Fagfornyelsens paradoks: skriftlig eksamen i den videregående skolen

Debatt: Hva har en én-dags prøve å gjøre med selve læringen eller læringsprosessen?

Publisert

6. mars i fjor publiserte Statistisk sentralbyrå en undersøkelse som viste at trekk av skriftlig eksamen kunne påvirke elevenes muligheter til å fullføre videregående skole. «De som trekker skriftlig eksamen, har mer enn 2,5 ganger så stor sjanse for å stryke»[1].

En sentralgitt, skriftlig eksamen minsker sjansene for at de svake elevene får fullført videregående opplæring.

Tallene er kanskje ikke forklarende i seg selv, men det som er åpenbart, er at en sentralgitt, skriftlig eksamen minsker sjansene for at de svake elevene får fullført videregående opplæring. Som lærer legger jeg enormt med ressurser i elever som sliter faglig eller personlig, for å sikre at de skal komme igjennom skolegangen uten at det skal ha for stor negativ innvirkning på deres framtid. Samtidig som at skoleåret går sin gang, krysser jeg fingre og tær for at de samme elevene ikke kommer opp til en skriftlig eksamen. Gjør de det, er som regel løpet kjørt. Det betyr ikke at de ikke evner å produsere tekster, eller at de ikke forstår språket jeg underviser i. Erfaringsmessig kan det være en utfordring for elevene å svare på store oppgaver med flere underspørsmål som krever høy grad av refleksjon, men for noen er også eksamensformen avskrekkende i seg selv. Noen gir opp før de har begynt. Jeg må derfor spørre meg selv – hva er egentlig hensikten med å ha elever som dette på skolen? Er det ikke at de skal mestre en videregående opplæring tilpasset deres kompetansenivå og utviklingsevne, og samtidig lære noe?

Fagfornyelsen kommer i grevens tid. Den inneholder kanskje ikke noe nytt eller revolusjonerende, men det er en ny bevisstgjøring på vårt oppdrag som lærere. Vi skal tenke alternative måter å vurdere på. Prosessen er minst like viktig som målet, i tillegg blir vi oppfordret til å tenke annerledes om målet i seg selv. Må læringen ende i en skriftlig oppgave? Må den ende i en presentasjon? Svaret er åpenbart nei. Endelig blir vi lærerne tvunget til å tenke nytt og helhetlig, og ikke minst skal verdiene og prinsippene i den overordnede delen prege læringen til enhver tid. Menneskeverd, identitet, kulturelt mangfold og etisk bevissthet – alt skal nå ligge fremst i pannen hos læreren i ethvert opplegg. Det ser jeg frem til.

Derfor er jeg redd for at elevene ender opp med en sentralgitt skriftlig eksamen som ikke samsvarer med verdiene og prinsippene i Fagfornyelsen. Hvis vi som lærere skal tenke nytt og på andre måter, så må minstekravet være at det samme skjer fra øvre hold. Når systemet er rigid og lite endringsvillig, er det umulig for oss som lærere å utfolde oss slik vi blir bedt om å gjøre. Jeg håper at dette er noe som blir vurdert, og at man evner å tråkke ut av komfortsonen uansett om endringen kan virke stor og uoppnåelig. Man må begynne en plass. Er det én ting vi lærere har vist den siste tiden, så er det at vi er i stand til å endre oss, og å tilpasse undervisningen på best mulig måte med de forutsetningene vi har.

Kunnskapsdepartementets eksamensgruppe har skrevet i sin rapport at den gjeldende eksamenstradisjonen i norsk skole har gode kvaliteter. De skriver om «muligheten felles nasjonale ordninger gir for en rettferdig sluttvurdering med høy kvalitet»[2]. Man kan jo spørre seg selv hva som legges i begrepet rettferdig. Er det rettferdig at alle elever får like, sentralgitte prøver når alle elever er forskjellige? Poenget med VFL, dybdelæring, opplæringsloven – poenget med Fagfornyelsen – er at elevene skal få arbeidsoppgaver som er tilpasset deres læringsbehov. Hvordan er det da rettferdig med sentralgitte prøver som en skriftlig eksamen? Resonnementet er uforståelig. Det går imot det jeg selv tolker som viktig i Fagfornyelsen, og ikke minst går det imot nyere pedagogisk litteratur. Eksamensgruppa skriver i samme kapittel: «Siden problemstillingene er av prinsipiell karakter, drøfter vi mulige løsninger med sine fordeler og ulemper, men konkluderer ikke». Dette begrunner de med at de ikke har god nok kunnskap innen området. Jeg stusser veldig på dette – hvor mye kunnskap trenger dere for å se at en sentralgitt skriftlig eksamen er uheldig?

Eksamensutvalget viser til alternativer. De skriver det selv: «Tatt i betraktning at eksamen er et mer begrenset uttrykk for kompetanse enn standpunktkarakteren, kan det oppfattes som urimelig at eksamenskarakteren skal ha den avgjørende betydningen»[3]. Dermed foreslår de at endringer må gjøres. For eksempel kan det gjøres på den måten at eksamenskarakteren ikke overstyrer standpunktkarakteren, slik det gjør i dag. Får en elev 2 i standpunkt, men 1 på eksamen, stryker vedkommende i faget. Tanken er vel og bra, men den sier ingenting om at den skriftlige eksamensformen er en utdatert sluttvurdering. Alternativet har ingenting med Fagfornyelsen å gjøre. Dette er ikke en løsning. Det er et kompromiss.

Jeg ber derfor om at dere stiller dere noen enkle spørsmål når dere vurderer eksamensformen i tråd med Fagfornyelsen: Hva er det egentlig en eksamen skal vise? Skal den vise hvem som er flinkest å skrive? Skal den vise hvem som får best karakter? Skal den vise hvem som har best evne til å legge vekk personlige problemer for å sette seg inn i en oppgave de har glemt uken etterpå? Hva har en én-dags prøve å gjøre med selve læringen eller læringsprosessen? Hva med elever som har problemer hjemme? Psykiske problemer, en kjæreste som nettopp slo opp, en venn som har blitt syk, et dårlig selvbilde etc. Ved sentralgitt eksamen må vi rett og slett håpe og satse på at elevene er friske og ved godt mot, at de ikke har noen plager, at de er opplagt den dagen, at det ikke har skjedd noe, osv. Kan du som leser dette, med hånda på hjertet, si at du til enhver tid er i stand til å skrive et to-siders essay der du reflekterer over klimapolitikk, bildeanalyse, diktanalyse eller lignende? For det er det vi forventer av vår ungdom.

Jeg gruer meg. Jeg gruer meg til å lære elevene om hensikten og bakgrunnen for Fagfornyelsen. Jeg gruer meg til å diskutere dybdelæring og vurdering for læring med elevene. Jeg gruer meg fordi jeg samtidig må forsvare at de på slutten av skoleåret kan ende opp med å sitte på skolen i fem timer med en prøve som ender i en karakter (uten tilbakemelding). Ikke minst teller eksamenskarakteren like mye som standpunkt. Standpunkt, som de får gjennom ett år med arbeid og bearbeidelse av tilbakemeldinger fra lærere og medelever.

Noe må skje med dagens eksamensform. Hvis ikke, kan man heller ikke regne med en endring i skolen.

[1] Bech, I. (2019, 6. mars). SSB: Skriftlig eksamen øker risikoen for å stryke.

[2] Utdanningsdirektoratet (2020). Vurderinger og anbefalinger om fremtidens eksamen.

[3] Utdanningsdirektoratet (2020). Vurderinger og anbefalinger om fremtidens eksamen.