Er vi blitt en part i Midtøsten-konflikten?

I fagbladet Utdanning nr. 20/2004 på side 27 står det å lese om et besøk til Gaza og Vestbredden: "Ødelegger for en hel generasjon". Denne reisen var det overlege i psykiatri (Aker sykehus) Haakon Aars som hadde. At Aars er i sjokk over det han fikk se, skal overhodet ikke betviles her.
 
Han er både lege og psykiater, og har således rikelig kompetanse til å uttale seg om de fysiske og psykiske lidelser palestinerne har, lidelser vi for det meste er vel forskånet for. De som ønsker en oppdatering på elendigheten, bør lese innlegget. Hans inntrykk er tross alt ferske.
 
Når det er sagt, bør det være grunn til å være kildekritisk, både når det gjelder Aars' syn på årsak og virkning, og til bladets stillingtagen i saken, her utlagt ved Liv Skjelbreds penn. Videre er det betenkelig at organet for yrkesgruppen som skal trene landets håpefulle til kildekritisk og reflektert tenkning, viser så lite sidesyn i en så kompleks sak som Israel/Palestina-spørsmålet. I de fleste konflikter vil det være etiske gråsoner, og sjelden eller aldri noen "svart/hvit-tilstand".
 
I artikkelen til Aars og Skjelbred blir den ene part blir fremstilt som den lidende part, mens den annen part blir den som forårsaker lidelsen. Ifra hverdagen vet vi fra mobbeproblematikk at det er to parter som lider: både offeret og overgriperen. I skilsmissesituasjoner, diskuteres det gjerne hvem som først var årsak til konflikten. Den samtalen kommer en aldri utenom hvis forholdet skal berges. Samtidig fører den neppe til noe konstruktivt hvis den ene part skal utropes til "seierherre" og den andre til "taper".
 
Nå blir ikke alle konflikter stående uløst. En av forutsetningene til løsning, er en oppriktig holdning fra begge parter til at konflikten skal overvinnes, men hvor vidt partene oppfatter at de begge er rede til konfliktløsning er noe helt annet. I samlivsforhold kan den "dømte" part ha et inderlig ønske om å uttrykke sin anger, men uten å vite hvordan det kan skje troverdig. Kanskje er dette et bilde på en dyp frustrasjon som tør ha sterk politisk overføringsverdi, - spesielt til situasjonen i Midtøsten?
 
Nettopp denne problemstilling er drøftet i en ny bok: "Rapporter fra Jerusalem - 2004" av Ester Kristoffersen. Forfatteren arbeider til daglig med klinisk psykologi. Hun har også oppholdt seg i Midtøsten, og fått erkjenne parallellene mellom enkeltpersoner i konflikt og folkegrupper i konflikt. Ved første øyekast virket boken noe ensidig, men etter å ha lest den, gikk det opp for meg at traumatiseringen gjaldt langt flere enn palestinerne.
 
Det alarmerende ved å ha lest boken, var for min del at jeg følte meg lurt - av media. En slik erkjennelse liker ingen. Hvor hadde evnen til å skille klinten fra hveten egentlig vært? Mine "gjennomtenkte" synspunkter på Midtøsten-konflikten var et godt stykke på vei basert på gal informasjon. Onde tunger vil definere dette som indoktrinering fra media der målet er å få leserne til å "ta parti". I så fall blir det som med en utlagt felle:
 
Er en fanget, er en også blitt en part i konflikten. Boken anbefales sterkt for de lesere av Utdanning som måtte være bekymret for dette.
 
Artikkelforfatteren er adjunkt i ungdomsskolen