Det er ikke alltid like enkelt å vurdere en eksamensbesvarelse i norsk. Som oftest er det ikke et «riktig» eller «galt» svar, skriver Thom Jambak.
Det er ikke alltid like enkelt å vurdere en eksamensbesvarelse i norsk. Som oftest er det ikke et «riktig» eller «galt» svar, skriver Thom Jambak.

Bekymringsmelding om eksamen

Debatt: Arbeidet med eksamen i matematikk har sporet fullstendig av. Jeg er redd vi er i ferd med å gjenta de samme tabbene i arbeidet med ny norskeksamen og eksamen i andre fag.

Publisert

Problemene rundt ny matematikkeksamen i videregående skole er blitt diskutert mye i vinter, og fagmiljøene har vært kritiske til Utdanningsdirektoratets (Udir) prosess i forbindelse med utviklingen av ny eksamensform. Eksempeloppgavene som er publisert, har høstet mye og fortjent kritikk. Kjernen i problemet er likevel ikke oppgavene i seg selv, men selve eksamensformen som Udir besluttet uten åpen diskusjon i forkant og uten at lærerorganisasjonene og fagmiljøene fikk anledning til å uttale seg, eller overhodet visste hva som foregikk.

Nå er jeg svært bekymret for at vi skal gjenta de samme feilene i arbeidet med ny norskeksamen og eksamen i andre fag. Det siste vi trenger er nye runder med støy, politisk uro og eksamensoppgaver som ikke er tilpasset fagets egenart og som ikke gir elevene mulighet til å vise kompetansen sin. Min bekymring går hovedsakelig på to forhold:

Les også: Matematikklærere reagerer sterkt på ny eksamensordning

Først og fremst frykter jeg at også norskeksamen skal utvikles etter en trang mal som ikke gir rom for den typen oppgaver som er viktige i faget. Å formulere lengre og sammenhengende resonnement i skrift har stått sentralt i norskfaget i moderne tid. Derfor trenger vi en eksamensform som gjør det mulig å prøve denne svært viktige kompetansen.

Med erfaringene fra matematikkeksamen friskt i minne, er jeg redd for at vi får en norskeksamen som er stykket opp i flere oppgaver, og kanskje til og med flervalgsoppgaver. Hvis det ikke lenger blir rom for å skrive lengre, sammenhengende tekster, vil konsekvensen bli at elevene ikke utvikler denne helt sentrale kompetansen. Dessverre vet vi lite eller ingenting om hvilke retningslinjer Udir har gitt fagmiljøet som utvikler oppgavene.

I norsk er det som oftest ikke et «riktig» eller «galt» svar.

Et annet sentralt punkt er hvordan norskeksamen skal vurderes. Vi ønsker alle en så rettferdig og forutsigbar eksamenssensur som mulig. Men hvordan lykkes vi med det samtidig som vi bevarer fagets egenart? Dette er komplisert. Norskfagets store styrke er at eleven lærer å formulere lengre og sammenhengende resonnementer og å greie ut om kompliserte saksfelt. Dette er en helt nødvendig kompetanse både i arbeidsliv og videre skolegang og studier. Men det er ikke enkelt å måle på en helt objektiv måte. I norsk er det som oftest ikke et «riktig» eller «galt» svar.

En mulig vei å gå er å prioritere det som er enklest å måle framfor det som er viktigst å måle. Det vil være et feilgrep, etter mitt skjønn. Det er avgjørende at målbarheten ikke blir så rigid at fagets kjernekompetanse presses ut slik at elevene ikke får vist hva de kan på eksamen. En annen, og beslektet tilnærming, er å standardisere selve vurderingen.

I såkalt analytisk vurdering brytes hvert elevsvar ned i delkompetanser og elevene får en poengscore på hver delkompetanse på hver deloppgave. Til slutt kan sensor summere poengene og finne endelig karakter i en forhåndsdefinert matrise. En slik vurderingsform har hittil vært fremmed i norskfaget. Det vil si, det har vært vanlig å vurdere elevenes måloppnåelse innenfor de ulike delkompetansene faget består av. Men vurderingen har ikke vært tallbasert og formelpreget.

En helhetlig vurdering basert på et solid faglig skjønn har vært bærebjelken ved vurdering av norskeksamen. Min mening er at det fortsatt bør være slik. Det er selvsagt viktig at eksamen er reliabel. Det er krevende når eksamen skal teste både dybdelæring og evne til refleksjon. Men løsningen er ikke å gjøre oppgavene mer målbare i form av oppgaver med forhåndsdefinerte svar og poengbasert vurdering. I stedet bør løsningen ligge i å legge til rette for at grupper av sensorer kan ha gode faglige diskusjoner utfra forhåndsdefinerte kriterier. Slik vil vi også styrke tolkningsfellesskapet mellom lærere og øve opp det faglige skjønnet som alltid vil være viktig i vurderingen av en sammenhengende tekst.

Les også: Utvikling av norskeksamen skjer i lukkede rom

Den andre hovedbekymringen min er at de overordnede rammene for utviklingen av nye eksamener ser ut til å bli bestemt i lukkede rom. Det burde være en selvfølge at solid faglig diskusjon ligger til grunn for utviklingen av nye eksamensformer i skolefagene. Dessverre er ikke det tilfelle. Vi kjenner ikke til og har langt mindre fått diskutere de føringene som Utdanningsdirektoratet har gitt fagmiljøet som utvikler ny norskeksamen. Vi vet ikke hvem som sitter i referansegruppa eller hvordan den er satt samen. Dette gjelder ikke bare norskfaget, men også andre fag.

Det er utfordrende når et direktorat er tar styringen over fagfelt og ikke inviterer lærerne i faget inn i prosessen før de viktigste beslutningene er tatt. I Norge har vi lang tradisjon for å jobbe partssammensatt. Nyordet samskaping har vært et mantra i arbeidet med fagfornyelsen. Men i arbeidet med nye eksamensformer er det lite samskaping å spore. Det virker som om Udir verken anerkjenner eller forstår hvor viktig partsamarbeidet er i eksamensarbeidet. Fagorganisasjonene organiserer fagfolk og representerer disse inn i samarbeidet med stat og kommuner. Dessverre undergraver direktoratet dette viktige partsamarbeidet når organisasjonene ikke blir invitert til å være med i hele prosessen. Det vil selvsagt styrke troverdighet til det endelige resultatet når organisasjonene får delta i den faglige utviklingen. Når de organiserte fagmiljøene ikke blir tatt med på råd med skjer det motsatte.

Vi kan ikke lenger leve med at de viktigste spørsmålene avgjøres på bakrommet hos Utdanningsdirektoratet.

Å utvikle ny norskeksamen er ikke enkelt. Arbeidet inneholder mange reelle dilemmaer og vanskelige veivalg. Nettopp derfor er vi så avhengig av god faglig debatt underveis og i forkant. Det er på tide å involvere sektoren i mye større grad i den faglige utviklingen av skolen. Om ikke er jeg redd både faglighet og det gode partssamarbeidet står på spill. Vi kan ikke lenger leve med at de viktigste spørsmålene avgjøres på bakrommet hos Utdanningsdirektoratet.