Dannelsens fremmedgjøring

"Fremmedgjøring" er et begrep som er lite kjent og lite brukt i dagens samfunnsdebatt. Likevel bringer det budskap om noe folk mer føler enn vet rammer dem i deres hverdag.
 
Et annet begrep er også viktig, ja, ganske fundamentalt: begrepet vare.
Behandlingen av vårt spørsmål vil forhåpentlig gjøre dette klart etter hvert!
Jeg vil si litt om det spørsmålet overskriften indikerer ut fra et Marx-orientert ståsted.
 
I de såkalte Parisermanuskripter ("Økonomiske og Filosofiske Manuskripter") som Marx skrev rundt 1844, er "fremmedgjøring" et nøkkelbegrep.
Vi lever i et klassedelt kapitalistisk samfunn hvis viktigste motor er produksjonen av merverdi og hvor målestokken på suksess er profittraten. Denne erkjennelsen er uhyre viktig - ikke minst for lærere!
 
Også en annen erkjennelse er viktig for lærerne: å se på seg selv som selgere av varen arbeidskraft. Dette er forhold som øver en avgjørende innflytelse på utdanningen - først og viktigst på innholdet.
 
La oss være klar over at så lenge vi har et samfunn som trenger spesialinstitusjoner (skoler) for å videreformidle generasjonenes erfaringer og tanker, vil det være avgjørende for enhver framtid hva som formidles - av fagkunnskap - men ikke minst av holdninger og oppfatninger om livet og menneskets egen situasjon, om den historiske utvikling og mulighetene til å forandre kursen, til å tenke det som ennå ikke eksisterer.
 
Og hva er det i kapitalismen som bestemmer utdanningens innhold - kapitaleierens eller arbeiderens interesser, kapitalen eller arbeidet?
Siden formålet med produksjonen er å produsere merverdi (mer kapital), så trenger kapitaleieren arbeidskraft som kan dette, men som samtidig ikke kan bruke sin utdanning til å stille store lønnskrav.
 
Kapitalisten har altså ganske bestemte krav til den utdanningen som den arbeidskraften han har kjøpt, skal ha. Konkurransen fører til at kravene til produksjonen skjerpes og det blir nødvendig å framskaffe stadig flere maskiner som kan øke produksjonsvolumet og hastigheten.
 
Dermed endres kravene til den utdanningen som arbeideren trenger.
Produksjonens mekanisering og automatisering vil også kunne gjøre arbeidskraften overflødig - det vil ikke hjelpe hvilken utdanning arbeideren skaffer seg. Arbeidskraften vil måtte fungere som et vedheng til maskinen - ikke som dens herre.
 
Det er altså hensynet til reproduksjon av kapitalen som vil avgjøre hvilke utdanningsprogram kapitalisten er villig til å betale for. Den internasjonale konkurranse vil kreve at regjeringen anvender den ledige kapital slik at konkurranseevnen styrkes, det vil si at utdanningen gir kapitalisten den arbeidskraft han trenger.
 
Det ideologiske aspektet er ikke minst av den grunn svært viktig.
Det er nødvendig at arbeidskraften, mennesket, godtar hva som skjer i produksjonen - også når det fører til nedleggelse eller innskrenkninger.
 
Derfor må arbeidskraften bli lært hva som blir krevd av ham/henne. Dette vil bli framstilt som en naturlig del av livet. Kapitalismen som praksis er som naturen - gitt av Gud eller utviklingen. Kapitalismen som teori er som naturvitenskapen - bygd på empiri og kan ikke forkastes. At dette nærmer seg overtro eller fetisjisme, oppfattes overhodet ikke.
 
Kapitalismen som praksis og teori må altså internaliseres av dem som selger sin arbeidskraft. Også av lærere!
Det ideologiske aspektet vil derfor være en viktig del av utdanningen.
 
Det er ingenting av dette som arbeidskraften selv spør etter ut fra egne, valgte interesser. Han eller hun er lært til å fungere slik det blir krevd.
Det vil bli kalt "å være realistisk".
 
Det er den utdanningen som blir tilbudt av "samfunnet" som vil være den eneste som vil bli akseptert av et arbeidsliv som har definert sine mål. Det betyr lite hvem som tilbyr denne utdanningen - det private eller det offentlige, den ene eller den andre institusjon.
 
Det vil i realiteten ikke være noe valg dersom arbeidskraftens bærer - arbeideren - skal kunne livnære seg i det eksisterende produksjonsliv.
La oss nå ikke glemme at dette også gjelder læreren.
 
På denne måten blir utdanningstilbudene mer og mer instrumentelle - det vil si de blir tilpasset et arbeidsliv arbeideren har liten eller ingen innflytelse over.
Protestene mot en slik utdanning som vil komme fra en elite knyttet til lærermiljøene, vil lett framstå som irrasjonelle og virke uforståelige selv for dem som ville tjene på å innse sammenhengen og kanskje velge annerledes.
 
Men også i disse miljøene vil det være til dels sterke grupper som vil synes at det eksisterende er fornuftig og at protestantenes ønsker representerer dagdrømmer og en utopisk hold vis-à-vis realitetene.
 
Legg merke til et grunnleggende forhold i samfunnsutviklingen. I en lang periode sto arbeiderbevegelsen som en bestemmende politisk kraft og den filosofi som den bygde på - en slags keynianisme - ble akseptert av de fleste. Den ga resultater - også når det gjaldt profittens utvikling. Arbeidskraften var fredsommelig, vanskelighetene var små.
 
Velferdsordningene var kapitalens betaling for denne situasjonen.
Dette gjaldt også utdanningsordningene. De fungerte etter sin hensikt og var tjenlige for kapitalens krav.
 
I det øyeblikk det oppstår endringer i denne situasjonen - endringer som ble tydelige fra midten av 1970-åra - vil det også oppstå problemer blant annet i forholdet mellom utdanningsordningene og kapitalens krav.
 
Utdanningsordningene oppfyller ikke lenger sin funksjon - det vil si kapitalismen stiller andre krav til varen arbeidskraft. Disse "nye" kravene har ikke oppstått i et sosialt tomrom, de springer ut av kapitalismens nye situasjon. En situasjon som framfor alt er bestemt av det fall i profittratene som satte inn i dette tidsrom og som har ført kapitalismen inn i en snart 30-årig produksjons- og profittkrise.
 
Det oppstår et særdeles interessant spørsmål for lærerne i denne sammenhengen - er lærerne som arbeidskraft av en spesiell type, uten videre i stand til å erkjenne det som skjer?
 
La oss huske at lærere ikke står i en umiddelbar kontakt med kapitalen på samme måte som folk i den merverdiproduserende industri. Deres kontakt med den kapitalistiske praksis formidles via et innfløkt forhandlingssystem som lærerne synes de har kontroll med!
 
Jeg tror faktisk ikke denne erkjennelsen kommer av seg selv til lærerne.
Deres praktiske erfaringer er ikke grunnleggende nok til å framskaffe en slik erkjennelse. Men det lærerne erfarer i dag, vil utvilsomt komme til å legge grunnlaget for at en slik erkjennelse skal vokse fram.
 
Men også foreldre - som kanskje i andre spørsmål lenge har møtt kapitalismen direkte - vil nå føle kapitalismen på kroppen også på dette område fordi deres barns situasjon vil bli berørt.
 
Vi vil oppleve en mulighet for en interessekoalisjon mellom lærere og foreldre.
Noe som vil bety en voldsom styrking ikke bare av skolen i kampen for elevene, men ikke minst i utviklingen av et annerledes samfunn.
 
Vi vil ganske sikkert se at det åpner seg en vei mot en solidaritet mellom deler av fagbevegelsen som hittil kanskje ikke har forstått hverandre. En slik solidaritet vil være en forutsetning for å oppheve den fremmedgjøring som er etablert som en frukt av den kapitalistiske produksjonsmåte.