«Det är oljans förbannelse», sa
den svenske kulturredaktøren da jeg under et besøk i nabolandet fortalte ham om
alle utfordringene skoleskjermen har ført med seg. Han stilte spørsmål ved at
vi i Norge, tilsynelatende hodeløst, har utstyrt skolene med såkalt 1:1, det
vil si en skjerm til hvert eneste skolebarn, til og med de yngste. Mer enn noe
annet land i verden er Norge det digitale barndomslaboratoriet. Ikke engang
Sverige, som nå setter i gang en gransking av Skolverkets digitaliseringsplan,
har gått så langt som oss. Hvordan endte vi her?
I boka «Skjerm barna» har jeg kartlagt
en rekke lovbrudd som begås gjennom skoledigitaliseringen:
- Skolen skal være reklamefri, men barna får
reklame på skolens digitale enheter.
- Barn har krav på personvern, men skoledingsene
lekker personopplysninger som en sil.
- Skolen skal være gratis, men foreldre må betale
erstatning hvis enheten ødelegges.
- Barn har krav på beskyttelse mot skadelige
innhold, men enhetene har ikke filter.
- Foreldre har rett til å ta avgjørelser på vegne
av barna i private spørsmål, men likevel sendes uregulerte skoleskjermer hjem
og bryter seg inn i privatlivet.
Hvorfor har man ikke fulgt loven?
Hvorfor er Ipad ofte det valgte verktøyet? Hvor tette er båndene mellom
skole-Norge og IKT-bransjen? Og hvem har tjent på at norske skoler i raskt
tempo ble digitalisert?
Jeg har ikke alle svarene, men en ting står klart for meg: Også
i Norge trenger vi en gransking. Av hele skoledigitaliseringen.
Hvem tok beslutningene?
Forfatter Demian Vitanza tok nylig
til orde for at divisjonsdirektør Trond Ingebregtsen i Osloskolen må gå.
Ingebregtsen har aktivt bidratt til skoledigitaliseringen, først gjennom jobben
som leder for Senter for IKT i utdanningen og senere som digitalansvarlig i
Osloskolen. Det finnes imidlertid flere som ham.
Norge har de siste årtiene, gjennom flere reformer, overført
makt i skolen fra stat til kommune. Gjennom denne desentraliseringen har det
blitt skapt en ny ledertype i utdanningssektoren. Disse lederne er ofte embetsmenn,
rektorer, rådmenn eller kommunepolitikere. De har stor innflytelse på utstyr og
økonomi på sin skole eller i sin kommune.
Lederne i skolen begrunner gjerne 1:1 med at digital
kompetanse er en av de fem grunnleggende ferdighetene i skolen. At veien til
digital kompetanse går gjennom 1:1, er imidlertid ledernes tolkning av
lærerplanen, og det er en tolkning som først er gjort de siste årene – for «digitale
ferdigheter» har vært i lærerplanen siden 2006. Hvorfor har de alle gjort den
samme tolkningen?
Armlengdes avstand?
Kanskje fordi disse lederne, over
hele landet, har blitt oppsøkt av konsulentselskaper og selgere som både tror
på produktene sine og har penger å tjene på digitaliseringen. Kanskje også
fordi de har blitt invitert på storstilte konferanser hvor digitaliseringens
mange fordeler er tema.
Er båndene blitt for tette mellom skole-Norge og
IKT-bransjen? Det blir bare spekulasjoner. Men både Trond Ingebregtsen, KS,
Skolelederforbundet og Elevorganisasjonen har signert kronikker sammen med IKT
Norge – det digitale næringslivets egen organisasjon. Det vitner ikke om en
armlengdes avstand til leverandørleddet.
En del av beslutningstakerne har heller ikke hatt armlengdes
avstand til selve produktet. I 2015 gikk Bærum Høyre til valg på mottoet: «iPad
til kidsa». At et politisk parti velger seg en av verdens største merkevarer
som en del av et skolepolitisk motto i en valgkamp, er oppsiktsvekkende på en
dårlig måte. Man kan se for seg tilsvarende slagord med andre merkevarer:
«Coca-Cola til kidsa» eller «McDonald’s til kidsa». Det ville blitt ramaskrik.
Gir det bedre læring?
Hva visste man egentlig om læring og
digitalisering i skolen da man på kommunalt nivå gikk i gang med utrullingen av
1:1?
Jo, man visste at mye digitalisering korrelerte med mindre
læring.
I 2015 kom OECD med en rapport som viser at elever som
bruker mye data på skolen, har dårligere resultater enn andre. Flere kommuner i
Sverige var veldig tidlig ute med digitalisering, og erfaringen derfra er lik.
Det svenske Skolverket konkluderte i 2015 med at det var en sammenheng mellom
omfattende digitalisering og dårlige skoleresultater. Særlig i matte ble dette
tydelig. Jo mer teknologi, jo mindre matte lærte elevene. I Danmark gjorde man
seg lignende erfaringer. Allerede i 2012 så man at lave PISA-resultater
korrelerte med mye iPad i undervisningen. En rekke andre
internasjonale studier peker i samme retning.
Har det blitt bedre? Ikke egentlig. I fjor kom en ny stor
rapport fra UNESCO hvor konklusjonen var følgende: «Det finnes lite robust
bevis på at digital teknologi har en tilleggsverdi i utdanning. […] Mye av
bevisene kommer fra de som prøver å selge [teknologien].»
Bevisene, ja. Jeg har i arbeidet med «Skjerm barna» forsøkt
å finne troverdig forskning som sier at digitalisering gir bedre læring. Jeg
har måttet grave dypt. Mange av de studiene som har vært gjort, mangler
kontrollgrupper. De er ikke egentlig ekte forskning, men piloter, hvor skolen i
samarbeid med en forsker tester en ny digital metode i klasserommet.
Resultatene måles ofte gjennom selvrapportering fra elevene. Var det gøy? Ja,
det var det. Nye metoder i klasserommet og oppmerksomheten fra noen utenfra er
gjerne det, og de har ofte effekt, bare fordi de er nye. Dette kalles
Hawthorne-effekten: Mennesker endrer atferd og ytelse midlertidig når de vet at
endringer har blitt gjort, og når de vet at de blir observert, uavhengig av hva
endringene er.
Hvorfor iPad?
Ingen voksne med kontorjobb ville
akseptert en iPad som arbeidsverktøy. Likevel har 252 331 norske skolebarn
nettopp fått utdelt dette brettet uten tastatur. I andre land har de kastet
brettet ut av skolen, fordi det ikke fungerte til formålet. Norsk
skole har imidlertid tatt en stor bit av eplet til Steve Jobs. Vi har til og
med sertifiserte Apple-lærere. Også det er oppsiktsvekkende på en dårlig måte,
jamfør «Ipad til kidsa».
Det skal ikke undervurderes at Apple, Google og
Microsoft skaper fremtidige kunder gjennom skolen. De systemene du lærer deg
som barn, fortsetter du gjerne å bruke som voksen. Norge er et lite marked for
en goliat som Apple, men de skandinaviske landene er kjent i verden for å være
fremoverlente, rike og moderne. At vi av tek-gigantene kan sees som et viktig
utstillingsvindu for ny teknologi, er svært sannsynlig.
Apple benytter til og med skoler som arena for å
spille inn reklamefilmer, og elever som gratis aktører. Klassekampen har
tidligere skrevet om Trosterudsaken: I 2023 fikk Trosterud skole i Oslo den
tvilsomme æren av å bli valgt ut som location for en slik reklamefilm. Da
foreldrene stilte spørsmål, ble de forsøkt presset til å godkjenne at barna ble
med som aktører. Til foreldrenes etter hvert høylytte protester svarte Trond
Ingebretsen dette: «Apple velger hvert år ut et land som de mener er langt
fremme i verden i digital pedagogikk. I 2023 var det Osloskolen de ville
anerkjenne. […] De ønsket å lage en film for å vise hvordan lærere bruker
digital teknologi i klasserom i Oslo for å fremme læring. Det er en stor
anerkjennelse av Osloskolens lærere.»
Man kan si mye om dette, men la oss i hvert fall slå fast følgende:
nøytral er divisjonsdirektøren ikke.
Sosialt utjevnende?
«Oslo kommune har pålagt oss det»,
svarte rektoren på min lokale barneskole da jeg spurte om hvorfor barna skulle
få sin egen skjerm.
«Og hva er begrunnelsen?» fortsatte jeg. «Hva sier
forskningen?»
«Forskning viser at elevene liker det veldig godt», sa
rektor. «Det er motiverende». (Hawthorne-effekten, ja.)
Han fortsatte med å fortelle at én skjerm til hver elev var
sosialt utjevnende, siden alle elever nå ville få tilgang hjemme. Vel, de aller
fleste barn har egen mobil, og for ungdommer er tallet nær hundre prosent. Vi
vet dessuten fra internasjonal forskning at barn i lavinntektsfamilier bruker
mer tid på skjerm enn barn fra ressurssterke hjem. Hvis skolen virkelig ønsket
sosial utjevning, burde den heller dele ut bøker.
Fordi lærerne ønsket det?
35 prosent av norske grunnskoler er
heldigitale selv om bare tre prosent av lærerne vil ha det sånn, viser en
undersøkelse fra Utdanningsforbundet. 65 prosent av lærerne synes dessuten det
er for mye skjerm i skolen, ifølge en fersk rapport fra Skolenes Landsforbund.
Undersøkelser viser at flertallet av lærerne heller ikke ivrer for KI. Lederne
har altså ikke spurt de aller viktigste yrkesutøverne i skolesystemet om hva de
ønsker seg. Eller i hvert fall ikke hørt på dem.
Mange lærere har derimot blitt pålagt å bruke digitale
læremidler og mistet fysiske bøker. Noen har til og med blitt overstyrt i
klasserommet. På Trosterud skole i Oslo (ja, den samme Trosterud) fikk læreren
Pål Finstad en tilrettevisning fra skolens rektor da han valgte å legge bort
iPaden: «Dersom du fortsatt ikke følger skolens plan for bruk av digitale
verktøy som understøtting av god undervisning, vil dette bli sett på som
ordrenekt som kan få videre konsekvenser.»
Klassekampen fulgte opp saken, men fikk bare skriftlige svar
på e-post. Svarene var signert Trosterudrektoren. Undersøkelser avisen gjorde,
viste imidlertid at det digitale dokumentet var lagret av en
kommunikasjonsrådgiver i Utdanningsetaten. Igjen var lederne på banen og nå
satt de høyt oppe i systemet.
For å spare penger?
Lederne i skolen har kanskje trodd
at de ville spare på digitaliseringen, at digitalt innhold ville bli billigere
enn bøker. NRK har imidlertid regnet ut at skoledigitaliseringen koster 1,7
milliarder kroner i året. Klassekampen har brukket regnestykket ned og vist at
skolene bruker over 2000 kroner på et nettbrett i året, men bare 550 kroner per
elev på skolebøker.
Sparing eller ikke, digitalisering
er dyrt. Er det vel investerte kroner? Hva har blitt kuttet i skolebudsjettene
for å finansiere egne skoleskjermer og lisenser til 635.000 grunnskoleelever?
Vi har ikke noe lobbyregister i
Norge og det er svært lenge siden siste maktutredning, samtidig har skoledigitaliseringen
skjedd på lokalt nivå. Det er på høy tid at det granskes hvor mange
skattekroner som har gått med, hvem som har tjent pengene og hvordan så mange
lovbrudd har kunnet skje uten at noen har reagert. Og noe kan vi slå fast
allerede nå: Digitaliseringen er for kompleks til at de enkelte kommunene håndterer
den på en god måte. Ansvaret for at loven følges bør sentraliseres snarest.
Kari Nessa Nordtun: her trengs det både en gransking og statlig styring.
Utvalgte kilder
- Anne Lene W. Hojem, Bjarte Reve og Sebastian Næss Langaas, iPad til kidsa, Budstikka, 15.06.15.
- OECD (2015), Students, Computers and Learning: Making the Connection, PISA, OECD Publishing, Paris.
- Marte Blikstad-Balas, Per Kornhall og Jenny Maria Nilsson, Det store digitaliseringseksperimentet i skolen, Fagbokforlaget, 2020.
- UNESCO. Global Education Monitoring Report 2023: Summary.
- Per Anders Todal, Noreg er Apples største fan, Dag og Tid, 29.01.2024.
- Fem foreldre, Hvem er Osloskolen lojal mot? Elevene eller Apple? Aftenposten, 22.11.2023
- Jonathan Haidt, The Anxious Generation, Allen Lane, 2024.
- Knut Gjerseth Olsen og Håvard Yttredal, Tvinger lærerne til å bruke iPad, Klassekampen, 07.03.2024
- Ingvild Edvardsen og Tariq Alisubh, Har ikke råd til å fylle nettbrett med bøker, NRK.no, 07.11.2023
- Håvard Yttredal og Knut Gjerseth Olsen, Skolebøker: kr 550, iPad: kr 2000, Klassekampen 13.02.2024
- Utdanningsforbundet, Læremiddelsituasjonen i norsk skule, april 2023
- Aftenposten Dypdykk: Hvordan kom nettbrettet inn i skolen?
- Gaute Brochmann, De digitale prøvekaninene, Cappelen Damm, 2020.
- Åse Brandvold, Den digitale skoleturen, Klassekampen, 05.02.2024
*) Kronikken stod først på trykk i Klassekampen 11.09.