Det handler om sjansen til å bidra

Arbeid til alle er jobb nummer én. Det har vært arbeiderbevegelsens mantra i årtier. Likevel er 114 000 unge mellom 15 og 29 år verken i arbeid eller i utdanning. De er utenfor. For mange av dem handler det ikke om at de ikke kan eller vil jobbe. De har ikke fått sjansen.

Halvparten av de i denne aldersgruppen som står utenfor, har det til felles at de ikke har fullført videregående skole. Dette gjør veien inn i arbeidslivet vanskeligere. Det er ikke fordi alle jobber krever videregående opplæring, det er ikke fordi de er dumme, og det er ikke fordi det ikke er bruk for dem. Men de har ikke fått sjansen.

For de aller fleste barn og ungdommer går grunnskolen greit. De trives og kommer seg gjennom fagene på høvelig vis. De fleste fortsetter også på videregående, og for de fleste går det greit. Men hver femte elev fullfører ikke. Blant dem som velger yrkesfag, er det bare omtrent to av tre elever som fullfører løpet på normert tid. Det hadde ikke vært så alvorlig hvis de hadde gode alternativer å gå til. Men det har de færreste av dem.

For den enkelte betyr dette dårlig økonomi, og sannsynligvis også dårlig selvfølelse. For velferdsstaten blir det dyrt. For arbeidslivet betyr det mangel på sårt trengt arbeidskraft. Alle taper på at mange står utenfor.

Droppet ut eller skjøvet ut?

 Man snakker om «frafall» i videregående skole og at elever «dropper ut». Men er det elevene som gir opp, eller er det skolen som gir opp en del av elevene?

Gjennom hele skoleløpet vies det mest tid til teoretisk læring. Elevene som trives med tavleundervisning, blir premiert med gode skoleresultater. De barna som har anlegg for snekring, omsorgsarbeid, matlaging eller grønnsaksdyrking, får derimot nesten ikke utviklet ferdighetene sine på skolen, og de får heller ikke særlig uttelling for dem.

Slik sorterer skolen barna våre. De som mestrer det teoretiske godt, blir vurdert som flinke. De som er mindre sterke teoretisk, blir vurdert som «dumme» eller «udugelige». Dette er veldig kjipt for de barna og ungdommene som opplever at skolen vurderer dem som dumme, og burde i seg selv være grunn nok til å ta affære.

Men fordi skolen har et snevert syn på hvilke ferdigheter det er verdt å måle og karaktersette, er dette også for samfunnet en lite nyttig måte å vurdere folk på. Likevel virker det som om samfunnet i stort, og arbeidslivet spesielt, har akseptert skolens vurderingskriterier: For dem som ikke har vitnemål fra videregående, er veien inn i arbeidslivet ofte lang.

Men å ikke være flink på skolen betyr ikke at man er dårlig til å jobbe.

En ny mulighet

 I pamfletten «Vinn, vinn, vinn! Når arbeid, ikke skole, er veien til arbeid» møter vi flere ungdommer som har sluttet på videregående til fordel for ledighet. De forteller om en skole som ikke passet for dem. For mye teori og for lite praktisk læring gjorde at de sluttet.

Gjennom Nav får de tilbud om alternative veier inn i arbeidslivet, flere av dem tilpasset ungdommer som har sluttet på videregående til fordel for ledighet. Et av prosjektene som hjelper ungdommer inn i arbeidslivet er «Skole på byggeplass» hos Veidekke. Der får ungdommer som har sluttet på videregående, yrkesfagopplæring på byggeplassen. Så mye som mulig av undervisningen foregår på byggeplassen, fremfor i klasserommet. Men noe klasseromsundervisning blir det også, for elevene må ta de obligatoriske fagene som kreves for fagbrev. De aller fleste lykkes. Det var med andre ord ingenting i veien med verken læreevnen eller arbeidsevnen.

Et annet prosjekt som har hjulpet mange unge inn i fast jobb, er «Møller Medvind», hvor bilkonsernet Møller ansetter arbeidsledig ungdom og lærer dem opp i bilpleiefaget. Et viktig poeng for Møller er at ungdommene blir ansatt i full, fast stilling. De mener at deltid er en fattigdomsfelle for mange unge som prøver å komme seg inn i arbeidslivet. Tryggheten i en fast full stilling gjør at ungdommene kan planlegge livet på en helt annen måte.

Teodor Olving beskriver tiden som arbeidsledig som en mørk tid i livet. Det var ensomt å stå utenfor, og lite penger begrenset det sosiale livet. Å få jobb hos Møller Medvind snudde livet til det bedre. Han forteller at det beste med å komme på jobbintervju hos Møller var at de ikke var opptatt av vitnemål og karakterer, men heller av hvilke interesser han hadde. Å vurdere folk ut fra interesser og motivasjon burde egentlig ikke være noe radikalt, men i dagens CV-opptatte arbeidsmarked er det faktisk det.

Må man først feile?

Historien til Teodor Olving viser med all tydelighet at det ikke er arbeidsevnen det står på. Men er det nødvendig at ungdommen først må oppleve å feile, før de får tilbud om en alternativ vei inn i arbeidslivet? Fremfor å presses gjennom en skole som ikke passer for alle, trenger ungdom flere muligheter til å utforske egne ferdigheter og arbeidsevner.

En skole med et snevert syn på kunnskap skyver mange unge ut. For selv om skoleresultatene ikke nødvendigvis sier noe om elevenes arbeidsevner, fører dårlige karakterer gjerne til at evnene deres nedvurderes både i arbeidslivet og av ungdommene selv.

Hver og en av oss trenger å kjenne at det er bruk for oss. Og det er bruk for alle: Samfunnet vårt trenger at de som har helse til det, jobber, og på den måten bidrar til at velferdsstaten trygt kan bære de av oss som ikke er i stand til å jobbe.

Fagbevegelsen må fortsette å kjempe for arbeid til alle. En del av det må være å kreve at skolen ikke skyver arbeidsmotivert ungdom ut i ledighet.