Det krever en landsby – sammen for barns utvikling

For noen år siden brukte vi ord som «mobbing», «krenkelser» og «den enkeltes rettigheter». Nå er begrepene byttet ut og fokuset lagt på andre begreper og uttrykk. Nå er det ord som «gode lærings- og oppvekstmiljøer», «inkludering» og «fellesskap» som gjelder.

Jeg har jobbet i Osloskolen i over 30 år, i ulike roller, men i hovedsak som sosiallærer. Jeg har vært med på skolehistorien og de endringer og ulike pedagogiske og metodiske perspektiver som har vært gjennomført.

Noen vellykkede, noen mindre vellykkede. Det har vekslet mellom noen strabasiøse og andre lekende lette etapper. Alt i alt en minnerik ferd, omgitt av barn og lærevillige medarbeidere i alle aldre.

I disse dager gjør vi vårt beste for å ha et godt elevsyn der hvert enkelt barn skal møtes, lyttes til og ivaretas. Det er spennende og fint å få være med å bygge relasjoner til alle elevene våre uavhengig av hvem de er, hvilken livshistorie de har, personlige trekk, faglige prestasjoner eller individuelle behov.

Jeg har, atter en gang, endret perspektiv og vært med på forandring og nye måter å forstå og drive skole på, og jeg har mer enn noen gang tro på det vi driver med i norsk skole!

Å bidra til å skape robuste samfunnsborgere er et privilegium, og i mine øyne noe av det viktigste vi gjør for fremtidens samfunn.

 «Jeg har trua!» … fordi begrepet robuste barn, for meg, betyr å gi elevene våre erfaring med og trygghet til å være den de er, og at det er bra nok.

Fine ord, ja, men hvordan gjør vi det da? Å styrke enkeltindividet i kraft av fellesskapet gjelder ikke bare i et undervisningsrom, det gjelder på alle arenaer i samfunnet vårt.

Å kjenne, erfare og vite at du får til de arbeidsoppgavene du er tildelt, at du blir sett, at noen lytter og anerkjenner dine synspunkter og perspektiver, at du opplever at du bidrar og er en viktig del av arbeidsplassen din. Det skaper trygge, bidragsytende og robuste mennesker.

La oss fortsette dette arbeidet, men ikke bare vi i skolen. Jeg er så glad i ordtaket «det skal en hel landsby til for å oppdra et barn».

La oss være den landsbyen sammen, uansett hvilken rolle vi har i barn og unges liv. La oss tenke at alle deltakere er like viktige, uansett om du er lærer, forelder, leder, politiker, helsesykepleier, personlig assistent, trener, lege, tømrer, kriminolog, dirigent, bonusvoksen eller sosiallærer.

Hvis alle rundt et barn bidrar samhandlende, tror jeg vi utvikler robuste små og store mennesker. Individer som klarer ta vare på seg selv, samfunnet vårt, våre felles verdier og sist, men ikke minst, klarer å ivareta velferdsstaten og demokratiet vårt.

Blir du med?