Det tekniske språket og skolehverdagen

De fleste i Norge er enige om at språk er viktig. Interessen for og bevisstheten rundt språk er økende og synlig til stede i avisene og mediene. Jeg tenker på språkprogrammet til Petter Skjerven på NRK: Typisk norsk, på språkspalta til Per Egil Hegge i Aftenposten: Språket vårt og på bøkene hans: Heng ham ikke vent til jeg kommer(2004) og Ridende rytter til hest(2005), og på Helene Uris bok: Hva er språk(2004). Språk fra ulike fagområder og områder ellers av livet blir fokusert på i disse programmene, spaltene og bøkene. Jeg følger med av stor interesse.  

Jeg reagerer på en del av ordene som preger den pedagogiske debatten, rundt eksempelvis Kunnskapsløftet, (ny skolereform for grunnskolen og videregående skole). Undertegnede opplever mange av ordene som brukes som tunge og vanskelige å forstå og ødelegger for helhetsinntrykket av en ellers viktig og nødvendig reform.

Eksempler på ord jeg vil trekke fram som tomme og intetsigende er:

• operativt dokument/operative dokumenter
• bærekraftanalyse
• målstyringsmodell
• implementering
• inkrementelle handlinger
• quick wins

Min opplevelse av disse ordene er at de blir brukt som om at vi skal skjønne hva de betyr uten at denne forståelsen er til stede. De ordene jeg har nevnt virker både intetsigende og forflatende. De oppleves som meningsløse og sier meg ikke noe.

Det er også større innslag av ord fra næringslivet i den pedagogiske debatten og i den dagligdagse, pedagogiske samtalen. Ord som kunder, skoleeier, konsern, profitt,
kunnskapsproduksjon, innsatsstyrt finansiering og konkurranseutsetting går igjen i diskusjonen. Blårusspråket farger den pedagogiske hverdagen. Mens det tidløse – det å stå i en formidlingssituasjon – ikke kommer fram og blir ikke viet oppmerksomhet i tilsvarende grad.

Jeg har ikke problemer med å finne meg en ordbok eller søke på Internett for å finne ut mer om begrepene. Det er ikke der problemet ligger. Men ordene virker tåkete og uklare og de blir brukt som om at det er en klar oppfatning hva de dreier seg om.

I den videre formidlingen og i den pedagogiske debatten ønsker jeg meg enkle, klare og tydelige ord med sterkere innslag av handlende individer og ord som er nære, tydelige og som gir de menneskene som er med en følelse av nærhet og klarhet. Å arbeide daglig med, for og blant mennesker forutsetter tett kontakt og dialog. Og det forutsetter at en bruker et språk som rommer andre dimensjoner. Som eksempel på andre dimensjoner vil jeg nevne: 

• en er underveis i livet
• at en forstår hverandre
• at skolehverdagen er full av kvalitative opplevelser
• at en kan få noe å grunne på og undre seg over
 
I dag erfarer jeg at det tekniske språket i for stor grad har fått dominere arenaen.

I presentasjonen og debatten videre ønsker jeg flere entusiastiske og begeistrende ord. Som eksempel på en som bruker slike ord vil jeg bruke filosofen Jon Hellesnes. Han bruker ordet skakande oppleving (1988). Han bruker ordet om opplevelser som gjør noe med oss, som snur alt på hodet og som gir oss opplevelser langt inn i grunnvollene, som gir oss erfaring langt ut over det vi hadde fra før, som gir oss en sjelesettende opplevelse og erfaring.

For mitt vedkommende fikk jeg ei skakande erfaring da jeg oppdaget ordet ane. Før jeg oppdaget ordet, var det ikke i min bevissthet. Jeg pleide å si at jeg forsto uten helt å vite hva det innebar. Men da jeg oppdaget ordet, ble det annerledes. Ordet dekket noe jeg hadde hatt behov for å uttrykke, men som jeg ikke hadde hatt ord for før. Ordet ane innebærer en dimensjon av å være på vei til å forstå noe, men det ligger samtidig et snev av tvil under overflaten. Den det gjelder skimter konturene av noe han/hun tror på eller gjenkjenner. Musikeren Ravi bruker ordet utadæsjælåpplevelse(2002). Dette ordet er oppkonstruert, men rommer noen av de samme dimensjonene som ordet skakande. Jeg ønsker å få flere slike ord i den pedagogiske debatten og kursvirksomheten. Jeg får ingen skakande opplevingar av det tekniske språket. Det blir fort for knusktørt og kjedelig. Og så blir det ingen lidenskap heller.

Jeg tror forfatterne kan hjelpe oss med språket vårt i de pedagogiske samtalene. Jeg følger opp Sverre Therkelsens bønn fra 1970:

   ORD

 Færre ord! – Min hund
 er fåmælt; det minste knurr
 har mening
 Tror De jeg samler på
 gneldrebikkjer?

 Langsommere! – Så kan tanken
 holde tritt. Løsrevne snøgg-ord
 virrer omkring
 som satellitter på sjølstyr
 og korker hele trafikken.

 Kelner! – Gi meg to tre
 langsomme ord
 med sjel i

Lærere har lang tradisjon for å se det enkelte mennesket og samtidig være nær og synlig i det de foretar seg. Pedagogikk er å legge til rette for vekst og utvikling og for møtet (Buber 1967). Det kan være møte med en tekst, en elev, en lærer, en opplevelse, en historisk person eller en hendelse. osv.

I kursing av lærere med fokus på ny skolereform, og i den pedagogiske debatten, ønsker jeg større innslag av nære, klare og tydelige ord. Samling med lærere skal være trendsettende for hva som skjer av utvikling og som setter dagsorden for hva en er opptatt av i skolen. I direkte
møte med mennesker trengs det varme og nære ord som kan skape tillit og trygghet. Det virker som om vi som arbeider i og med skolen, i for stor grad er opptatt av å bruke ord og uttrykk fra den tekniske verden overført på mennesker og det faller uheldig ut i denne konteksten.

Dette kan handle om hva slags kunnskapssyn vi har på det som beriker oss og hva vi tillater å utsette oss for i livet. Det kan handle om det Susanne Bang sier i boka Rørt, rammet og rystet (2003 s. 113): ”Det handler om hvor mye kontakt vi har med det som skjer i oss mens vi er sammen med andre, men også hva vi sier til oss om det.” Jeg tror at det Susanne Bang tenker på er at det er viktig å kommunisere med andre om det vi opplever og at vi i tillegg er observante og fintfølende nok til å få med oss de forskjellige nyansene i det som skjer i denne prosessen, en varhet som kommer til uttrykk i et dikt av Sidsel Mørch (1990).

   Møte

  Det var en gang et dikt
  og en mikroprosessor
  som møttes på en vei.
  Jeg skal til menneskenes hjerte,
  sa diktet,
  hvor skal du?
  Jeg vet ikke,
  sa mikroprosessoren,
  men jeg må skynde meg videre.