Annonse
Debatt

En dag i året overtar foreldrene ved Hasle skole i Oslo jobben til lærerne. Journalist i Utdanning, Sonja Holterman, meldte seg til tjeneste. Her er hennes historie. Foto: Sonja Holterman

«Jeg er vant til å tisse når jeg må»

En journalist planlegger og gjennomfører to skoletimer.

Del side


Annonse

Følg Utdanningsnytt på Facebook!

Jeg må huske å tisse først. Det var en av tankene som dukket opp da jeg meldte meg som lærervikar. En dag i året overtar elevenes foreldre Hasle skole i Oslo. Sønnen min går i fjerde klasse, og jeg meldte meg til tjeneste. Jeg fikk tildelt to timer. To timer, det er ikke mye, når man tenker på hvor mange timer læreren må stå foran klassen. Men for meg var to timer det samme som 120 minutter og 7200 sekunder, og det var ikke lite. Det var et solid antall sekunder som jeg skulle stå foran klassen og få dem til gjøre noe. Dette noe skulle ikke være noe-som-helst. Det måtte være, tenkte jeg, noe ekstraordinært, lærerikt og morsomt.

FOTO: Sonja Holterman

Ideer dukket opp, ble forkastet og erstattet av enda villere planer. De ble også forkastet, heldigvis. Jeg ringte en medmor i klassen, en som skulle være lærer sammen med meg disse to timene. Hun er utdannet barnehagelærer og jobber i barnehage. Hun kan barn, men hun hadde ikke tid til å prate og skulle ringe opp igjen. Det gjorde hun ikke fort nok. Jeg ringte igjen, meldte og ringte. Kan vi møtes? Vi må planlegge, forberede og finne ut hvordan vi skal gjøre dette. Legge en plan.

 

Som sagt, hun kunne barn og syntes ikke 7200 sekunder var så voldsomt. Hun ville gjerne at vi skal forberede oss, men kanskje ikke så voldsomt, ned til det enkelte sekund og ikke så lenge i forveien. Dette sa hun ikke rett ut, men jeg er ikke dum, jeg skjønte. Det hjalp ikke å skjønne, så jeg la en plan på egen hånd.

Jeg noterte og justerte og til slutt så planen slik ut:

Elevene skal skrive en bok. På PC. Noen tegner, noen lager plottet, noen lager karakterene og noen skriver. Ikke bare en bok selvfølgelig. De skal deles inn i tre grupper og hver gruppe skriver en bok. Tegningene må fargelegges, og de må også tegne omslag til bøkene. Når de er ferdige renskriver jeg og så printer vi dem ut og gir elevene hvert sitt eksemplar. Temaene for bøkene skulle være monster.

 

FOTO: Sonja Holterman

Lærerdagen kom. En onsdag i februar. Jeg pakket veska. La inneskoene nederst, satte mobilen på lydløs og øverst lå planen, skrevet på flere a-4 ark.

Jeg er urolig. Ikke veldig, men litt, sånn som når jeg for en del år siden skulle på skolerevyscenen.  Jeg lurte på hvordan de elevene i klassen ville ta imot meg. Ville de like det jeg hadde å presentere? Var planen min god?

Skoledagen startet klokka 11.45 for meg. Men før det skal jeg ha et planleggingsmøte med kollegaen min. Klokka 11.05 går jeg inn på personalrommet. Jeg legger fram planen for barnehagelæreren og hun lytter. Og så ser hun på planen, på notatene mine og kommer med noen innspill.

 

FOTO: Sonja Holterman

Blir det litt knapt med tid? De har ikke datamaskiner og kunne elevene kanskje få velge om de vil lage bok, eller kanskje heller skuespill eller tegneserie? Gruppene bør kanskje være litt mindre sånn at alle får en oppgave? Joda. Hun har noen poeng, og vi leter oss fram til utstyrsrommet og henter ark som erstatter PC`ene. Men det med tida. Nei, jeg tror de skal rekke det. Det er tross alt to sammenhengende timer. En hel haug med minutter og sekunder.

Langfriminuttet starter, vi får tilgang til klasserommet og jeg oppdager at kateteret er borte.  Og helt foran i klasserommet står en liten tribune, en tilskuertrapp. Hvor skal jeg stå, og hvor skal jeg legge arkene med planene mine?

Jeg stapper dem i lomma, og skyver pultene sammen, to og to. Vi flytter stoler og vurderer resultatet. Det er noe rart her. Flere av gruppene har bare tre eller fire stoler stilt opp rundt seg. Vi har laget seks grupper. Og nå ringer det snart inn, og jeg må tisse. Eller egentlig må jeg ikke, men jeg er nødt til å ta den turen på do. Hvis ikke risikerer jeg å måtte løpe fra klassen og rede grunnen for anarki og kaos.

 

FOTO: Sonja Holterman

Det får bli seks grupper. Det går bra. Krever bare enda en liten endring i planen. Den tar jeg på do. Jeg går fort, gjennom hallen og ut på gangen. River i toalettdøra, først den ene, så den andre.  Låst. Nå rakner planen. Jeg må tisse og det er snakk om minutter, to eller tre, før skoleklokka ringer og elevene strømmer inn til et klasserom med bare en lærervikar og ingen planer. For de ligger i lomma mi og jeg vet ikke hvor toalettet er.

Personalrommet, tenker jeg, der må det være do. Jeg vet at mange læreren har små arbeidsplasser og at kontorfasilitetene ikke er som dem, som for eksempel, en journalist har. Stort skrivebord, datamaskin, en god stol, hyller både foran og bak og flere toaletter i nærheten, det har de kanskje ikke, men minst ett do i nærheten må de da vel ha. Jo, det har de og jeg setter meg. Må ikke tisse, men sitter nå der og benytter anledningen til å endre planen. Ikke særlig hygienisk kanskje, men må man så må man, og nå må jeg planlegge.

Jeg rabler fort ned ett tema til. Den onde rektoren. Aner ikke hvor det kom fra, men nå har jeg i alle fall seks ulike tema på planen. 

 

FOTO: Sonja Holterman

Klokka ringer, klimprer og durer, og jeg er på plass i klasserommet. Skal vi ta imot dem i døra? Begge vi lærervikarer stiller oss rett utenfor den smale døråpningen. Elevene kommer gående, og stanser. De ser på oss. Hvem skal de hilse på først, og hvordan i all verden skal de komme seg inn i klasserommet når to mødre står her og sperrer inngangen?

Jeg går inn. Stiller meg der kateteret skulle vært.

Barnehagelæreren trykker elevene i hånda, presenterer seg og ber alle barna sitte på tribunen. De gjør det og ser på meg, men jeg ser på planen. Det er hun andre som skal starte. Hun skal presentere opplegget og meg, og så skal jeg prate om historiefortelling. Det går bra. De synes det er interessant nok å høre på oss, og de vil gjerne lage bok og skuespill. Elevene bruker litt tid på samordne stol og penal, og når det er gjort ser vi at en gruppe består av bare jenter, en annen har tre gutter og dessuten vil to av dem lage skuespill og en vil skrive bok. Og de fleste vil ha «Den onde rektoren» som overskrift.

De får bytte, og vi ender opp med fem grupper, noe som også var det som stod på planen. (Den reviderte.) Tre grupper vil ha «Den onde rektoren» som tema, en velger «Valentin» og den siste finner på at de skal skrive en bok som heter «Redrum». Valentin-gruppa ble litt satt ut da de skjønte at «Valentin» ikke var «Halloween». Vi aksepterte både Redrum og Lille Valentin selv om det ikke stod på planen.  Så jobbet de. Litt høylytt. Vi sendte skuespillerne ut i hallen for å øve der. De ble så fornøyd med det at jeg måtte følge etter for å se at de ikke var på vei ut i skolegården for å kaste snøballer uten votter.

 

FOTO: Sonja Holterman

Den ene gruppa gikk opp på scenen, bak forhenget. Den andre fant et hjørne, i skjul bak garderoben. De skrev replikker, øvde og fordelt roller. Ingen krangling, ingen snøballer og ikke noe kaos.

Inne i klasserommet sitter tre grupper og skriver og tegner. Og diskuterer. Litt høylytt. Jeg lener meg over gruppebordet og spør om det går bra. Akkurat da ringer mobilen. Jeg har jo selvfølgelig satt den på lydløs, men duringa fra bukselomma er ikke til å ta feil av. Jeg tar den fram, ser at det er en person jeg veldig gjerne skulle pratet med og lurer på om jeg kunne tatt den? Elevene ser forskrekket på telefonen, og så på meg. Jeg trykker bort anropet og putter den tilbake i lomma. Jo, det går bra, sier elevene etter å ha kommet over mobilsjokket. En av dem svarer ikke. Han har sklidd langt ned på stolen og jobber med å gjøre et lite hull i buksa større. «Hva gjør du da?» spør jeg. «Nei, jeg vet ikke helt hva jeg gjør,» svarer han og drar fingeren ut av buksehullet.

Ikke bra. Jeg ser etter barnehagelæreren, men hun hjelper en annen gruppe. Fort leser jeg starten på historien gruppa har laget og spør gutten som ikke vet hva han gjør om hva han synes skal skje nå. «Noe skummelt. Noe om at rektor ikke er et menneske, men en varulv.» Jenta som har fått i oppgave å skrive, skriver. Jeg er fornøyd. Sånn nå er alle i aktivitet. Eller? En jente sitter rolig og kikker på blyanten hun har i hånda. «Vil du kanskje tegne varulven?» spør jeg og drar et av arkene bort til henne. Det vil hun gjerne, men hun vet ikke hvordan en varulv ser ut. Mobilen, tenker jeg, og drar den opp av lomma igjen. Aldri så galt og så videre. Jeg googler «varulv», får opp masse bilder og legger mobilen foran jenta. Den ene varulven er skumlere enn den andre, grå og sorte og med fæle tenner og definerte magemuskler. Jenta ser på bildene som jeg sviper foran henne. Plutselig sier hun stopp og: «Den vil jeg tegne.» «Eh, ja, men akkurat den er kanskje ikke helt,» og lenger kommer jeg ikke før jenta har dratt til seg både mobilen og arket, og er i gang med å tegne. «Joda, den passer fint den der,» mumler jeg. Bildet jenta har valgt forestiller ikke noen varulv, men et flaggermus-ansikt. Jeg kan ikke bebreide en jente på ni år at hun valgte en søt flaggermus framfor varulver, men Google kan jeg bebreide. Hva feiler egentlig Google? 

 

FOTO: Sonja Holterman

Jeg trekker pusten dypt, og går slentrer ut i hallen. Passer fint å sjekke opp dramatikerne. Og de jobber fortsatt, men trenger hjelp til et par replikker. Det får de, før jeg går inn igjen i klasserommet. 

Det er fortsatt en time igjen. 3600 sekunder. Tenk om de mister konsentrasjonen eller blir ferdige om 1800 sekunder?

Men de gjør ikke det. Barna jobber og har en eksemplarisk skoleoppdragelse. Det blir ikke kaos eller anarki. Men de blir heller ikke ferdige. Langt ifra. De har skrevet starten på en bok, tegnet to illustrasjoner og skrevet replikker til et skuespill. Men midtdelen og slutten mangler, tre-fire illustrasjoner og innøvingen av replikkene mangler også.

Vi framfører likevel. Barnehagelæreren leser med innlevelse og trøkk, jeg viser tegningene, og to grupper har teaterforestilling (med en jukselapp som går fram og tilbake mellom dem.)  Også er skoledagen er over. Elevene rasker med seg sakene sine og forsvinner ut og jeg henter ut arkene med planene fra baklomma.

 

FOTO: Sonja Holterman

Forestillingen er over, og den gikk bra. Gjorde den ikke? Jeg vet ikke helt. Ingen sa noe, ingen klappet, men det var heller ingen som gråt.

Jeg lærte et par ting; barn skriver ikke bøker på 7200 sekunder, planer er til for å endres og det er lurt å tisse før timen.

Men det ble ikke kaos og anarki, og nå kan jeg snart slappe av. Skuldrene vil ikke senke seg og pusten er fortsatt noe overfladisk. «Det gikk bra, gjorde det ikke?» spør jeg. Og skjønner at dersom man vil at alt man gjør skal være synlig og innbringe umiddelbar respons (helst positiv) bør man ikke være lærer. Journalist passer nok bedre da, tenker jeg og gleder meg til å få tilbakemelding på saken jeg har skrevet om det å være lærer i to timer.

 

Nyhetsbrev


Meld deg på!


 
 

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!