PISA - et feilretta skole- og maktpolitisk instrument

En tar det nærmest for gitt at PISA-resultater er et svar på hvordan det står til i skolen. Før PISAs inntog i norsk skole hadde man i større grad fokus på skolens hovedmål og hva som er nedfelt i skolelov og læreplan, slik som dannelse, solidaritet, samarbeid … «gagns menneske». Dette er kvaliteter som dessuten synes å være svært viktige for å klare seg i samfunn og arbeidsliv. Vi har mye forskning som viser slike sammenhenger.

Nå dreier skoledebatten seg i stor grad om testresultater på PISA, rangeringer og læringstrykk. Begrepet læringstrykk som brukes i denne debatten, hviler etter min vurdering på manglende elementære kunnskaper i læringspsykologi.

Hva måler PISA?

PISAs forskere er ærlige nok og gjør det klart at de ikke forholder seg til de ulike lands læreplaner. En har i PISA valgt ut fagfeltene matematikk, lesing og naturfag. Det er her interessant å legge merke til at en i stor grad synes å vektlegge resultatene på disse prøvene som et gyldig resultat for hele skolens virksomhet. Resten av skolens fag og mål er holdt utenfor, for eksempel historie, fremmedspråk, praktiske fag og estetiske fag. Sosial læring blir nærmest å betrakte som en hemsko i PISA-sammenheng.En står derfor overfor en målforskyvning. En målforskyvning som en nå for alvor bør begynne å se nærmere på.

PISA – OECDs styringsinstrument

OECD har brukt PISA som et internasjonalt styringsredskap. OECDs skolepolitiske innflytelse er blitt større og kraftigere enn noen kunne tenke seg. Etter manges vurderinger har de fleste land i svært liten eller ingen grad drøftet OECDs styringsmakt og styringsmål.

I 2008 kom OECD med sine økonomiske råd for Norge, Economic Survey Norway. Dette er etter min oppfatning råd som kommer klart på kollisjonskurs med det våre sentrale politikere vurderer som gode økonomiske samfunnsmål og god sosialpolitisk tenkning. En kan lese følgende: «Norge bør øke lønnsforskjellene, og en bør vurdere å øke arbeidsledigheten», for å nevne noe. Når det gjelder målet om en «bedre skole», kan vi blant annet lese: «Satse på større klasser, legge ned flere skoler, vektlegging av mer testing og offentliggjøring av resultater på skole- og lærernivå.» Kanskje har noen skolepolitikere begynt å lytte til disse rådene. Det er kanskje derfor Utdanningsforbundet i disse dager er i gang med kampanjen «Stopp storklassen».

Fra faglig hold har en i flere år advart mot denne «styringsmakta» uten at våre politikere på sentralt hold har tatt dette til etterretning. New Scientist hadde en stor artikkel hvor de henviste til flere internasjonale studier hvor de påviser at det finnes ingen sammenhenger mellom resultater på PISA-tester og det enkelte lands økonomiske konkurranseevne. Dette altså i kontrast til OECDs mål når det gjelder deres bruk av PISA. Dessverre konkluderer de fleste rapportene med at slik PISA-testingen er lagt opp, stenger dette derimot for læring av de viktigste egenskapene som trengs i et samfunn og i et arbeidsliv. Det handler blant annet om sosiale ferdigheter, kreativitet og initiativ. New Scientist hevder videre at PISA virker svært målforskyvende i forhold til de enkelte lands overordnede mål om en god og samfunnsbyggende skole. Elevene blir kanskje flinke til å få gode resultater på PISA-prøver, men dette sier lite eller ingenting om det å klare seg senere i skole-, arbeids- og samfunnsliv.

Bukken og havresekken

PISA er et stort internasjonalt prosjekt. Arbeidet med PISA har vært ute på anbud der ulike grupperinger har konkurrert. Det var derfor en stor overraskelse i flere faglige leirer da konsernet Pearson Inc ble tildelt ansvaret for testingen i 2015 for viktige deler av PISA. Pearson er verdens største aktør innen det globale utdanningsmarkedet. Selskapet eier dessuten Financial Times og The Economist. Det har dessverre utrolig nok vært stille rundt denne problematikken.

Pearson har vokst mest når det gjelder tester og analysemateriell og er verdensledende når det gjelder læremidler fra barnehage til universitet. Pearson vil gjennom PISA skape et globalt behov for tester og undervisningsmateriell. PISA-engasjementet er derfor ei gullgruve for Pearson. Dette er et klassisk eksempel på bukken som passer havresekken. Det vil si at gjennom PISA skaper Pearson-konsernet et behov (eller definerer problemet), og i neste omgang selger de selv «behandlingsprogrammene».

Trenger å rydde i eget hus

Det er på tide at vi her i landet (våre sentrale politikere) ser hva som er i ferd med å skje i forhold til våre skolelover og læreplaner. All internasjonal forskning synes å vise at PISA har maktpolitisk styringskraft på skolens virksomhet i en slik grad at det skjer en klar forskyvning bort fra vedtatte norske skolepolitiske mål. Dessuten er ingen i tvil om at mange lærere nærmest blir presset til å bruke verdifull tid til å trene på PISA-oppgaver.

«Teaching to the test» er derfor blitt mer vanlig enn mange er villige til å innrømme. Vi trenger blant annet i større grad å fokusere på skolens sosiale verdigrunnlag som ligger implisitt i skolelov og læreplaner. Vi bør frigjøre oss fra PISA-kulturens  instrumentalisme og i større grad fokusere på og evaluere gode pedagogiske programmer som er med på å fremme skolens mål og helhetskultur.

Slik det er i dag, løper vi etter PISA-resultatene og tror at PISAs resultater viser det reelle bildet av en god skole. En god skole blir dessverre veldig ofte identifisert med gode PISA-resultater, ikke bare av politikere, men også av industriens folk. Lederen for NHO hevder blant annet med henvisning til PISA – sitat: «middelmådige resultater kan ikke aksepteres av næringslivet». PISA-konkurransen er blitt et panisk kappløp om å være best, mot et mål som en for lengst har innsett har en tvilsom sammenheng med hva som bør være en god skole.

Odd Haugstad er pedagogisk-psykologisk rådgiver og faglitterær forfatter.