Bok med begrunnet litterær kanon

Boka tar for seg tidsrommet fra 1900 til 1960. Da ideen til prosjektet ble unnfanget for fem år siden, så en for seg ei kanonbok som skulle omfatte all norsk litteratur. Etter hvert innså en at den oppgaven ble for stor.

Forlagssjef Trygve Åslund i Aschehoug har sammen med de to redaktørene, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og Petter Aaslestad i nordisk litteraturvitenskap ved NTNU, gjennom disse årene hatt mange diskusjoner om hvilke forfattere som skulle med, og hvorfor de skulle med.

– Vi har ikke prøvd å lage en sementert kanon. Vi har valgt ut 16 forfattere fordi de er sjeldne røster, slik at litterært interesserte bør lese disse bøkene vi trekker fram. Kanonboka henvender seg til et allment publikum, og en oppvakt elev på videregående skole kan ha stort utbytte av å lese den. Valgene er primært gjort ut fra estetiske kriterier, selv om de fire forfatterne som har bidratt, ikke har de samme kriteriene, sa Åslund.

I tillegg til de to redaktørene er det i boka også med kapitler av Jørgen Magnus Sejersted, førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og Tone Selboe, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Jakten på den gode litteraturen

– Vi ville finne ut hva som var god litteratur i den aktuelle perioden. Når det gjelder Sandemose, som er med på listen, har vi prøvd å forklare hvorfor forfatterskapet har kanonisk nivå, selv om ikke alt forfatteren skriver har kanonisk kvalitet. Vi ble klar over at det var viktig for oss også å se på det dårlige forfatterne hadde skrevet, for klarere å se deres gode litterære tekster. For å regnes som kanonisk må en se på vekselvirkningen mellom verk og forfatter. Det utvalget vi har gjort, skal ikke ha gyldighet om femti år, sa Petter Aaslestad.

To sakprosaforfattere er med

– Sakprosaforfatterne Francis Bull og Jens Arup Seip er tatt med. Etter krigen er de to de mest estetiske forfatterne i denne sjangeren. Bull var en større nasjonsbygger enn dikterne i denne perioden, mente Erik Bjerck Hagen.

Til sammenligning med denne boka som omtaler 16 forfattere, har Per Thomas Andersens ”Norsk litteraturhistorie” fra 2001 latt 26 forfattere få egne underkapitler. Og i den amerikanske litteraturprofessoren Harold Blooms mye diskuterte bok ”The Western Canon” (1994) er et tilsvarende antall forfattere trukket fram. Bloom har sagt at vi har en kanon fordi vi er dødelige og fordi tiden har løpt fra oss.

Nye prosjekter

De to redaktørene ble spurt hvorfor de akkurat hadde valgt 1960 som enden av perioden boka omfattet. Dette årstallet var et naturlig skille. Etter den tid debuterte en rekke av de mest kjente nålevende forfatterne – i bokas forord nevner de her bl.a. Kjell Askildsen, Georg Johannesen, Stein Mehren og Jan Erik Vold.

De to kunne tenke seg å skrive ei lignende bok for tidsrommet 1850-1900. For med to slike bøker ville de ha en mer sikker metodikk for å kunne skrive om den kanoniske litteraturen etter 1960 – noe som så absolutt ville være den vanskeligste oppgaven.

Disse forfatterne er med:

Olav Duun, Kristofer Uppdal, Cora Sandel, Sigrid Undset, Olaf Bull, Francis Bull, Tarjei Vesaas, Aksel Sandemose, Johan Borgen, Jens Arup Seip, Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Alf Prøysen, Agnar Mykle, André Bjerke og Gunvor Hofmo.