- Eksamen skal handle om sentrale deler av pensum. Dette er særlig viktig i dag, i og med at kompetansemålene i ungdomsskolen er treårige, skriver adjunkt Reidar Stenseng. Arkivfoto: Utdanning

«La eksamen være en prøving av noe det er sannsynlig at elevene har øvd på»

Hvem er det oppgavemakerne har tenkt er målgruppa for norskeksamen? Jeg er helt sikker på at det ikke er afghanske Tahmina, odelsgutten Geir Oddvar, Muhammad fra Somalia eller dyslektiske Ole.

Nå som den intense debatten etter årets eksamensoppgaver i norsk for 10. trinn har lagt seg, kan det kanskje være på sin plass å komme med noen litt mer generelle refleksjoner. Jeg vil løfte fram to spørsmål:

1) Tar oppgavemakerne i stor nok grad hensyn til det elevmangfoldet som finnes i norsk skole?

2) Velger de relevante emner og sjangere å teste elevene i? 

 

Hvem er målgruppa?

Vi har (heldigvis) fortsatt en enhetsskole i Norge. Det betyr at kandidatene består av et vidt mangfold av 15-16-åringer. Jeg har fundert på hvem av disse det er oppgavemakerne ser for seg når de lager oppgaver. (De obligatoriske oppgavene i hovedmål tok, som man vil huske, utgangspunkt i en lang og krevende teateranmeldelse av «En folkefiende».)

Den som dukker opp i hodet mitt, er Isabelle fra Oslo vest; hun er pen i tøyet, pliktoppfyllende, aktiv i idrett og kultur og selvfølgelig lekselesende – hver eneste dag. Hun er født og oppvokst i Norge og godt kjent på Nationaltheatret og i Konserthuset. På søndag går hun tur med mor og far til Ullevålseter eller rusler i skulpturparken på Ekeberg mens hun drøfter det estetiske uttrykket i billedhuggerkunst i ulike tidsepoker.

 

Jeg er helt sikker på at det ikke er afghanske Tahmina oppgavemakerne tenker på. Hun kom til Norge for seks år siden med krigstraumer og to års skolegang i flyktningleir i Pakistan i bagasjen, ei heller Muhammad fra Somalia, oppvokst i Norge, men omgitt av språket somali i alle sammenhenger utenom skolen. Det er heller ikke dyslektiske Ole som er målgruppa. Han som rektor – under tvil – valgte å ikke frita fra eksamen til tross for store lese- og skrivevansker, med håp om at han skulle få en god mestringsopplevelse. Den ærede kommisjonen hadde vel heller ikke odelsgutten Geir Oddvar i tankene, han som har mistrivdes på skolen i ti år, som helst ville vært ute i skauen med motorsaga eller vært hjemme og skrudd på cross-sykkelen han snart har lov til å kjøre på veien og ikke bare på jordet hjemme.

Reaksjonene på oppgaven var ikke entydige. Noen lærere mente det var flott at elevene ble skikkelig utfordret etter ti års skolegang. Jeg vet ikke noe om hvilke elevkategorier disse har i sine klasser. Blant mine elever ble utfordringen langt i overkant. Skrivedyktige elever kan gjennom gode oppgaver både utfordres og vise høy kompetanse uten at man må ekskludere en stor del av de øvrige. Tekstskriving er en aktivitet der differensiering oppstår ved at elevene produserer en mer eller mindre – enkel/kompleks besvarelse av samme oppgave. Det grunnleggende mantraet; «elevene skal få vise sin kompetanse» faller derimot bort hvis eleven ikke forstår oppgaven. I stedet risikerer man å sette fast flest mulig elever i den delen av oppgavesettet alle må skrive.

 

Hvilke temaer velger man?

Generelt mener jeg at eksamen skal handle om sentrale deler av pensum. Dette er særlig viktig i dag, i og med at kompetansemålene i ungdomsskolen er treårige. Det innebærer at noen perifere kompetansemål kan være behandlet og nådd en gang i løpet av åttendeklasse. Det er urimelig å anta at elever har alle kompetansemålene forrest i hjernen på eksamensdagen – selv om de har tilgang til hjelpemidler.

Nå er det vel en nærmest evig diskusjon om hva norskfaget er, og hva som er sentralt. Forsøksvis kan man kanskje si at kunnskap om skriftlig og muntlig norsk språk, kunnskap om litteratur- og språkhistorie, grammatikk, samt lesing, skriving og vurdering/analyse av vanlige tekstsjangre, som novelle, fortelling, debattinnlegg og artikler, står sentralt, mens for eksempel samisk, svensk og dansk språk, sammensatte tekster og opphavsrett har sin naturlige plass i faget, men likevel kan karakteriseres som mer perifere.

 

Noen kompetansemål krever arbeid over tid, mens andre er konkrete kunnskapsmål som man kanskje naturlig gjør seg ferdig med etter en eller to behandlinger i løpet av ungdomsskolen. Mange oppgaver, både obligatoriske og valgfrie, formes på en god måte ut fra dette. Samtidig blir jeg forundret over litt for mange av de obligatoriske oppgavene som er gitt de siste årene. For eksempel antar jeg at mange skoler i Norge behandler «same-målene» i et tverrfaglig tema- eller prosjektarbeid – gjerne i 8. eller 9. klasse. Det gjør vi i hvert fall på min skole. Likevel ble det forventet av fjorårets tiendeklassinger at de ut fra fem linjer av Nils-Aslak Valkeapää kunne hoste opp noe om hvordan dette diktet viser tanker om samiske samfunnsforhold, verdier og tenkemåter (og igjen: Se for deg Tahmina og Mohammad som mottaker av oppgavene). Personvern gjennomgikk vi på vår skole tidlig i 8. klasse og repeterte rundt juletider i 9. klasse, men dette ble det forventet at elevene hadde klart for seg i mai i 10. klasse i 2015. 

Et kompetansemål er å «skrive ulike typer tekster etter mønster av eksempeltekster og andre kilder». Noen klasser har kanskje moret seg med å skrive ekstremt korte fortellinger underveis i ungdomsskolen – men det er verken tradisjon for, eller krav om, å øve på noe sånt. Likevel kommer en twitter-lignende novelle som obligatorisk oppgave på 2015-eksamen. I stedet for å teste kandidatene i hva de har øvd på, overrasker man med en sjanger de færreste har prøvd å skrive før.

 

Årets hovedmålsoppgave føyer seg inn i denne rekka. Vurder en profesjonell vurdering! Hvor mange har øvd på det? Ja, elevene skal både analysere og vurdere egne og andres tekster. Men det gjør vi gjennom kameratvurdering, egenvurdering og lesing av eksempeltekster. Vi jobber med å ha kvalifiserte og begrunnede meninger om skjønnlitteratur, reklame, filmer og saktekster, men jeg vedder på at det er flere enn våre elever som ikke har øvd på å vurdere en profesjonell anmeldelse.

Så min bønn for framtidige eksamener: Ikke la Isabelle være den eneste i målgruppa, og la eksamen være en prøving av noe det er sannsynlig at elevene har øvd på. Lag obligatoriske oppgaver som lar alle elever vise hva de har av sentral, norskfaglig kompetanse. 

 

  • Reidar Stenseng er adjunkt i Drammen

 

Powered by Labrador CMS