En drøm fra skraphandleren

Andre må kaste vrak på frihetslivet, der man kan spille playstation hele dagen, bare avbrutt av mat og drikke. Uansett hva barna har gjort i ferien, begynner skolen. I vår har det vært debatt om kvaliteten i norsk skole. Den er visstnok elendig. Barna lærer ikke noe, og hvis de lærer noe som helst, er det å snakke i munnen på hverandre. Disiplin er nemlig et fremmedord i skolen. Elevene kjeder seg, de slåss, og læreren er inkompetent. Skolebyggene er så dårlige, at snart må de som oppholder seg der gå med hjelm.

Men heldigvis er det ikke bare i skolen det finnes problemer. Det øvrige samfunn er også fullt av slikt. Folk ikke gidder å kaste søppel i søppelkasser, og dermed flyter det over med engangsgriller på alle friområder bare solen viser seg fram en time. Tenåringer smugtar bilder med mobilen og legger dem ut på nettet, mobber hverandre og sender stygge meldinger med den samme mobilen. Samfunnet er fullt av vold. Folk slåss og stikker hverandre ned med kniver. Det stopper ikke der, heller. Folk drikker stadig mer alkohol, bøtter ned vin og sprit hverdag som helg.

Mange velmenende politikere og byråkrater tenker sikkert ofte på hvordan de skal løse disse problemene. De klør seg i hodet. Finner de ikke løsninger, risikerer de ikke å bli gjenvalgt. De må vise handlekraft. En effektiv måte å løse et problem på, er å sende det ifra seg. Å nedsette en komité eller en utredningsgruppe, som skal arbeide raskt, men som høyst sannsynlig vil bli såpass forsinket at neste valg er unnagjort før rapporten kommer, er en populær øvelse i ansvarsforskrivelse. Eller, der det er mulig, og det gjelder på langt flere områder enn vi tror: Skolen kan løse problemet! Er det ikke derfor vi har skoler? Politikerne får laget en ny forskrift, et rundskriv, sender det til skolen, og vips: Problemet er borte, ja, så sannelig!

Politikernes tro på at skolen skal løse ulike problem synes visstnok å være uten grenser. Kan ikke barn svømme, må skolen lage en handlingsplan for hvordan barn skal lære det. At barn ikke klatrer i trær eller ikke liker å være ute, er skolens ansvar. At barn ikke spiser frokost hjemme, må også skolen løse. Tilliten til skolen virker enorm. Men dette er også paradokset. Samtidig med at skolens oppgaver har økt, har skolens autoritet i samfunnet smuldret bort. Sammen med lensmann, prest og banksjef, var læreren blant bygdas fremste menn. Læreren satt i kommunestyret, var formann i skolestyret, og folk tidde lyttende når han hevet røsten. Nå er det ingen som bukker for læreren lenger.

Leserbrevspaltene i avisene er i stedet fylt opp med innlegg om hvor inkompetent læreren er: ”Mitt barn får ingen hjelp av læreren. Han kjeder seg på skolen”, undertegnet av frustrert mor. Bestemor på 71 år skriver: ”Det er bare bråk i klassene. Lærerne klarer ikke å holde disiplin”. Foreldrene forlanger service av skolen. De kan ringe til skolen og si: ”Mitt barn har mistet den ene støvelen”, og da må læreren prøve å finne den.

Skolen får nye oppgaver, samtidig som tester i ulike fag viser at  kunnskapsnivået blant elevene synker. Hvorfor synker nivået? Politikerne klør seg mer i hodet. Skolestatsråden grubler sikkert mest, han har jo hovedansvaret. Han må vise handlekraft! Handlekraft består i å utvide skoledagen. Når elevene ikke kan lese, øker man timene i norsk. Når elevene ikke kan stupe hodekråke, utvider man timene i gym. Når elevene ikke har spist frokost, får de et ekstra eple. Hva blir det neste? At man utvikler en test som viser at barn ikke kan strikke? Skal elevene deretter ha flere timer i kunst og håndverk?

En annen måte å vise handlekraft på, er å passe på skolen. Politikere og byråkrater utarbeider spørreskjemaer og kontrollskjemaer som skolene skal svare på. Spørreskjemaene gir ikke bare byråkratene arbeid, rektorer og lærere får arbeidsdagen til å gå med å besvare spørsmålene. De kan svare på spørsmål om hvor mange blyanter klassetrinnet har brukt den siste måneden. Bruker skolen elevmapper? Satser de på storyline? Har de sansemotorikk som en del av kroppsøvingsfaget?

Den tredje måten å vise handlekraft  på er å lage en ny læreplan. Når en ny skolestatsråd entrer departementet, lager han eller hun en ny læreplan, selv om den forrige knapt er forstått og tatt i bruk. I den forrige planen skulle elevene ha gruppearbeid og masse friluftsliv med grilling av pølser i skoletiden. Barn skulle bli glad i skogen. I den nye planen skal elevene ha masse matte og synge engelske sanger fra 1. klasse. Læreren må studere læreplaner og finne ut hvilke kreative metoder og forslag den sittende skolestasråden har. For å få greie på hva statsråden egentlig har ment, blir læreren sendt på kurs og konferanser for å få høre hvor fantastisk det er begynne skoledagen med ringdans og ha idémyldring når elevene skal lære om plantene utenfor skolestua.

Jeg vet ikke helt  hvilken  skolestatsråd eller hvilket klokt hode som har bestemt at vi lærere skal ha møter i skolen. Vi skal ha teammøter, trinnmøter, fellesmøter, fagmøter og spes.ped-møter, og møter der vi diskuterer hva vi skal kjøpe inn. Møtene blir en stadig viktigere del av arbeidsdagen, og det blir flere av dem for hvert skoleår. Møtene endrer vår verden lite, men det er vel kanskje den berømte prosessen som er det viktigste? Det er altså mange møter jeg som lærer må delta i. Jeg tilstår at jeg ikke er like opplagt på alle møtene. Noen ganger tenker jeg på noe helt annet. Det er selvsagt min feil, jeg tar det på min kappe.  Jeg drømmer meg bort, rett og slett.

En gang da tankene begynte å fly, drømte jeg at alle møtene i skolehverdagen var en saga blott. Vi lærere hadde sluttet å svare på alle spørreskjemaene, brukte ikke tid til å sette oss inn i stadig nye lærerplaner fordi gjeldende lærerplan fikk lov til å leve litt lenger og uavhengig av et nytt statsrådsskifte, av hensyn til og respekt for elever, lærere og hjem. Skolen skulle ikke lenger ta tak i alle problemer som samfunnet slet med, og hjemmene hadde igjen det største ansvaret for sine barn. Skolen skulle få være et sted for faglig læring, og ikke fungere som en skraphandler satt til å sortere i et virvar av rot.

Jeg var så naiv at jeg fortalte om drømmen til naboen min, som er skolebyråkrat. Hun lurte umiddelbart på hva vi lærere skulle gjøre med den tiden vi nå bruker til å sitte i møter, svare på spørsmål og lese nye læreplaner.

– Kanskje vi kan forberede undervisning, oppdatere oss faglig og undervise mer, svarte jeg.
 Naboen min ble svar skyldig for et øyeblikk. Så forsøkte hun seg med et motargument. Jeg forsto ikke hva hun sa. Tankene hennes var blitt til et virvar, jeg kunne ikke skjønne annet.

Artikkelforfatteren er forfatter og lærer på Ila skole i Trondheim.