skolen, det ropes om mer psykologi og filosofi i skolen, mer forbrukslære, mer ikt, mer kristendom, trafikksikkerhetslære på timeplanen, flere kampanjer mot mobbing, mer samlivskunnskap, mer friluftsliv, mer hms-arbeid. Men hva skal det da bli mindre av?

Skolen som arbeidsmarkedsfelt står i en særstilling. Bruk at utenlandsk arbeidskraft i læreryrket er begrenset på grunn av språket. Mangel på ingeniører, fagfolk innen bygg- og anlegg, helsepersonell og innen transportsektoren kan avhjelpes ved arbeidsinnvandring. Denne sikkerhetsventilen mangler skoleverket.

Misnøyen med økt arbeidsbyrde og kravene om mer dokumentasjon og rapportering gjelder ikke bare læreryrket. Mange andre yrker vil kjenne seg igjen i deler av beskrivelsen. Men adgangen til retrettstillinger, alternativt arbeid og nye funksjoner utenom basisarbeidet er begrenset i skolen. Den eneste utveien er å gi tilbake til læreren klassiske verdier som tillit, autoritet og autonomi.

Vi trenger en god lønnsutvikling, men vi trenger noe mer, noe banebrytende. Innføring av et kompetanseår med full lønn vil være en stimulans med bred virkning. Kompetanseåret vil gjøre læreryrket mer attraktivt og få mange lærere til å utsette pensjoneringen. Friår gir adgang til fornying, personlig utvikling og ny motivasjon for yrkesgjerningen. En slik ordning gjelder mange rektorer i skolen og omfatter vitenskapelig personale på universitetene.

Spørsmålet er om Utdanningsforbundet er sterkt og profilert nok til å forhandle fram en ordning med friår, eller om fagforeningskampen begrenser seg til telling av tariffkroner.