Ivy har tatt svennebrev i kostymesyerfaget.Marianne Otterdahl-Jensen
Ivy (32) er kostymesyer. Hun var den første lærlingen i kostymesøm i Nationaltheatrets historie.
Etter et mislykket forsøk på å sy om en dongeribukse til en veske på ungdomsskolen i Lillesand, var Ivy sikker i sin sak; dette var ikke noe for henne. Syer skulle hun i hvert fall ikke bli.
I fjerde etasje på det ærverdige Nationaltheatret i Oslo
møter vi Ivy, alstå Inger Victoria Dobey, som er hennes fulle navn. Sammen med
seks andre kostymesyere er hun i full aktivitet i de lyse lokalene.
Annonse
– Jeg er utdannet gullsmed, forteller Ivy. Etter tre år på gullsmedlinje
i Valle i Setesdal, tok jeg svennebrev i faget. Under koronaen ble jeg ble
permittert, og i påvente av bedre tider kunne jeg like godt ta et år med
utdannelse i søm.
Da lærlingejobben ble utlyst hadde Ivy nettopp fullført et
år på design- og sømlinjen på Folkeuniversitetet. Hun bestemte seg for å søke,
og etter tre nervepirrende runder med intervjuer falt valget på Ivy.
Yrke møter henne rett før hun skal ta svenneprøven, og Ivy skryter av
arbeidsplassen:
– Jeg ble godt mottatt fra første dag. Her er de opptatt av
at jeg skal lære masse og få all den hjelpen jeg trenger.
Ansvarlig for lærlingene Maren Sælensminde forteller at det
var gode grunner til å velge Ivy:
– Hun var enormt vitebegjærlig, hadde stor interesse for
faget, og stilte høye krav til seg selv. Siden det var første gang vi skulle ha
lærlinger valgte vi å ta en som ikke kom rett fra skolebenken.
– Vi er nøye med å sette av tid til Ivy. Hun skal veiledes
og vi har sendt henne på flere kurs. Nå er to år over og vi har lyst til å lære
bort enda mer og Ivy er så lærevillig. Men det er to år som er den normerte
tiden.
Annonse
Nerdevenner
Ivy sitter bøyd over symaskinen mens hun forteller:
– På gullsmedlinjen fikk jeg nerdevenner som kledde seg ut
som karakterer fra tegneserier, spill og bøker. Så kom ideen om at jeg kunne
lage kostymene selv. Det ble etter hvert en hobby, og av alle ting, jeg likte å
sy.
En skuespiller kommer og skal prøve et antrekk, det skjer
ikke tilfeldig. De har en nøye kjøreplan, og tider er booket inn. I et eget
prøverom med store speil blir klærne vurdert, og nåler festet.
– Det jeg liker aller best er konstruksjon, forteller
lærlingen. Det vil si at jeg lager et kostyme helt fra scratch. Det finnes
ulike teknikker, og da jeg fant det som passet for meg, det tyske Müller & Sohn, falt alle brikkene på plass.
Hver mandag og fredag er det møter for å kartlegge hvor langt
hun og kollegene er kommet i prosessen.
– Kanskje får jeg i oppgave å gå i dybden på en tidsalder.
Det blir mye skriving, og jeg loggfører alt jeg gjør. Mye er stikkord, men det
passer meg bra, jeg er bedre på det praktiske.
Å sitte i salen å se skuespillerne med kostymene man har
sydd er stas. På amfiscenen blir alt veldig nært og synlig, mens på hovedscenen
ser man ikke detaljene like godt.
Det har blitt mange store oppdrag i løpet av tiden Ivy
har vært ansatt på Nationaltheatret.
Hun har laget kostymer til en rekke oppsetninger, og ramser
opp: "Den lille prinsen", hvor hun sydde antrekket til kongen, "En midtsommernatts
drøm#, "En julefortelling", og "Sancthansnatten".
I "Jeppe på Bjerget" sydde hun advokatfrakken til Petronella
Barker.
– En svart lang og alvorlig frakk med høye skuldre og skarpe
trekk, forklarer Ivy. Det passet bra til den ufordragelige advokaten hun skulle
spille.
En tante i England søkte jobb som kostymemaker på teateret i
London i sin tid. Hun fikk ikke jobben, men Ivy forteller at hun følger med, og synes det er så
spennende.
Så plinger det på callingen, og det er prøver på
hovedscenen.