Det skeive tårnet i Pisa

Jeg har vært i Pisa og der stod jeg i kø sammen med tusenvis av mennesker for å komme opp og få litt utsikt. Jeg ble ikke imponert. Utsikt har vi hjemme. Jeg har vært på Galdhøpiggen, for å si det slik, og i Geiranger.

Noe av det første menneskene kom på, var å bygge tårn. Det var i Babel. Det var ikke så vellykket, har jeg hørt. Den dag i dag snakker vi om ”babbel” når vi ikke skjønner noen verdens ting. Tåkeprat var det den gangen også. Kanskje grunnen svikta?

Nå tror alle at Pisa er bra. Selv om det er aldri så skeivt. Et utsagn blir ikke sannere av å bli gjentatt. Mange tror det.  «Har du hørt det?»  sier de, «noe så fælt, har du hørt det, du også?” Og så tror de på det, selv om det er aldri så skeivt, og så babler de i vei og tror de har greie på det.

Jeg har lest at de er redde for at tårnet skal falle en dag, så de forsøker å stabilisere det. Men det er ingen som har tenkt å rette det opp. Da gidder jo ingen komme og besøke det.   Det ville jo blitt ruin. Det har økonomene sagt, og de skal man jo høre på. OECD og sånn, mener jeg. Det er de som har rett til å uttale seg om slikt, for hva gjør folk uten penger? Nei, har man penger, kan man mene noe om hva som helst. For det er penga som styrer verden. Da kan man kanskje lage et verdensmesterskap i lesing. Og da kan alle bable i vei på sitt språk, og de som er best er sikkert de smarteste og de blir de rikeste og de rike har jo makta og da har det best. Og det må jo bli oss, ellers er det ute med oss.

Men tenk om vi ikke skal til Pisa i det hele tatt, men til Paris f eks. Der står i hvert fall tårnet rett. Kanskje det er bedre fundamentert? Kanskje står det frihet under det ene beinet og likhet under det andre?  Kanskje står det brorskap under det tredje også? Når jeg står i toppen av Eiffeltårnet, vet jeg at det kostet å bygge det. Det kostet blod og tårer og hodene rullet for at ikke pengefolka, makteliten og dårskapen skulle fortsette å regjere. Tenk om det er Paris vi skal til, der folk tenker på hva som bygger folk, og der tårna står rett!

Eller kanskje vi rette og slett skal se litt på hva vi driver med sjøl her på berget? Vi kan kanskje klatre opp på Galdhøpiggen og få litt utsikt, eller Snøhetta for den saks skyld?  Kanskje oppdager vi at vi har utsikt nok her hjemme, og innsikt faktisk! Vi trenger ikke at noen som kommer drassende med skeive tårn for å vise oss utsikten. Kanskje vi skal gå på toppen sjøl som vi har gjort i alle år og bli spreke og nyte det vakre landet vårt som vi har bygget på gode tradisjoner og godt folkevett. Og så kan vi kanskje være stolte av fredsprisen vår og dele den ut til mennesker som tør å si makta imot og som ikke gjør knefall for penger og økonomer og kinesere og slikt. Jeg vet ikke helt, men kanskje vi rett og slett skal titte litt i grunnlover og skolelover og undervisningsplaner og fylle unge sinn med verdier som ser lenger, dypere og bredere enn økonomiske organisasjoner har som formål og bekymring?  Kanskje trenger vi ikke melde oss på i dette verdensmesterskapet noen har prakket på oss? Kanskje skal vi holde oss til de gode planene vi alt har?

Men så er det disse ungdommene som ikke kan lese da, og som dropper ut av skolen fordi de ikke får til matematikken. Skal vi ikke bry oss om dem, da?

Jo, absolutt. Vi kan starte med å gi dem troa på noe, noe som er viktigere og større enn dem selv, noe som er mer verdt enn glossy rikdom og egoistisk nytelse. Den er for flyktig til å fundamentere livet på. Vi kan f.eks. starte med å gi dem innhold i begreper som ansvar, omsorg og respekt. Vi kan hjelpe dem å bygge fellesskap og tro på at det går an å lage noe sammen, å skape og løfte en nasjon. Vi kan gi dem tro på at deres bidrag er verdifullt. Så verdifullt at det blir meningsfullt å lære noe, lese noe og forstå sammenhenger. Vi kan pusse støvet av begreper som solidaritet, tro, samhold, tilgivelse, og fyndord som: «Gjør din plikt, krev din rett.»

Kanskje det handler om mer enn å lese, kanskje det handler om å forstå? Kanskje det handler om mer enn å regne, eller beregne, for å si det litt ekkelt. Kanskje det handler om å bygge, skape, bruke kunnskapen, sette den sammen, sette den ut i livet?

Kanskje det ikke handler så mye om naturvitenskapelig kunnskap, kanskje det handler om innsikt og hjerte for skaperverket? Kanskje det handler om å bevare en febersyk klode. Kanskje det handler om å handle? Vi vet kanskje nok? Ungdommen må lære om mot og om vilje og tro og dyrke nasjonens helter i isødet, mens isødet enn finnes. Da gidder de kanskje å stå opp for de har noe stå opp for? Det er bruk for dem.

I Pisa holder et tårn på å falle.

Når dødskampen endelig er over, har jeg sikret meg en solid gravstein fra Dovre. Der jeg har risset inn følgende innskrift.

Hvil i fred:
Rest in Pisa.

Enig og tro til Dovre faller.

Anders Heimdal,

kontaktlærer ved Ytre Enebakk skole i Enebakk kommune, Akershus.